De følgende avsnittene utgjør en tekstboks i artikkelen «Hva global oppvarming ikke handler om» (Sandvik 2008).
Digresjon 1: Karbonkretsløpet
Karbonkretsløpet (eller karbonsyklusen) betegner karbonets kretsløp gjennom luften (atmosfæren), vannmassene (hydrosfæren), levende organismer (biosfæren), jordsmonnet (pedosfæren) og berggrunnen (litosfæren). Karbon forekommer i luften i form av karbondioksid (CO2), der det (før de menneskelige påvirkningene) utgjorde ca. 0,028 % av luftens volum.[4]
Luftens karbondioksid står i en dynamisk likevekt med CO2 i oseanenes vannmasser, der CO2 løser seg i havvannet (og derved blir til kullsyre). Mengden CO2 som til enhver tid kan løse seg i havene, er bl.a. påvirket av havtemperaturen (kaldt vann tar opp mer CO2). Men grovt sett er mengden CO2 som havene opptar fra atmosfæren, like stor som mengden CO2 atmosfæren tar opp fra havene.
Karbondioksid tas også opp av planter og andre fotosyntetiserende organismer. Fotosyntese er en prosess der planter omdanner karbondioksid pluss vann (CO2 + H2O) til sukker pluss oksygen (C6H12O6 + O2). Luftens karbon blir derved omdannet til organisk karbon – først og fremst sukker, som i sin tur kan omdannes til andre karbohydrater, proteiner eller fett. Disse organiske karbonforbindelsene føres så videre oppover i næringskjeden, når planter spises av dyr, og disse igjen av andre dyr osv. De aller fleste organismer (unntatt enkelte bakterier) dekker sitt energibehov ved å forbrenne disse karbonforbindelsene (med oksygen) til karbondioksid (og vann). På denne måten blir den samme mengden karbon som plantene har trukket ut av luften, igjen ført tilbake til atmosfæren.
Når planter eller dyr dør, blir deres organiske substans del av jordsmonnet, der det brytes ned av bl.a. sopp og mikroorganismer. Også denne nedbrytingen er kjemisk sett en forbrenning. Et tre avgir altså like mye CO2 når det dør, som det har tatt opp mens det levde – uansett om treet spises opp av en planteeter, om det faller ned og forråtner, eller om det forbrennes i en skogsbrann eller som fyringsved.
I mindre mengder utvaskes også organisk karbon fra landjorda og havner via elver i havene. I havene synker dødt organisk materialet mot bunnen. Mesteparten av næringsstoffene blir tatt opp av andre organismer før det når bunnen, eller føres bort av havstrømmene og kommer til overflaten igjen ved en såkalt upwelling. En liten del sedimenterer derimot og akkumuleres ved havbunnen. Det er slike organiske karbonavsetninger som i geologisk tid kan omvandles til kull eller olje. Dette såkalte fossile karbonet er blitt en del av jordskorpen (litosfæren).
Mennesket har i den industrielle revolusjonen begynt å brenne fossilt karbon. Dette har ført til en markert endring i karbonkretsløpet. Hovedforskjellen er at det ved brenning av fossilt karbon produseres mer CO2 enn det forbrukes. Dette har i løpet av de siste ca. 200 år ført til at det i dag (2008) finnes 345 gigatonn (1012 kg) mer karbon i omløp enn før den industrielle revolusjonen.[6] Mesteparten av dette karbonet finnes (som karbondioksid) i atmosfæren, der det forsterker drivhuseffekten og fører til global oppvarming. Omlag 125 gigatonn har havnet i havene, der det (som kullsyre) bidrar til å gjøre vannet surere. Problemet med de menneskelige utslippene er altså ikke at menneskelig CO2 er kjemisk forskjellig fra naturlig CO2, heller ikke at det er helseskadelig eller giftig. Problemet er at de menneskelige utslippene forstyrrer den naturlige balansen mellom opptak og utslipp, fordi produksjonen av CO2 økes, mens forbruket er uendret eller til og med avtar pga. avskogning.
Det er kanskje også viktig å påpeke at CO2 ikke er noen bieffekt eller «forurensning» i tradisjonell forstand, som kan kontrolleres ved forbedret teknologi. CO2 er et uunngåelig sluttprodukt som nødvendigvis oppstår ved forbrenning av karbon (f.eks. bensin eller kull).
Figurene viser karbonkretsløpet før den industrielle revolusjon (til venstre) og i 2008 (til høyre).[53] Halvfeite tall angir mengden av karbon i gigatonn (milliarder tonn). Kursive tall angir flyt av karbon i gigatonn per år. Man ser at det ikke fins noen sinke som fanger opp de menneskelige utslippene, og at systemet derfor ikke er i likevekt. Mengden karbon i atmosfæren og havet øker dermed fra år til år. [Disse figurene er laget av forfatteren og kan fritt lastes ned på wikipedia.org (jf. sluttnoten). Figurenes filnavn: Karbonkretsløp_1700.png resp. Karbonkretsløp_2005.png]
