Referanse: Sandvik, H. (2008) Hva global oppvarming ikke handler om. Naturen (Oslo), 132, 274–289.

Sammendrag: Global oppvarming er trolig en av de største utfordringene for menneskeheten i nyere tid. At det oppstør et behov for å debattere klimapolitikken, er derfor ikke bare forståelig, men også ønskelig og nødvendig. Dessverre er ikke klimadebatten alltid like representativ for verken klimaforskningen eller klimapolitikken.
Uenighet med flertallsmeningen i klimapolitikken kan ha tre ulike årsaker: (a) saklig uenighet om tolkningen av klimatologiske funn, (b) politisk uenighet om hvordan disse funnene bør påvirke samfunnsmessige veivalg, og (c) misforståelser. Alle redelige debattanter – uansett hvor uenige de måtte være om sak eller politikk – vil være enig i at en fruktbar debatt ikke er tjent med at misforståelser holdes i live eller endatil blåses opp. Dessverre byr klimadebatten på flere fallgruver og omfatter en rekke blindspor. Til tider kan det virke som om blindsporene dominerer debatten totalt, og det kan derfor være på sin plass å gjøre oppmerksom på dem. Mange av de mest seiglivete «argumentene» i klimadebatten er dessverre nettopp misforståelser eller avsporinger. Målet med artikkelen er å møte feil- og desinformasjon med informasjon. Man kan håpe at dette hjelper til å få frem de egentlige uenighetene i klimadebatten, dvs. de saklige og/eller politiske sådanne. Artikkelen tar derfor opp de vanligste misforståelsene i klimadebatten og forklarer detaljert hvorfor de er feil og/eller villedende.

Hele artikkelen: © 2008 Universitetsforlaget. Hvis du samtykker i opphavsrettens bestemmelser og i å ta eventuelle utskrifter på resirkulert papir, kan du lese artikkelen her. Tekstversjonen som er gjengitt under, avviker fra den trykte versjonen bare i at kildehenvisningene er tatt med. Alternativt kan du laste ned en PDF-fil av artikkelen i Naturens layout (2,0 MB; forutsetter Acrobat Reader).

Innhold:

 

Hva global oppvarming ikke handler om

Global oppvarming har i løpet av de siste par årene gått fra å være et tema for spesielt interesserte til å bli en av de mest omtalte nyhetsemnene. I takt med interessen har også temperaturen i klimadebatten økt. Endringene vi står overfor er trolig en av de største utfordringene for menneskeheten i nyere tid – og dette gjelder både de klimatiske/økologiske endringene som er forutsagt og de politiske/økonomiske endringene som skal til for å begrense og/eller bøte på skadene. At det oppstår et behov for å debattere klimapolitikken, er derfor ikke bare forståelig, men også ønskelig og nødvendig. Dessverre er ikke klimadebatten alltid like representativ for verken klimaforskningen eller klimapolitikken.
    Uenighet med flertallsmeningen i klimapolitikken kan ha tre ulike årsaker: (a) saklig uenighet om tolkningen av klimatologiske funn, (b) politisk uenighet om hvordan disse funnene bør påvirke samfunnsmessige veivalg, og (c) misforståelser. Alle redelige debattanter – uansett hvor uenige de måtte være om sak eller politikk – vil være enig i at en fruktbar debatt ikke er tjent med at misforståelser holdes i live eller endatil blåses opp. Dessverre byr klimadebatten på flere fallgruver og omfatter en rekke blindspor. Til tider kan det virke som om blindsporene dominerer debatten totalt, og det kan derfor være på sin plass å gjøre oppmerksom på dem. Mange av de mest seiglivete «argumentene» i klimadebatten er dessverre nettopp misforståelser eller avsporinger. Noen av «argumentene» er så utspekulerte at det er nærliggende å anta at de ble satt i omløp med den eksplisitte hensikt å villede den offentlige opinion. Uansett er ikke målet med artikkelen å identifisere gjerningsmennene, men å møte deres bevisste eller ubevisste desinformasjonskampanjer med informasjon. Man kan håpe at dette hjelper til å få frem de egentlige uenighetene i klimadebatten, dvs. de saklige og/eller politiske sådanne.
    Derfor skal denne artikkelen ta opp den kanskje litt uortodokse spørsmålsstillingen hva et naturvitenskapelig fenomen ikke handler om. Jeg skal likevel begynne med noen korte setninger om:

Hva global oppvarming handler om

Kortversjonen av mekanismene bak den globale oppvarmingen er som følger:[1] Jorden mottar så godt som all sin energi fra solen i form av stråling. Jordoverflaten varmes derfor opp, og begynner å stråle selv. Jordens atmosfære er imidlertid ikke like gjennomtrengelig for strålingen fra bakken som for den fra solen. Grunnen er at frekvensen av strålingen er endret, dvs. lys har blitt omvandlet til varmestråling (solens stråling har en bølgelengde på rundt 500 nanometer, mens jordens har rundt 10 000 nm). Atmosfæren fungerer dermed som et glasstak som fanger varmen, derav det populære navnet drivhuseffekt. Drivhuseffekten er i prinsippet et naturlig fenomen (Figur 1). Det som skiller ut den menneskeskapte (antropogene) – eller rettere sagt menneskeforsterkede – drivhuseffekten, er at menneskelig aktivitet har økt og øker andelen av drivhusgasser i atmosfæren. De viktigste av disse gassene som bidrar til å fange varmen i atmosfæren, er vanndamp, karbondioksid (CO2) og metan. Blant annet på grunn av den antropogene tilførselen av CO2 har temperaturen over de siste 100 år økt med 0,7 °C (jf. Figur 2), og forventes å øke ytterligere, med omlag 2 °C innen de neste hundre år.


Figur 1

Figur 1 Den naturlige drivhuseffekten. Figuren viser energiflyten mellom verdensrommet og jorden samt i atmosfæren, alle verdier er i watt per kvadratmeter. Solens stråling alene varmer opp jorden til −18 °C (mot verdensrommets −270 °C). Jordens atmosfære «resirkulerer» en del av denne energien og øker derved temperaturen ytterligere til gjennomsnittlig +14 °C. Den menneskeforsterkede drivhuseffekten består i at menneskelig utslipp har endret atmosfærens sammensetning, noe som øker andelen av energien som blir resirkulert. [Kilde: modifisert etter Robert A. Rohde; tilgjengelig via wikipedia; filnavn: Drivhuseffekt.png]

