|
De følgende avsnittene utgjør en tekstboks i artikkelen «Hva global oppvarming ikke handler om» (Sandvik 2008).
Digresjon 2: Vitenskap, klima og modeller
En god del misforståelser i klimadebatten gjelder i grunnen ikke spesifikke klimatologiske forhold, men den vitenskapelige metode generelt. Eksempler er de hyppige påstandene av typen «global oppvarming er ikke bevist» og «forskerne er jo uenige seg imellom» (påstand 8 resp. 9), som gjenspeiler forventninger til vitenskapen («bevis» og «sikkerhet») som denne ikke kan innfri. I tillegg ser man jevnlig argumenter av typen «klimaforskerne er kjøpt og betalt»[54] og «global oppvarming er uforenlig med naturlovene»[55]. Siden også disse påstandene mest av alt viser manglende forståelse for hvordan vitenskap fungerer, kan det være fånyttes å ville imøtegå dem med klimatologiske fakta. De kan sannsynligvis best besvares ved å gi en kort oversikt over hva som kjennemerker vitenskap generelt:
- Kompleksitet. – Ytterst få forhold i naturen lar seg beskrive med de unikausale (én-årsak–én virkning-) og lineære (virkning-proporsjonal-til-årsak-) forklaringene som vi er vant til fra dagliglivet. De fleste sammenhenger som naturvitere sysler med, er komplekse interaksjoner mellom et uoverskuelig antall av ikke-lineære prosesser. For å få en forståelse av disse, bruker man modellering, dvs. man designer statistiske modeller som gjenspeiler flest mulig av de relevante sidene ved fenomenet. Som man sier blant modellerere: «Alle modeller er gale, men noen er nyttige.» Klimasystemet er særdeles komplekst, siden det involverer interaksjoner mellom bl.a. atmosfæren, havene, isbreene og vegetasjonen på både stor og liten skala i både tid og rom. Alle modeller som skal si noe fornuftig om klimaet, må dermed nødvendigvis også være ytterst komplekse. I Norge med sin akademifiendtlige tradisjon kan man fort gjøre seg upopulær ved å si at noe kan være så innfløkt at det faktisk ikke kan forstås av mannen og kvinnen på gata. Men det kan ikke ses på som noen menneskerett å forstå klimamodeller. Det er en kompetanse som det tar mange års spesialisert utdanning og hard trening å bygge opp, akkurat som i andre fagfelt.
- Konkurranse. – Det hersker sterk konkurranse i forskersamfunnet. Alle nye funn blir gransket med argusøyne av kolleger verden over. Har man gjort en feil, oversett en viktig faktor eller trukket konklusjonene sine for langt, kan man være sikker på at noen vil oppdage det. Selv om det sjelden hersker en aggressiv tone i forskerkretser, kan man heller ikke regne med å bli tatt i med silkehansker. Kolleger vil vite å «utnytte» andres eventuelle feil ved å publisere en alternativ tolkning eller en forbedret modell. I forskersamfunnet beskytter man ikke hverandre, rett og slett fordi ingen ville ha tjent på det.[56] Tvert imot tjener man faglig anerkjennelse for å ha oppdaget en feil eller svakhet eller sågar ha gjennomskuet juks.
- Uenighet er også et kjennetegn for vitenskap. Hadde det alltid hersket konsens blant forskere, hadde vitenskapen stoppet opp. Leter man lenge nok, vil man alltid finne en forsker som er uenig i nesten hva som helst. Likevel vil det skje en krystallisering av aksepterte (men altså ikke beviste) hypoteser, som størsteparten av forskersamfunnet innen et gitt fagfelt kan gå god for. Slik er det også i klimavitenskapene, noe som er grunnen til at FNs klimapanel (IPCC) er nokså samstemt i at den menneskelige påvirkningen av klimaet er betydelig. Denne enigheten har til tider blitt kritisert for å være et resultat av konsenstvang eller bestillingsforskning,[57] men panelet består av klimaforskere, ikke av embetsmenn. Som forskere tjener de ingen ting verken på å være enige med hverandre eller på å plapre politikere etter munnen (noe de sannelig ikke gjør[58]). Det er også korrekt at enkelte forskere har trukket seg fra panelet i protest mot at de syntes at dens konklusjoner ble trukket for langt, men det er sannsynligvis flere forskere som mener at panelets vurderinger er for forsiktige.
Påstander om at klimaforskerne skal ha «glemt» en viktig faktor (solens aktivitet[3], svevestøv, målefeil[59]), at de skal ha «oversett» en naturlov (termodynamikken[55], Henrys lov[60], tyngdekraften[61] m.m. har blitt anført), at de «overdramatiserer»[62] funnene sine, at de «lettvint» skal ha «hoppet på ubekreftede påstander» eller dogmatisk «tviholdt på obskure teorier»[63], kan ved første øyekast virke overbevisende på klimatologiske lekfolk. I virkeligheten tilkjennegir imidlertid avsenderen en manglende forståelse for hvordan vitenskap fungerer. Enhver forsker som hadde falt for så åpenbare lettvintheter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter av kollegene sine. Den vitenskapelige prosessen er såpass nådeløs at fagfeller som oppdager feil, ikke nøler med å påpeke disse, ikke minst siden det vil forlenge deres egen publikasjonsliste. At forskere verden over skulle dekke over hverandres feil, kan ikke betegnes som noe annet enn en konspirasjonsteori.
[tilbake til hovedartikkelen]
|