Referanse: Sandvik, H. (2002) Scener fra et anspent forhold [bokanmeldelse av Lars F.H. Svendsens Mennesket, moralen og genene]. Morgenbladet, 8. februar, 13.

Hele artikkelen: © 2002 Hanno Sandvik.

 

Scener fra et anspent forhold

I Mennesket, moralen og genene kritiserer Lars Svendsen biologenes inntog på filosofiens og etikkens område. Men ifølge vår anmelder, biologen Hanno Sandvik, avslører Svendsen sviktende kunnskaper om biologi. Dermed er hans bok ikke blitt det betimelige og viktige korrektiv den kunne blitt.

SOSIOBIOLOGI

Lars F. H. Svendsen:
Mennesket, moralen og genene.
En kritikk av biologismen

197 sider. Universitetsforlaget. 2001

Sosiobiologiens evne å sette sinnene i kok har ikke svekket seg. Hovedgrunnen til det er at sosiobiologien har som sitt erklærte mål å bidra med naturvitenskapelige forklaringer av fenomen som hittil har vært forbeholdt samfunnsvitenskapene alene. «Inntrengeren» møter forståelig nok motstand fra samfunnsvitere, og at språkbruken i de to tradisjonene er totalt forskjellig gjør ikke akkurat kommunikasjonen mellom dem enklere.
    I denne situasjonen har det åpenbart vært vanskelig for begge sider å vise ydmykhet overfor den andre sidens faglige kompetanse. Istedenfor har mange eksponenter – uten å blunke og med noe som ikke kan kalles for noe annet enn akademisk arroganse – forkastet eller ignorert årtier av fruktbar og produktiv forskning fra «motsiden». Begge sider hadde vært tjent med å skjønne motstandernes argumenter, men klarer ikke å ta dem alvorlig fordi begge føler seg konstant misforstått.

Det siste forsøket på å sette sosiobiologene på plass, er Lars F. H. Svendsens Mennesket, moralen og genene. Bokens målsetting er prisverdig: (1) å analysere sosiobiologien, (2) å trekke en skillelinje mellom dens biologiske (vitenskapelige) og dens biologistiske (metafysiske) utsagn, for så (3) å diskutere de sistnevntes holdbarhet. Det er ikke noe tvil om at Svendsen lykkes med det siste. Han gjør det med en pinlig (for de respektive biologene!) poengtert grundighet og med et resultat som er ødeleggende (for biologismen!). Et leseverdig eksempel på dette er disseksjonen av filosofiforståelsen til sosiobiologiens grunnlegger, Edward O. Wilson: Hans bestrebelser etter å konstruere en «genetisk korrekt og følgelig fullstendig rettferdig etisk kodeks» bunner i Wilsons åpenbart totalt fraværende forståelse for hva normativitet i det hele tatt innebærer.
    Wilson er dessverre ikke den eneste biologen som uttaler seg om fagfelt han ikke aner noe om. Sånn sett skulle man egentlig ønske at flest mulig biologer leser Svendsens resonnement. Grunnen til at få biologer vil gidde å gjøre det, er at Svendsen mislykkes med de to første trinnene i prosjektet sitt – analysen av sosiobiologien og skillelinjen mellom biologi og biologisme. Like lite som man kan forvente at Svendsen og andre filosofer skal ta Wilson alvorlig når han har så store problemer med grunnleggende etiske begreper, kan man forvente at biologer vil ta Svendsen alvorlig når han har så store problemer med grunnleggende evolusjonsbiologiske prinsipper. Istedenfor å ramse opp alle de feil og misforståelser som finnes i boken, skal jeg i all korthet gå inn på noen av de feilene som direkte påvirker bokens konklusjoner.