Figur 2
Figur 2 Den blå kurven og venstre y-aksen viser økningen i atmosfærens karbondioksidkonsentrasjon gjennom de siste tusen år. Rekonstruksjonen av historiske CO2-konsentrasjoner bygger på analyser av luftbobler i isen fra Antarktis. Den røde kurven og høyre y-aksen viser økningen i jordens gjennomsnittstemperatur. Jo lenger tilbake man går i tid, desto mer usikre blir verdiene. Merk også at den tydelige samvariasjonen mellom CO2 og temperatur alene ikke dokumenterer noen årsakssammenheng. Sistnevnte er imidlertid godt sikret gjennom lab-eksperimenter, modellering og sammenlignende feltstudier. [Denne og de følgende figurene er laget av forfatteren og kan fritt lastes ned på wikipedia.org (jf. sluttnoten). Denne figurens filnavn: CO2-Temp.png]

 

Kortversjonen trenger altså ikke mange setninger. At den er korrekt, er det heller ingen forsker som tviler på. Den har i forskersamfunnet vært nokså akseptert i snart 200 år og godt forstått i over 100 år.[2] Problemet er at kortversjonen er forenklet. Den kan kompliseres så å si etter ønske og behov, og de gjenværende uenighetene ligger nettopp i disse kompliserende detaljene, ikke i det store bildet. Nøkkelordet her er tilbakekoblinger. For å nevne to eksempler, fremstiller snø en positiv tilbakekobling, altså en selvforsterkende faktor: Snø reflekterer sollyset tilbake til rommet. Jo mer snø som ligger på jordens overflate, desto svakere er altså drivhuseffekten. Blir det varmere, faller mindre og/eller smelter mer snø, slik at mer solstråling blir absorbert av jordoverflaten, slik at jorden igjen blir varmere. Snø (eller dens fravær) sørger m.a.o. for at oppvarming fører til enda mer oppvarming. Skyer representerer en negativ tilbakekobling, eller en selvregulerende faktor. Også skyer reflekterer sollyset og har dermed en kjølende effekt på jorden. I motsetning til snøen blir det imidlertid flere skyer når jorden varmes opp, siden mer vann vil fordampe. Skyer demper dermed effekten av global oppvarming. Det fins en rekke naturlige prosesser som forsterker og/eller svekker drivhuseffekten, og det kan være nokså innfløkt å anslå den relative viktigheten av de ulike prosessene. De viktigste tilbakekoblingene tas imidlertid høyde for av de nåværende klimamodellene.

Hva global oppvarming ikke handler om

Jeg skal nå ta opp et dusin vanlige avsporinger og misforståelser som er gjengangere i klimadebatten. Mange av påstandene er faktisk ikke direkte feil, men de tillegges ofte implikasjoner som de ikke har, slik at de, som argumenter i klimadebatten, blir villedende.

1) «Menneskelige utslipp står bare for 1 % av CO2-mengden»[3]

Påstanden forekommer i et utall varianter, men er både (1) feil og (2) villedende.

  1. Den er feil fordi 27 % av karbondioksidet som befinner seg i atmosfæren i dag (2008), kommer fra menneskelige utslipp.[4] På 1700-tallet var atmosfærens CO2-konsentrasjon på omlag 280 ppm (parts per million, dvs. titusendels prosent av den tørre luftens volum). Siden begynnelsen på den industrielle revolusjon har konsentrasjonen økt til i dag 385 ppm (se Figur 2). Den årlige økningen er for tiden på rundt to prosent per år (Figur 3).[5] Også denne økningen stammer fra menneskelige utslipp. Det fins forholdsvis nøyaktige beregninger på mengden CO2 som mennesker har sluppet ut.[6] De baserer seg bl.a. på forbruket av kull og petroleum (Figur 4). Ytterst få debattanter betviler fremdeles sammenhengen mellom menneskelige utslipp og økningen av CO2-konsentrasjonen.[7] Disse får dermed to forklaringsproblemer i fanget samtidig: (a) Hvor, om ikke i atmosfæren, skal det ha blitt av de 340 gigatonnene karbon som menneskeheten beviselig har forbrent gjennom de siste 200 år? (b) Hva, om ikke menneskelige utslipp, skal ha forårsaket økningen av karbondioksidinnholdet i atmosfæren?
  2. Men selv om påstanden hadde vært sann, er den likevel nokså uinteressant for klimadebatten. Grunnen er at de menneskelige utslippene – uansett størrelsesorden – forstyrrer balansen mellom naturlige utslipp og naturlige opptak av CO2. Det er ikke mengden i seg selv som er problemet, men at all CO2 som kommer i tillegg til det naturlige, forsterker drivhuseffekten. Karbondioksid inngår nemlig i et kretsløp der det naturlige forbruket er like stort som den naturlige produksjonen. Digresjonen «Karbonkretsløpet» forklarer dette litt mer detaljert.

Figur 3
Figur 3 Siden 1950-tallet har man målt karbondioksidkonsentrasjonen i atmosfæren (angitt i ppm på y-aksen). CO2-nivået i atmosfæren var 280 ppm før den industrielle revolusjonen (jf. Figur 2). Konsentrasjonen krysset 380 ppm mellom 2004 og 2006. De små årlige svingningene som man ser på figuren, skyldes årstidsrelaterte variasjoner i plantenes CO2-forbruk. Derfor synker konsentrasjonen når det er sommer på Nordhalvkula. [Denne figuren er laget av forfatteren og kan fritt lastes ned på wikipedia.org (jf. sluttnoten). Figurens filnavn: CO2-Mauna-Loa.png]

Figur 4
Figur 4 Menneskelige karbondioksidutslipp siden begynnelsen på den industrielle revolusjonen, uttrykt i gigatonn per år, og spesifisert etter kilde. De samlede utslippene frem til i dag er på omlag 345 gigatonn. Derav står Norge for 550 megatonn – mer enn det dobbelte av hva befolkningen skulle tilsi. [Denne figuren er laget av forfatteren og kan fritt lastes ned på wikipedia.org (jf. sluttnoten). Figurens filnavn: CO2-src.png]

 

Påstanden forekommer også i noen finurlige variasjoner. Jeg tar opp to av dem her: Det hevdes bl.a. at andelen av karbondioksid som direkte kan spores tilbake til menneskelig aktivitet, bare utgjør 4 % av atmosfærens CO2.[8] Også dette er korrekt, men irrelevant. Nettopp fordi alt karbon inngår i karbonkretsløpet, blir menneskelige utslipp etter hvert byttet ut med «naturlig» CO2. En del av de menneskelige utslippene blir til gjengjeld bygget inn i planter og dyr, havner i jordsmonnet og vannmassene. Skillet mellom «naturlig» og «kunstig» CO2 er dermed selv kunstig. Den nevnte økningen på 27 prosentpoeng skyldes altså menneskelig aktivitet, uansett hvordan man snur på det.
    Man kan også lese at menneskelige CO2-utslipp bare utgjør noen få prosent av de naturlige utslippene.[3] Igjen er dette korrekt (tallet er 4,5 %), men irrelevant. Siden karbonkretsløpet har en nokså høy hastighet, slippes årlig rundt 150 gigatonn karbon ut på naturlig måte – like mye som blir tatt opp igjen (se Digresjon 1). Ved å fokusere på CO2-utslippene heller enn CO2-konsentrasjonen blir tallene tilsynelatende mindre, men drivhuseffekten styres av mengden drivhusgasser som befinner seg i atmosfæren til enhver tid, ikke av disse gassenes omløpshastighet.

