Referanse: Sandvik, H. (2008) Villedende om klimapanelet. Adresseavisen, 2. oktober, 41.

Hele artikkelen: © 2008 Hanno Sandvik.

Villedende om klimapanelet

Mye av klimapolitikken tar utgangspunkt i rapportene til FN’s klimapanel (IPCC). Det er derfor ikke rart at IPCC av og til havner i klimadebattens skuddlinje. Dessverre er mange debattanter lykkelig uvitende om hvordan panelet egentlig fungerer, så også forfatteren og doktoranden Gunnar Gjengset i sine like velskrevne som villedende innlegg. Sist han var ute i samme ærend, var det for å lufte sin frustrasjon over kjemiens massebevaringslov. Siden dens oppdagere (Lomonossov og Lavoisier) gikk bort på 1700-tallet, prøvde han å velte ansvaret for at denne naturloven kan gi seg enkelte kontraintuitive utslag, over på IPCC.
    Det Gjengset vil arrestere IPCC for denne gang (27.9.2008), er at panelet skal være kjøpt og betalt. Når han påstår at noen av panelets «41 medlemmer» mangler vitenskapelig bakgrunn, sikter han muligens til hovedforfatterne av det 52-siders rapportsammendraget. De egentlige rapportene på samlet sett knappe 3000 sider blir imidlertid forfattet av tre arbeidsgrupper som involverer 2500 høyt kvalifiserte vitenskapskvinner og -menn fra 130 land og en lang rekke akademiske disipliner. 800 av disse har bidratt til selve skrivingen av rapportene, hvorav igjen 450 betegnes som hovedforfattere av enkelte kapitler i enkelte av rapportene. Oppgaven til arbeidsgruppene er ikke å utføre egen forskning, men å sammenfatte den relevante forskningen som er gjort, og som allerede er publisert i fagfellevurderte, dvs. kvalitetssikrede, fagtidsskrifter. Konklusjonene kan altså neppe betegnes som faglig kontroversielle, men gjengir forskningens status quo.
    Når man misliker konklusjonene, er det enkelt å avfeie de 2500 bidragsyterne som kjøpt og betalt. En slik konspirasjonsteori faller på sin egen urimelighet: Rapportenes oppdragsgivere (dvs. regjeringene til 180 land) kvier seg jo – alle som en – for å sette panelets anbefalninger ut i livet.
    Jeg kan være enig i at en problematisk side ved IPCC er at rapportforfatterne er pålagt å komme til enighet seg imellom. Men Gjengset synes å glemme at en konsensus gjerne er et minste felles multiplum. IPCC’s rapporter har da også av mange forskere blitt kritisert nettopp for å være grove underdramatiseringer både av omfanget og konsekvensene av den menneskeskapte globale oppvarmingen. Dessverre trekker media heller frem det håndfull forskere som fremdeles mener at IPCC overdramatiserer. Det store flertallet står bak IPCC’s rapporter eller går lenger enn disse.

Noter: Innlegget er en respons på noen tidligere artikler. Omtrent ett år i forveien skrev G. Gjengset en rekke innlegg om at CO₂ umulig kan veie mer enn karbon (noe det imidlertid gjør):
– G. Gjengset (2007) Tenk på et tall. Adresseavisen, 27. oktober, 59.
– Dens. (2007) Den omvendte tryllekunst. Sst., 9. november, 41.
– Dens. (2007) Miljøtalltull. Sst., 15. november, 53.
– Dens. (2008) Skepsis er roten til all vitenskap. Sst., 22. juli.
Den umiddelbare foranledningen for det ovenstående innlegget var følgende ytring:
– Dens. (2008) Menneskeskapt villspor. Sst., 27. september, 48.
Innlegget mitt forble heller ikke ubesvart:
– Dens. (2008) Villedende om klimapanelet. Sst., 14. oktober, 36.

[tilbake]