Det som kan betegnes som bokens kjerne, er de tre kapitlene som er viet Wilsons versjon av sosiobiologien (kap. 5), Richard Dawkins’ egoistiske-gen-teori (kap. 6) og evolusjonspsykologien (kap. 7). Fraværet av en bevissthet og av en fri vilje fremstår i Svendsens fremstilling som et angivelig nokså sentralt poeng og fellestrekk for disse evolusjonære tilnærmingene til atferd. Denne konklusjonen bygger på to forhold:
    Svendsen legger den mest deterministiske tolkningen av litteraturen til grunn for sine diskusjoner, slik at resultatet til en viss grad er forutbestemt. Det blotte faktum at biologene ikke eksplisitt skriver om bevissthet, blir for eksempel tatt til inntekt for at sosiobiologer mener at vi ikke er i besittelse av en sådan. En annen mulig tolkning – at de fleste biologer tar vår bevissthet og frie vilje som så trivielt at de holder seg for gode til å skrive det – blir ikke en gang vurdert.
    For det andre er det meste av litteraturen Svendsen forholder seg til, «av mer eller mindre populariserende karakter», som han oppriktig nok selv påpeker i innledningen. Det han har funnet i populærbiologien, kan imidlertid virkelig få en til å grøsse. Det fins åpenbart en god del sosiobiologer med sosialdarwinistiske tendenser, Dawkins-tilhengere som er gendeterminister, og evolusjonspsykologer som bortforklarer manifeste motiver. Slike biologistiske forvrengninger av seriøs evolusjonær forskning er det mer enn viktig å tilbakevise. Sånn sett er det lett å sympatisere med Svendsens målsetning. Men dessverre oppnår han delvis det stikk motsatte: Ved å fremstille de nevnte populærforvrengningene som mainstream-biologi, får de mer vekt enn de hadde fortjent. Svendsen gir inntrykk av at man bare kan velge mellom to ting: å være gendeterminist eller å forkaste alle evolusjonære forklaringsforsøk på menneskelig atferd som overflødige. Tatt i betraktning at hans manglende kunnskap om biologi er lett å avsløre for alle med bakgrunn i dette faget, vil denne innsnevringen av valgfriheten i verste fall kunne føre til at flere, ikke færre, går for det gendeterministiske alternativet.

Men det fins en tredje mulighet: å gi evolusjonære forklaringer uten å være gendeterminist. Det er nok ikke tilfeldig at Svendsen ikke ser ut til å være kjent med denne «strømningen» – kanskje den rett og slett er for lite synlig. Det er jo derfor hans oppgjør med biologismen er så viktig. Men spørsmålet «er Wilson & co (som personer) gendeterminister» har dessverre tåkelagt for et annet spørsmål, som i mine øyne er viktigere: «Forutsetter sosiobiologien (som teori) at menneskelig atferd er i stor grad genstyrt?»
    Svaret på dette spørsmålet er et klart «nei». Helt bortsett fra at for eksempel Dawkins’ teori med hans egne ord handler om «livets evolusjon, ikke om etikken til en spesiell og lite representativ art» – og dermed er et eksellent forklaringsverktøy for minst 99,9999999 prosent av artene som utgjorde og utgjør det biologiske mangfoldet på kloden vår – mener meg bekjent ingen biolog at gener kan detaljstyre atferd. Måten genene påvirker atferd på, er fremfor alt ved å skape preferanser og behov, utstyre oss med noen generelle atferdsdisposisjoner og legge til rette for læring. Men som Svendsen ikke blir trett av å påpeke, har vi utvilsomt evnen til å overstyre våre preferanser. Dette er ikke noen svakhet ved sosiobiologien, men et særtrekk ved vår art. Sosiobiologer er mest interessert i effekten genene har på atferd. Men disse effektene utelukker jo på ingen måte at miljøet også påvirker atferd, noe biologer vanligvis også eksplisitt påpeker. Like lite utelukker de genetiske effektene at ytterligere og eventuelt artsspesifikke faktorer – for eksempel bevissthet eller karma – også påvirker atferd, selv om disse faktorene sjelden blir diskutert av biologer (og mange av dem nok vil ha problemer med å forholde seg til et begrep som karma).
    Det at gener ikke kan detaljstyre atferd, at det altså må finnes et mellomledd mellom gener og atferd, er et viktig poeng og var hovedårsaken til utviklingen av den fagdisiplinen som kaller seg evolusjonspsykologi. Svendsen er altså på trygg grunn når han sier at «Dette er høyst ordinær sosiobiologi, men psykologiske størrelser tillegges større vekt». Problemet er at han åpenbart ikke selv har skjønt denne «større vektleggingen», noe som kommer tydelig frem i «motbevisene» mot både sosiobiologi og evolusjonspsykologi han kommer med: Hvorfor forekommer analsex, adopsjon, frivillig barnløshet, anonym veldedighet og så videre, spør Svendsen? Disse fenomenene er imidlertid fullstendig uproblematiske – ut fra et biologisk perspektiv – hvis man tar innover seg at genene ikke styrer atferd direkte, men blant annet via preferanser. Det er preferansene som leverer motivasjonen for spesifikke atferdsmønstre. Dermed blir Svendsens «paradokser» plutselig forståelige: Det fins for eksempel analsex fordi genene har «brukt» orgasmer (proksimat nivå) for å «få» våre forfedre til å skaffe seg avkom (ultimat nivå). Dette fungerte bra gjennom hundretalls millioner av år, men vi har i dag muligheten til å få det ene uten det andre. Vi kan for øvrig være glade for at den proksimate og den ultimate løsningen her ikke er sammenfallende – livet hadde vært en god del fattigere hvis man ikke hadde fått flere orgasmer enn barn.