2) «De norske utslippene utgjør bare noen få promille»[9]

Påstanden er sann, men villedende. Norge står for tiden for 1,8 promille av de menneskeskapte karbondioksidutslippene, for å være nøyaktig.[10] Men med over 200 land på jorden skulle man ikke forvente annet enn at hvert land bare står for noen promille av et globalt fenomen. Dette gjør det generelt vanskelig å finne forpliktende løsninger på globale problemer, og er ikke noe særtrekk ved global oppvarming. Denne situasjonen, som er kjent som allmenningens tragedie[11], gjelder like mye på andre felt, som overfiske, barnearbeid eller landminer, for å nevne noen. Men selv om hvert land bare står for en forsvinnende liten del av disse problemene, fins det ingen andre aktører enn nettopp enkeltland som kan løse dem.
    Ser man derimot på Norges relative bidrag, dvs. CO2-utslipp per hode, viser det seg at Norge slipper ut det 2,5-dobbelte av hva befolkningen skulle tilsi, nemlig 3,11 tonn mot verdensgjennomsnittet på 1,23 tonn (målt i tonn karbon per person per år).[12] Norges rolle i det globale bildet blir ikke lysere av at landet har blitt rik på å eksportere olje, altså den enkeltfaktoren som bidrar mest til de samlede globale CO2-utslippene (jf. Figur 4).

3) «Liv hadde vært umulig uten CO2»[13]

Påstanden er sann, men irrelevant for klimadebatten. Livet – i hvert fall livsformene vi kjenner til fra jorden – er avhengig av organiske karbonforbindelser. Disse dannes bl.a. av grønne planter gjennom fotosyntese: Ved hjelp av sollyset omdanner plantene karbondioksid og vann til karbonforbindelser. Som «avfallsprodukt» oppstår dessuten oksygen, som de aller fleste organismer trenger for sitt åndedrett. En annen grunn for hvorfor CO2 er livsviktig, er den nevnte naturlige drivhuseffekten. Uten atmosfære hadde jordens middeltemperatur vært −18 °C, ikke noe levelig miljø for de fleste livsformer. Å omtale CO2 som «livets gass»[14], er likevel en avsporing i klimadebatten. Det er nemlig ikke noe mål for klimapolitikken å «avskaffe» all CO2. Målet er å stabilisere atmosfærens CO2-konsentrasjon.
    En annen variant av påstanden er av typen «Hvis CO2-utslippene må begrenses, kan vi like gjerne slutte å puste.»[15] Igjen stemmer det at alle organismer (bortsett fra enkelte bakterier) puster ut karbondioksid. Alt karbondioksidet som vi puster ut, kommer fra karbonholdige forbindelser som vi har tatt opp gjennom næringen (karbohydrater, fett eller proteiner). Denne næringen stammer fra planter, eller hvis den stammer fra dyr, har disse i sin tur fått næringen direkte eller indirekte fra planter. Når planter produserer karbohydrater, forbruker de nøyaktig like mye CO2 som vi puster ut når kroppen vår senere forbrenner de samme karbohydratene. Vårt åndedrett inngår altså i karbonkretsløpet (se Digresjon 1), der det til enhver tid produseres like mye som det forbrukes. Faktisk kan man si at vi kortvarig slipper ut mer CO2 hvis (eller når) vi slutter å puste: Når vi er døde, blir hele kroppen vår brutt ned til CO2. Men igjen er dette den samme mengden som vi har bundet i kroppen vår mens vi vokste.
    Av og til gjøres det et poeng ut av at planter trives bedre ved høyere CO2-konsentrasjoner.[16] Siden nytteplanter kan bli mer produktive når de får leve i en CO2-anriket atmosfære, har enkelte sågar prøvd å skissere dette som en forbedring av den globale matsituasjonen.[17] Problemet med slike scenarier er at de bygger på lab-forsøk med planter under kontrollerte betingelser. På åkrene bestemmes produktiviteten derimot av den faktoren det er minst av, og det er sjelden CO2. Ofte er den begrensende faktoren vann eller rett og slett tilgjengeligheten av og kvaliteten på matjord. Vann skal det ifølge klimamodellene grovt sett bli enda mindre av der det er lite fra før. Arealet av dyrkbar jord er også forutsagt å synke som følge av global oppvarming, både gjennom ørkenspredning i tørre områder og gjennom forsterket erosjon i fuktige områder. Det vil også skje en viss økning av jordbruksarealet i de klimatisk mer begunstigede områdene, men denne vil ikke kunne veie opp for tapene.

4) «Klimaet har alltid variert»[18]

Klimaet er ikke noen uforanderlig størrelse, men i stadig endring. Dette har klima til felles med alle naturlige prosesser. Klimaet har både opplevd store endringer i et tusenårsperspektiv (f.eks. istider og mellomistider) og mindre svingninger i et kortere perspektiv (år til tiår). Spørsmålet er altså ikke om variasjon er naturlig (her er svaret opplagt ja), men hvor mye variasjon som er naturlig. Forskningen de siste tiårene har vist at klimaet har blitt mer variabel gjennom menneskelig påvirkning over de siste 200 år.[19] Dette betyr ikke at all variasjon vi ser i dag, skyldes mennesket, men at en økende andel av variasjonen er menneskeskapt.
    Med andre ord fører global oppvarming ikke bare til at jorden i gjennomsnitt blir varmere, men også at variasjonen rundt dette (varmere) gjennomsnittet vil være større. En økende forekomst av ekstremvær er altså også en konsekvens av den globale oppvarmingen. Dette gjelder både temperatur, nedbør og vind, og både variasjonen i tid og i rom. Enkelte veldig kalde år vil altså fremdeles være mulige, og er ikke uforenlige med en global oppvarming.
    Påstanden om at «klimaet alltid har variert» brukes også av enkelte debattanter som om den i seg selv tilbakeviser eller relativiserer den menneskelige påvirkningen av klimaet. Denne misforståelsen tas opp under (påstand 6). Videre er det viktig å ikke blande sammen klima og vær (påstand 8).

5) «Det har vært varmere før»[20]

Påstanden er sann og uvesentlig. I den såkalte eem-tiden (for 120 000 år siden) har klimaet f.eks. vært ca. 2 °C varmere enn i dag.[21] Under holocenets klimaoptimum for omlag 6000 år siden (også kalt atlantikum), dvs. den varmeste perioden etter den siste istiden, kan det ha vært opptil 1 °C varmere enn i dag. Også for omlag tusen år siden – altså den gang vikingene fant på det i dag noe ironiske navnet «Grønland» – opplevde Europa en mindre varmeperiode, der det kan ha vært omtrent like varmt som i dag. Den globale gjennomsnittstemperaturen var derimot mest sannsynligvis lavere den gang enn det siste tiåret.[22]
    Grunnen til at den tidligere varmere temperaturen er uinteressant for dagens klimadebatt, er at det som bekymrer i dag, er konsekvensene av den globale oppvarmingen, ikke oppvarmingen i seg selv.[23] Konsekvensene for vår egen art er mye større i dag enn den var for ett eller 120 tusen år siden – av den enkle grunn at jorden er ca. 25 ganger (resp. mange tusen ganger) tettere befolket nå enn den gang.[24] Før kunne folk forflytte seg oppover i landskapet uten større problemer når havnivået steg. I dag er dette umulig fordi det allerede bor folk overalt. Når et stigende hav, økende tørke, oversvømmelser eller erosjon av matjorda begynner å fordrive folk i dag, vil middelalderens folkevandringstid blekne mot de menneskemassene som må forflyttes.[25] Og mens det i middelalderen ikke fantes noe FN som forhindret folkemord, vil det i dag av de fleste oppfattes som uakseptabelt at et folk på flukt utrydder et annet folk som «er i veien» (eller omvendt). Problemene er m.a.o. formidable, noe som ufarliggjøres ved å sammenligne med tidligere årtusener.
    En annen forskjell fra tidligere varmeperioder er at den inneværende oppvarmingen skjer mye raskere enn vanlig.[26] Dette betyr også at mange flere dyre- og plantearter vil dø ut denne gang enn tidligere, fordi endringene skjer for raskt til at artene rekker å evolvere tilpasninger til de endrede betingelsene.
    Fra tid til annen hører man også referanser på en kortere tidsskala, à la «det var mye varmere i 1938 enn de siste par årene».[3] Påstanden kan godt stemme for et gitt sted (1938 var f.eks. det varmeste året som noensinne har blitt målt i Tromsø[27]), men den blander sammen lokalt vær med globalt klima. Denne misforståelsen tas opp under (påstand 8). Den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med 0,7 °C i løpet av 1900-tallet.[28] Dette tallet er empirisk godt sikret, og er den raskeste økningen som har blitt dokumentert i klimatologisk sammenheng. Alle årene siden 1998 har vært varmere enn noe år før 1990 siden pålitelige målinger begynte på midten av 1800-tallet.[28] Det siste tiåret har med stor sannsynlighet vært det varmeste på minst tusen år, selv om temperaturrekonstruksjonene for denne tidsperioden har en noe for grov oppløsning til å kunne uttale seg om enkeltår.

6) «Global oppvarming kan også ha naturlige årsaker»[29]

Som sagt har klimaet variert til alle tider. Endringene som skjedde før den industrielle revolusjonen, må dermed nødvendigvis ha vært «naturlige». Men av dette følger det ikke at også nåtidens oppvarming kan være naturlig. Det er godt kjent at klimaet påvirkes av en rekke naturlige prosesser, slik som solens aktivitet, jordens avstand og helning i forhold til solen, vulkansk aktivitet, havstrømninger m.m. I motsetning til inntrykket enkelte ønsker å gi i klimadebatten, nekter ingen klimaforsker for disse naturlige påvirkningene. Tvert imot er disse prosessene en integrert del av klimamodellene (Figur 5). Naturlige prosesser virker også i dag inn på klimaet, men – og det er det vesentlige – de er ikke tilstrekkelige for å forklare oppvarmingen som har skjedd etter ca. 1900 og spesielt siden 1960.[30]

Figur 5
Figur 5 Målinger og modeller av temperaturøkningen på 1900-tallet. Modeller som utelater menneskelige eller naturlige årsaker, er ufullstendige (blå kurve), men kombinert (rød kurve) gir de en god forståelse av temperaturendringene (svart kurve). Man ser også at den bratte stigningen etter 1980 overveiende skyldes mennesket. Temperaturen (y-aksen) er angitt som avvik fra gjennomsnittstemperaturen i hele perioden, målt i °C. De fargede båndene er konfidensintervaller, dvs. angir modellenes respektive feilmarginer. [Modifisert etter: Stott m.fl. (2006) Transient climate simulations with the HadGEM1 climate model. Journal of Climate 19, 2763–2782. © 2006 American Meteorological Society. Gjengitt med forfatternes og utgiverens vennlige tillatelse.]

 

Det er altså sant at en global temperaturøkning kan skyldes naturlige prosesser. Men det er ikke sant at disse prosessene kan forklare den inneværende globale oppvarmingen. Denne skyldes overveiende menneskelige utslipp av klimagasser. Ulike forskere og ulike modeller er noe uenige om de nøyaktige størrelsene på forskjellige naturlige og menneskeskapte effekter. Men det fins ingen forsker som mener at naturlige årsaker kan ses bort ifra, like lite som man vil finne en forsker som hevder at menneskelige CO2-utslipp ikke har bidratt og bidrar til den globale oppvarmingen vi er inne i.
    En variant av påstanden er at vanndamp er en mye viktige drivhusgass enn karbondioksid, og at vi ikke kan gjøre noe med atmosfærens vanninnhold.[31] Dette er korrekt, men illustrerer likevel hvor viktige de menneskelige CO2-utslippene er: Vanndamp er i absolutte termer en større bidragsyter til drivhuseffekten enn karbondioksid (vanndamp alene står for litt mer enn 60 % av den globale oppvarmingen). Andelen av vanndamp i atmosfæren kan imidlertid ikke påvirkes direkte gjennom menneskelig aktivitet, men er en funksjon av klodens temperatur: Jo varmere verden er, desto mer vann fordamper og ender opp i atmosfæren. Dermed har vi med en av de positive tilbakekoblingsmekanismene å gjøre, som ble nevnt innledningsvis: Karbondioksidet som menneskene slipper ut, varmer opp atmosfæren, noe som fører til en økning av vannandelen i luften, noe som ytterligere varmer opp atmosfæren. Langt fra å være et argument mot en menneskelig påvirkning, viser vanndamp hvor vidtrekkende den menneskelige påvirkningen av atmosfæren er.
    Det verserer mange mer eller mindre hjemmesnekrede teorier om hvilke naturlige årsaker klimatologene kan ha glemt å ta høyde for. Disse går jeg inn på i Digresjon 2 om Vitenskap, klima og modeller.