Også Svendsens konklusjon i Wilson-kapitlet er illustrerende: «Jeg nøyer meg med å avvise Wilsons determinisme som kontraintuitiv og uten vitenskapelig grunnlag.» At Wilsons determinisme er vitenskapelig ufundert, kan jeg – i likhet med mange andre biologer – si meg enig i. At den derimot betegnes som kontraintuitiv, kan ses på som en morsom, men ubetydelig brist i Svendsens logikk – ifølge Wilson er jo menneskelig intuisjon nettopp et genetisk programmert selvbedrag. Men i og med at feilen i modifisert form gjentas i kapittel 7, fortjener den mer oppmerksomhet: Svendsen kritiserer evolusjonspsykologien for å fravike Max Webers klassiske krav til sosiologiske teorier. Ifølge denne skal det være størst mulig samsvar mellom forskerens redegjørelse og forskningsobjektenes egenforståelse. Men Svendsen har ikke tatt innover seg at evolusjonspsykologien nettopp hevder at menneskers egenforståelse er farget av våre preferanser og kognitive evner, og derfor ikke alltid til å stole på. På den annen side betyr ikke dette på noen måte at manifeste motiver ikke kan finnes. I utgangspunktet betyr det bare at manifeste motiver ikke kan være en fullgod forklaring for all menneskelig atferd.
    Til slutt må jeg nevne den del av Svendsens konklusjon som må sies å være mest kontroversiell. Hvor mye kan evolusjonsbiologi tilføye etikken? At den ikke kan bidra noe vesentlig til normativ etikk, er i mine øyne forholdsvis selvfølgelig. Svendsen mener imidlertid at den ikke kan bidra til den deskriptive etikken heller. Dette fordi biologien ikke «kan fortelle oss noe vesentlig ... som vi ikke allerede vet om oss selv som handlende aktører.» Begrunnelsen avslører at den egentlige uenigheten mellom Svendsen og sosiobiologien her ligger i hvilke spørsmål som oppfattes som verd å besvares. Jeg tviler sterkt på at det fins sosiobiologer som håper på å oppdage følelser hos arten vår som vi ikke fra før visste fantes. Spørsmålet sosiobiologer er interessert i, er mer omfattende enn som så: Det dreier seg om hvorfor vi har de motivasjonene og følelsene vi har, ikke så mye om hvilke vi har. Det siste spørsmålet er ganske enkelt å finne ut av ved å spørre ti på gata. Men besvarelsen av det førstnevnte er bare mulig i et evolusjonært perspektiv. Det er selvfølgelig lov å ikke være interessert i dette spørsmålet, men å si at det ikke er relevant, vitner ikke bare om akademisk arroganse, men avslører også en merkelig oppfatning av filosofi – som jo nettopp har som oppgave å ta seg av de spørsmål som er for omfattende til å bli tatt opp av andre fag, ikke å snevre inn mengden av tillatte spørsmål.
    Problemet er også at Svendsen ikke helt synes å være klar over at spørsmålet om «hvorfor» i det hele tatt kan stilles. Ellers hadde han ikke slått fast at «geografi og økonomi er … langt mer presise variabler enn gener når vi skal forstå og forutsi et fenomen som vold,» eller at «Man lærer å avsløre juks», heller enn å være «utstyrt med en bestemt ’juksedetektor’.» Det har han i en viss forstand fullstendig rett i. Men hvis (og bare hvis) man er interessert i spørsmål som hvorfor geografi og økonomi påvirker frekvensen av vold på den måten disse variablene gjør, eller hvorfor vi er så flinke til å lære å avsløre juks, mens vi har atskillig større problemer med å lære andre ting – så kommer man ikke langt hvis man ikke er villig til å ta vår evolusjonære forhistorie med i betraktningen.
    Det er for tidlig å si hvor suksessrik en slik tilnærming faktisk vil være. Poenget er at andre, det vil si ikke-evolusjonære tilnærminger til de nevnte hvorfor-spørsmålene, med all sannsynlighet vil komme til kort, og at Svendsen ikke er i nærheten av å vise at sosiobiologi er uegnet til dette formålet. Grunnen er rett og slett at han ikke synes å ha oppfattet at det er nettopp slike spørsmål sosiobiologer er interessert i.
    Selv om Mennesket, moralen og genene på mange måter er mye bedre informert enn de tidlige sosiobiologi-kritikkene, er det med andre ord langt igjen til en kritikk som vil bli tatt alvorlig av biologer. Dette er, vel å merke, ikke en «seier» for biologien, men heller ganske trist, i og med at de biologistiske populærforvrengninger som Svendsen egentlig og med rette angriper, også har en tendens til å bli godtatt av en del profesjonelle biologer.