7) «Hvorfor skal vi tro på forutsigelser 20 eller 100 år frem i tid, når vi ikke en gang kan stole på værvarselet for helgen som kommer?»[32]

Klimamodellene kan ikke fortelle oss hvor varmt det vil være i Bergen på torsdagsettermiddagen den 12. mai 2050. Dette er ikke noen svakhet ved modellene, men har aldri vært noe mål for klimamodelleringen. Grunnen er at klimamodeller handler om klima, værvarsler om vær, og at klima og vær er forskjellige, om enn beslektede fenomener. Med vær mener man atmosfærens tilstand, eller helheten av meteorologiske fenomener, på et bestemt sted til en bestemt tid. Klima er derimot gjennomsnittsværet over en lengre periode og gjerne over et større område. En vanlig tidshorisont i klimatologien er 30 år, dvs. at klimaet beskriver hvordan været har sett ut i gjennomsnitt over de siste 30 årene. En klimabeskrivelse inneholder dessuten angivelser om værets variabilitet. Klima er altså ikke noe som kan iakttas her og nå, det er en størrelse man må regne seg tilbake til (eller frem til) ved hjelp av en lang rekke av målinger. En klimamodell kan dermed fortelle oss to ting om været i mai 2050, i hvert fall hvis den gjør jobben sin:

  • Hva som er den gjennomsnittlige temperaturen/nedbøren/vindhastigheten osv.
  • Hvor stor sannsynligheten er for at det vil bli f.eks. 10 % varmere/kaldere/våtere/tørrere osv. enn gjennomsnittet tilsier.

Klimamodellene har etter hvert blitt ganske god på begge deler, å predikere det forventede gjennomsnittsværet fremover i tid, og den forventede variabiliteten rundt dette gjennomsnittet. Den romlige oppløsningen av modellene er derimot ikke veldig finkornet, dvs. man kan forutsi verdens og verdensdelenes klima, men ikke enkeltlands eller byers klima. Og været prøver altså ikke modellene å si noen ting om i det hele tatt. Det kan dermed godt hende at den 12. mai 2050 blir en kald dag i Bergen, selv om jorden i gjennomsnitt vil være én grad varmere enn på den 12. mai 2008.

8) «Drivhuseffekten er bare en teori og ikke bevist»[33]

Påstanden er sann, men bygger på en misforståelse av hvordan vitenskap fungerer (se også Digresjon 2). Begrepet teori brukes i vitenskapsteorien for en anerkjent vitenskapelig forklaring. At sammenhengen mellom f.eks. karbondioksid og temperatur betegnes som teori, er altså et kvalitetsstempel og ikke en mangel. Enda viktigere er det at naturvitenskap ifølge den rådende vitenskapsteoretiske oppfatningen ikke evner å bevise noe som helst med absolutt sikkerhet. Alle vitenskapelige utsagn kan etter hvert vise seg å ha vært feilaktige. Dette er ikke spesielt for drivhuseffekten, men gjelder alle typer vitenskapelige utsagn.[34] I naturvitenskaper opererer man derfor ikke med begrep som «bevis» eller «sannhet», men med støtte for eller imot hypoteser og teorier. Teorien om at den globale oppvarmingen skyldes menneskelig påvirkning, har fått massiv støtte gjennom forskningen gjennom de siste hundre år. Likevel vil ikke en klimaforsker kalle teorien for bevist. Grunnen er rett og slett ulik språkbruk i vitenskapen og i hverdagsspråket.
    Fraværet av bevis betyr at man må leve med usikkerhet. Det er viktig å forstå at usikkerhet for det første ikke er noe uvanlig, og for det andre ikke er noen enten/eller-affære. Mediefokuset på den globale oppvarmingen har til dels skapt et inntrykk av at usikkerheten er et særtrekk ved klimaforskningen. Dette er ikke tilfellet. Usikkerhet er en del av vitenskapen: Alle vitenskapelige utsagn – uten unntak – er befengt med usikkerhet, dvs. en viss mulighet for å ta feil. Men ikke bare det: usikkerhet er også en iboende egenskap av naturen. Man vil altså ikke bli kvitt usikkerheten, uansett hvor mye fremskritt vitenskapene gjør. Forskere er vant til å leve med usikkerhet, siden de vanligvis tenker i sannsynligheter og fordelinger, ikke i absolutte og uforanderlige tall. For lekfolk kan det være krevende å ta denne usikkerheten innover seg.
    Usikkerhet innebærer heller ikke at «det like gjerne kan slå ut andre veien»[35], som man av og til kan høre. Usikkerhet betyr ikke at vi ikke vet noen ting, men at det vi vet har visse feilmarginer. Man kan m.a.o. være sikker på at temperaturen kommer til å øke gjennom økt CO2-konsentrasjon, selv om økningens beløp vil være umulig å tallfeste helt nøyaktig.

9) «Hvorfor skal man tro på forskerne hvis disse er uenige seg imellom[36] og noen til og med spår en ny istid[37]?»

Uten uenighet mellom vitenskapsfolk stopper vitenskapen opp. Derfor er uenighet – vitenskapsteoretisk sett – av det gode (jf. Digresjon 2). Når det gjelder klimadebatten, bør man imidlertid skille mellom ulike typer uenighet:

  • De fleste klimaforskere er uenige seg imellom i ulike detaljer som gjelder forklaringer, tolkninger og langtidsprognoser. I disse ulike oppfatningene ligger samtidig motivasjonen til å forske mer, for å overbevise kollegene. Det er slik god vitenskap fungerer. Å bruke denne typen uenighet i klimadebatten er uredelig, av den grunn at den er uten betydning for klimapolitikken. Selv om forskere f.eks. kan være uenige om temperaturen om hundre år vil være 2 °C eller 4 °C varmere enn i dag, er de fremdeles enige om at temperaturen vil øke betraktelig. Klimapolitikken bygger m.a.o. nesten utelukkende på resultater som det er bred enighet om, nemlig at temperaturøkningen gjennom de siste hundre år overveiende skyldes mennesket, at temperaturen vil fortsette å øke, og at en reduksjon av klimagassutslipp vil gjøre en forskjell.
  • Det fins også enkelte klimaforskere som er uenige i noen av disse hovedkonklusjonene. Slike fins det for det første i alle vitenskaper. For det andre utgjør de i drivhuseffektens tilfelle en forsvinnende minoritet. Man behøver ikke å fordømme eller å fortie denne minoriteten, men norske medier gir dem, i en fåfengt iver etter å belyse «to sider ved saken», overproporsjonal mye oppmerksomhet.[38] Grunnen til at de ikke fortjener den, ligger ikke i så mye i at deres syn er politisk ubekvemt, men i at deres ståsted er faglig marginalt. Å stole på denne minoriteten ville være som å la være å bygge og bruke satellitter bare fordi det fins et fåtall astrofysikere som fremdeles mener at relativitetsteorien er feil.
  • Teorien om at det vil komme en ny istid, er ikke uforenlig med teorien om global oppvarming. Grunnen er at tidshorisontene for disse to teoriene er helt forskjellige. Den globale oppvarmingen skjer akkurat nå, har skjedd i noen tiår og vil fortsette i en god del tiår til. Istider trenger tidsrom på århundrer og årtusener for å bygge seg opp. Enkelte forskere har til og med hevdet at den neste istiden vil fremskyndes av den nåværende globale oppvarmingen,[39] men dette avvises nå av de fleste klimatologer.[40] Poenget er at selv om så skulle skje, måtte menneskeheten altså først leve med konsekvensene av den globale oppvarmingen. Spørsmålene er faglige interessante, men har lite med klimadebatten å gjøre.

10) «Utslippsreduksjoner er politisk og ikke vitenskapelig begrunnet»[41]

Påstanden er korrekt i og med at vitenskap handler om deskriptive utsagn (hvordan ting faktisk er), mens politikk handler like mye om normative utsagn (hvordan ting bør være). Ifølge et bredt anerkjent metaetisk prinsipp, kjent som er–bør-dikotomien, kan ikke normative utsagn utledes av faktiske utsagn alene, men bare sammen med normer eller verdier. Dette gjelder i alle politiske og vitenskapelige områder på samme måte, og er ikke noe særtrekk ved den globale oppvarmingen.[42]
    Den (politiske) konklusjonen «vi bør redusere CO2-utslippene» bygger altså ikke bare på klimaforskningens (deskriptive) resultater, men også på et (normativt) ønske om å skåne menneskeheten for store «natur»katastrofer som kunne ha vært unngått. Kombinerer man klimaforskernes resultater med andre verdier, kan man altså ende opp med andre politiske konklusjoner. I et verdisyn som setter kortsiktig økonomisk gevinst over fremtidig tap av menneskeliv, kan man f.eks. utmerket kombinere den globale oppvarmingen med et ønske om økte CO2-utslipp. Det er imidlertid få, om noen, politikere som eksplisitt ønsker å forsvare dette verdisynet, selv om en god del politikere åpenbart sympatiserer med konklusjonen. Andre verdisyn kan gi atter andre konklusjoner. Det er altså godt mulig å være imot flertallsmeningen i klimapolitikken, men da må man argumentere ryddig og forklare verdisynet man har bygget konklusjonen sin på.
    Siden klimapolitikk er politikk, kan klimaforskere heller ikke avgjøre om det er best å minimere menneskeskapte klimaendringer eller å bøte på skadene i etterkant. Også en slik avveining er politisk. Når mange beslutningstagere favoriserer det første alternativet, er det fordi flere økonomer har regnet seg frem til at det vil koste mye mindre å redusere klimautslipp enn å leve med konsekvensene av en uhemmet global oppvarming.[43] Forskjellen ligger hovedsakelig i når kostnadene må betales: Reduksjonen av klimagassutslipp må skje nå, mens kostnaden for utelatte handlinger kan faktureres kommende generasjoner. Det kan være en medvirkende årsak til at noen politikere faller for fristelsen å utsette løsningen av problemet.
    I de nevnte regnestykkene som forskjellige økonomer har gjort, er det heller ikke tatt med at omleggingen til en fossilfri energiforsyning uansett må skje før eller siden. Med tanke på at fossile energibærere er begrenset, er disse energikildenes dager talte. I et mellomgenerasjonsperspektiv taper man altså ingenting på å begynne omleggingen nå, mens man vinner enormt mye, nemlig å slippe de menneskelige, økonomiske og økologiske konsekvensene av global oppvarming.

11) «Det er uklokt å bygge politiske avgjørelser på en teori før det har blitt forsket nok»[44]

Påstanden kan ha sin generell berettigelse, men i drivhuseffektens tilfelle har man på mange måter forsket nok – for lenge siden. Vitenskapelig sett er det mange åpne spørsmål som det lønner seg å forske mer på. Men disse spørsmålene gjelder detaljer som ikke er av avgjørende betydning for klimapolitikken. Enkelte debattanter hevder likevel at kunnskapen som taler for å redusere CO2-utslipp, ikke er god nok. Spørsmålet som ofte underslås i denne sammenheng, er: Er kunnskapen som taler imot å redusere CO2-utslipp, god nok? Det er den ikke. Begge valgene trenger i utgangspunktet like god begrunnelse. Begrunnelsen for å redusere CO2-utslipp er per i dag mye bedre enn begrunnelsen for ikke å redusere CO2-utslipp. Dette har to grunner:

  • Vitenskapsfolk godtar en hypotese vanligvis først når sjansen for at den er feil, er lavere enn 5 % (såkalt type-I-feil). Politiske avgjørelser bygger derimot heller på den mest sannsynlige av to hypoteser – altså når sjansen for at den er feil, er lavere enn 50 %. Ville man bruke de vitenskapelige standardene også i politikken, øker sjansen for å ta feil andre veien (dvs. å forkaste den alternative hypotesen selv om den er sann, type-II-feil). Når enkelte klimaforskere tviler på enkelte prognoser av kollegene sine, tviler de m.a.o. på at feilsannsynligheten er så lav som 5 %. Det fins derimot ingen klimaforsker som mener at feilsannsynligheten er i nærheten av – eller til og med større enn – 50 %. Her kolliderer altså vitenskapsfolks krav om nøyaktighet med samfunnets ønske om enkle svar.
  • Sannsynligheten for at en teori er feil, er ikke det eneste som styrer politikken. Med tanke på at sikker viten ikke fins i vitenskapen, må man stadig ta avgjørelser på usikkert datagrunnlag. Her må man ikke bare ta hensyn til alternativenes sannsynlighet, men også til farene som følger av å ha tatt feil avgjørelse (risikoavveining). I drivhuseffektens tilfellet gjelder: Farene ved å redusere CO2-utslipp, selv om teoriene bak skulle være feil, er forholdsvis små. Farene ved ikke å redusere CO2-utlipp, selv om teoriene bak skulle være sanne, er uforholdsmessig mye større. Selv hvis det klimatologiske datagrunnlaget hadde vært utilstrekkelig (noe det ikke er), kunne man m.a.o. ha brukt føre-var-prinsippet for å argumentere for at utslipp av klimagasser bør reduseres.