 

Respons: Denne anmeldelsen sparket i gang en biologismedebatt på Morgenbladets sider. Kronologien var følgende:
– 22.02.02: M. Lindholm, Humanisme og sosiobiologi
– 01.03.02: J. Hokland, To spørsmål om frihet
– 01.03.02: H. Sandvik, Sosiobiologi og den frie vilje
– 08.03.02: M. Lindholm, Biologi før syndefallet?
– 15.03.02: J. Hokland, Biologi før syndefallet? (sic!)
– 15.03.02: T. Skaftnesmo, Angsten for metafysikken
– 22.03.02: B. Vassnes, Biologien og den frie vilje
– 05.04.02: M. Lindholm, Biologisten og den frie vilje
– 05.04.02: L.F.H. Svendsen, Biologisme og determinisme
– 12.04.02: H. Sandvik, 12 teser om biologi/sme
– 12.04.02: J. Hokland, Ideenes konsekvenser
– 19.04.02: B. Vassnes, Når filosofi og biologi krasjer
– 26.04.02: L.F.H. Svendsen, Om filosofi, biologi og naivitet
– 03.05.02: M. Lindholm, Hvor kommer friheten fra?
– 03.05.02: J. Hellesnes, Kva er biologisme?
– 10.05.02: B. Vassnes, Flere kuriøse påstander om biologi og filosofi
– 10.05.02: J. Hokland, Hvor kommer grunnene fra?
– 10.05.02: D.O. Hessen, Biologisk determinisme?
– 16.05.02: S.A.N. Lie, Vassnes’ filosofiske tradisjon
– 24.05.02: L.F.H. Svendsen, Biologismedebatten: en foreløpig oppsummering
– 31.05.02: B. Vassnes, Biologismedebatten – unødvendig, men likevel nødvendig
– 07.06.02: S. Aareskjold, Uregjerleg arvestoff
– 21.06.02: H. Sandvik, Sosiologisme
– 05.07.02: P.G. Almklov, Biologisme og fri vilje
[Lenkene til mine innlegg viser fullteksten. For å lese de resterende artiklene, må man være abonnent på Morgenbladet.]

 

[tilbake]