12) «Global oppvarming er ikke bare negativ»[45]

Den globale oppvarmingen gir og vil gi ulike utslag på ulike steder.[46] Lokalt og regionalt vil derfor klimaet endre seg i retning av hva mange vil oppfatte som «bedre vær». Høyere temperaturer i Norge vil f.eks. ikke umiddelbart oppfattes som truende (kanskje med mindre de tar fra oss påskesnøen). Om slike lokale forbedringer kan veie opp for en økende hyppighet av «natur»katastrofer som orkaner[47], ras, ørkenspredning[48], oversvømmelser[49], spredning av sykdommer[50] m.m., er derimot i beste fall tvilsomt.
    Man kan heller ikke slå seg til ro med at klimasonene bare vil forskyve seg mot polene. Globalt sett innebærer den globale oppvarmingen nemlig mindre «vennlig» klima, både fordi klimasonene også blir smalere[51] og fordi forekomsten av ekstremt vær vil øke i alle klimasoner.[52] Andelen dyrkbar jord vil også avta, siden jordsmonnet ikke er like bra i landområdene som i dag er for kalde for jordbruk. Jorden i tempererte strøk har brukt årtusener for å bli til det fruktbare jordsmonnet som tillater dagens intensive landbruk. Det vil tilsvarende ta lang tid før jorden i dagens subarktiske klimasoner har blitt like fruktbar. Fordelingsproblematikken kommer så oppå den rent naturvitenskapelige: Landene som rammes hardest er de som (a) er dårligst stilt fra før og som (b) har bidratt minst til problemet i utgangspunktet. Som nevnt over (påstand 10): Klimaforskningen vil aldri kunne fortelle oss om det er forsvarlig å ignorere lidelsene som vi har forårsaket i andre land. Forskningen kan isolert sett ikke en gang informere oss om en gitt endring er positiv eller negativ. Det er det vi og våre etiske verdier – samt våre valgte ledere med deres politiske verdier – som må ta stilling til.

Note angående kildene

Referanser både på misforståelsene og på den vitenskapelige dokumentasjonen er utelatt her, men er tilgjengelig på nettet (http://www.evol.no/hanno/08/Naturen.htm). Teksten baserer seg delvis på forfatterens wikipedia-artikler «Global oppvarming» og «Karbonkretsløpet». Der ikke annet er angitt, er figurene laget av forfatteren og fritt tilgjengelige på wikipedia. Filnavnene er angitt i hakeparentes i bildeteksten (url-ene er «http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:» pluss filnavnet).

Anbefalt lesing

Referanser

Referanselisten var av plasshensyn utelatt i artikkelens papirversjon. I mange tilfeller gir referansene bare én eller to utvalgte siteringer. Det har ikke vært noe mål å lage en «fullstendig» liste.

  1. ^ Houghton, J. (2004) Global warming: the complete briefing, 3. utg. – Cambridge University Press.
  2. ^ Fourier, J.P. (1827) «Mémoire sur les températures du globe terrestre et des espaces planétaires» – Mémoires de l'Académie Royale des Sciences de l'Institut de France, bind 7, s. 569–604.
    Pouillet, C. (1838) «Mémoire sur la chaleur solaire, sur les pouvoirs rayonnants et absorbants de l'air atmosphérique, et sur la température de l'espace» – Comptes rendus hebdomadaires des séances de l'Académie des Sciences, bind 7, s. 24–65.
    Tyndall, J. (1861) «On the absorption and radiation of heat by gases and vapours, and on the physical connexion of radiation, absorption, and conduction» – London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science, bind 22, s. 169–194, 273–285.
    Arrhenius, S. (1896) «Ueber den Einfluss des atmosphärischen Kohlensäuregehalts auf die Temperatur der Erdoberfläche» – Bihang till Kongliga Svenska Vetenskaps-akademiens handlingar, Afdeling I, Mathematik, astronomi, mekanik, fysik, meteorologi och beslägtade ämnen, bind 22, nr. 1, s. 1–102.
    Arrhenius, S. (1896) «On the influence of carbonic acid in the air upon the temperature of the ground» – London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science, Fifth Series, bind 41, s. 237–276.
    Arrhénius, S. (1899) «Les oscillations séculaires de la température à la surface du globe terrestre» – Revue générale des sciences pures et appliquées, bind 10, s. 337–342.
  3. ^ a b c d Andersen, A. (2005) «Solen må inn i klimadebatten!» – Adresseavisen, 18. oktober, s. 26.
  4. ^ a b Etheridge, D.M., m.fl. (1996) «Natural and anthropogenic changes in atmospheric CO2 over the last 1000 years from air in Antarctic ice and firn» – Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres, bind 101, s. 4115–4128 [Denne artikkelen er én blant mange som dokumenterer at det før-industrielle CO2-nivået lå rundt 280 ppm. Det nåværende nivået oppdateres jevnlig i referansen som følger under.].
  5. ^ Tans, P. (2007) «Trends in Atmospheric Carbon Dioxide». U.S. Dept. of Commerce, National Oceanic and Atmospheric Administration, Earth System Research Laboratory.
  6. ^ a b Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2008) «Global, regional, and national fossil fuel CO2 emissions» – i: Trends: A Compendium of Data on Global Change – Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy.
  7. ^ Langerud, P.J. (2007) «Ingen økning i drivhuseffekten» – Nationen, 16. april, s. 17.
  8. ^ Segalstad, T.V. (2008) «Ikke alt er menneskeskapt». forskning.no.
  9. ^ Skipnes, P., og Tande. P. (2000) «Nordisk Energi-Forum og klimaet» – Adresseavisen, 24. mai, s. 15.
  10. ^ Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2008) «Ranking of the world's countries by 2005 total CO2 emissions» – i: Trends: A Compendium of Data on Global Change – Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy.
  11. ^ Hardin, G. (1968) «The tragedy of the commons» – Science (Washington, D C), bind 162, s. 1243–1248.
  12. ^ Marland, G., Boden, T.A., og Andres, R.J. (2008) «Ranking of the world's countries by 2005 per capita fossil-fuel CO2 emission rates» – i: Trends: A Compendium of Data on Global Change – Carbon Dioxide Information Analysis Center, U.S. Department of Energy.
  13. ^ Sellæg, A. (2006) «CO2 ingen miljøtrussel» – Adresseavisen, 6. juni, s. 6.
  14. ^ Segalstad, T.V., og Moene, A. (2008) «Klimabrev fra 100 forskere» – Dagsavisen, 3. april, s. 3.
  15. ^ «Askeladd3» (2008) [Innlegg i nettdebatt]. VGDebatt.
  16. ^ Valland, A. (2007) «Feil om bilens CO2-utslipp» – Adresseavisen, 5. juni, s. 35 [jf. svaret mitt].
  17. ^ Åm, O. (2007) «Fattigdom dreper» – Adresseavisen, 13. desember, s. 53 [jf. svaret mitt].
  18. ^ «Burgermag» (2004) [Innlegg i nettdebatt]. VGDebatt.
  19. ^ Seneviratne, S.I., m.fl. (2006) «Land–atmosphere coupling and climate change in Europe» – Nature, bind 443, s. 205–209.
  20. ^ Waaler, T. (2008) «Naturlige klimaendringer» – VG, 24. mars, s. 39.
  21. ^ Kaspar, F., m.fl. (2005) «A model-data comparison of European temperatures in the Eemian interglacial» – Geophysical Research Letters, bind 32, nr. L11703.
  22. ^ D'Arrigo, R., Wilson, R., og Jacoby, G. (2006) «On the long-term context for late twentieth century warming» – Journal of Geophysical Research, D, Atmospheres, bind 111, nr. D03103.
  23. ^ Sandvik, H. (2008) «Etiske dilemmaer og filosofiske feilslutninger i klimadebatten» – Filosofisk supplement, bind 4, nr. 4, s. 13–22.
  24. ^ Boyden, S. (1992) Biohistory: The Interplay between Human Society and the Biosphere – Parthenon, Park Ridge [Bind 8 av Man and the Biosphere Series].
  25. ^ Byravan, S., og Rajan, S.C. (2006) «Providing new homes for climate change exiles» – Climate Policy, bind 6, s. 247–252.
  26. ^ Salinger, M.J. (2005) «Climate variability and change: past, present and future – an overview» – Climatic Change, bind 70, s. 9–29.
  27. ^ Moen, S.H., og Hansen, J.E. (2008) Rimfrost.no.
  28. ^ a b Jones, P.D. (2008) «HadCRUT3» . Climate Research Unit, University of East Anglia.
  29. ^ Jaklin, (1996) «’Drivhuseffekt ikke bevist’ – forsker på tromsøbesøk angriper FNs klimaeksperter» – Nordlys, 14. februar, s. 7.
  30. ^ Meehl, G.A., m.fl. (2003) «Solar and greenhouse gas forcing and climate response in the twentieth century» – Journal of Climate, bind 16, s. 426–444.
  31. ^ Sundheim, Ø. (2007) «Klimadebatt ute av kontroll» – Nordlys, 8. februar, s. 3.
  32. ^ Sørensen, S.-M. (2005) «Natur og Ungdom på syretripp?» [Innlegg i nettdebatt]. Fritt Forum, NTNU.
  33. ^ Skipnes, P. (2000) «Gammeldags tenking» – Adresseavisen, 10. februar, s. 20.
  34. ^ Popper, K.R. (1934) Logik der Forschung. Zur Erkenntnistheorie der modernen Naturwissenschaft – Springer, Wien.
  35. ^ Sørensen, S.-M. (2005) «Natur og Ungdom på syretripp?» [Innlegg i nettdebatt]. Fritt Forum, NTNU.
  36. ^ Clemet, K. [ja, den forhenværende forskningsministeren!] (2007) «Ubehagelig klima i klimadebatten» – Morgenbladet, 13. april, s. 40.
  37. ^ Nilsen, T. (2007) «Miljøhysteri?» – Adresseavisen, 8. januar, s. 40.
  38. ^ Ryghaug, M. (2006) «’Some like it hot’ – konstruksjon av kunnskap om klimaendringer i norske aviser» – Norsk Medietidsskrift, bind 13, nr. 3, s. 197–219.
  39. ^ Johnson, R.G. (1997) «Ice age initiation by an ocean–atmospheric circulation change in the Labrador Sea» – Earth and Planetary Science Letters, bind 148, s. 367–379.
  40. ^ Weaver, A.J., og Hillaire-Marcel, C. (2004) «Global warming and the next ice age» – Science, bind 304, s. 400–402.
  41. ^ Skipnes, P, og Tande, P. (2000) «Kollektivt hysteri!» – Adresseavisen, 6. juni, s. 22.
  42. ^ Darwall, S. (1998) Philosophical ethics – Westview Press, Boulder & Oxford.
  43. ^ IPCC (red., 2007) Climate change 2007: mitigation [contributions of Working Group III to the fourth assessment report of the Intergovernmental Panel on Climate Change] – Cambridge University Press, Cambridge & New York.
    Stern, N. (2007) The economics of climate change: the Stern review – Cambridge University Press, Cambridge.
  44. ^ Anker-Nilssen, P. (2000) «’Mafiavirksomhet’ i klimaforskningen» – Bergens Tidende, 19. desember, s. 23.
  45. ^ Åm, O. (2007) «Fattigdom dreper» – Adresseavisen, 13. desember, s. 53.
  46. ^ Kim D.-H. m.fl. (2006) «Regional cooling in the South Pacific sector of the Southern Ocean due to global warming» – Geophysical Research Letters, bind 32, nr. L19607.
  47. ^ Webster, P.J., m.fl. (2005) «Changes in tropical cyclone number, duration, and intensity in a warming environment» – Science, bind 309, s. 1844–1846.
  48. ^ Held, I.M., m.fl. (2005) «Simulation of Sahel drought in the 20th and 21st centuries» – Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bind 102, s. 17891–17896.
  49. ^ Kleinen, T., og Petschel-Held, G. (2007) «Integrated assessment of changes in flooding probabilities due to climate change» – Climatic Change, bind 81, s. 283–312.
  50. ^ McMichael, A.J., Woodruff, R.E. og Hales, S. (2006) «Climate change and human health: present and future risks» – Lancet, bind 367, s. 859–869.
    Haines, A., Kovats, R.S., Campbell-Lendrum, D. og Corvalan, C. (2006) «Climate change and human health: impacts, vulnerability, and mitigation» – Lancet, bind 367, s. 2101–2109.
  51. ^ Kalvova, J., m.fl. (2003) «Köppen climate types in observed and simulated climates» – Studia geophysica et geodaetica, bind 47, s. 185–202.
  52. ^ Easterling, D.R., m.fl. (2000) «Climate extremes: observations, modeling, and impacts» – Science, bind 289, s. 2068–2074.
  53. ^ Tallene for 2008 baserer seg på estimatene per 2005 (jf. referanse 6) pluss ekstrapoleringer for årene 2006–2008.
  54. ^ Hindenes, K. (2006) «Klimafundamentalisme eller miljøvern?» – Nordlys, 20. april, s. 52.
  55. ^ a b Engene, P. (2008) «Klimakrisa er avlyst» – Adresseavisen, 17. september, s. 41.
  56. ^ Sandvik, H. (2005) «Global oppvarming i Einstein-året» – Dagbladet, 12. desember, s. 36.
  57. ^ Gjengset, G. (2008) «Menneskeskapt villspor» – Adresseavisen, 27. september, s. 48.
  58. ^ Sandvik, H. (2008) «Villedende om klimapanelet» – Adresseavisen, 2. oktober, s. 41.
  59. ^ Stordahl, K., Humlums, O., Moene, A., Solheim, J.-E., og Fjeldskaar, W. (2008) «Nesten ikke varmere» – Aftenposten, 13. mai, seksjon del 2, s. 5.
  60. ^ Eggen, V. (2008) «Kva lærer naturlovene oss om CO2-reinsing?» – Adresseavisen, 5. september, s. 37.
  61. ^ Skipnes, P., og Tande, P. (2000) «Drivhuseffekt og menneskeansvar?» – Adresseavisen, 26. juni, s. 15 [jf. svaret mitt].
  62. ^ Anker-Nilssen, P., og Brekke, P. (2001) «Klimadebatt og forskningsformidling» – Aftenposten, 29. september, s. 9.
  63. ^ Østhus, T.J. (2006) «Ad klimadogmatikerne» – Adresseavisen, 20. desember, s. 40.

 

[tilbake]