Referanse: Sandvik, H. (2002) Sosiologisme. Morgenbladet, 21. juni, 6.

Hele artikkelen: © 2002 Hanno Sandvik.

Sosiologisme

IDEOLOGIDEBATT

Det er på høy tid å sette fingeren på en ideologi som nesten ubemerket gjennomsyrer samfunnet vårt. Jeg snakker om sosiologismen, dette reaksjonære menneskesynet som preger så mange deltakere i den norske samfunnsdebatt.
    Dens mest fremtredende kjennetegn er kulturdeterminismen: Alle våre handlinger, følelser og idealer ses på som determinert av oppvekstmiljøet og andre kulturelle omstendigheter. I og med at ingen av oss kan påvirke miljøet vi blir født inn i, gir kulturdeterminismen i siste instans ikke engang rom for den frie vilje. Selv om vi i det minste kunne tenkes å påvirke kommende generasjoners oppvekstmiljøet etter at vi er født, vil ikke dette få en sosiologist til å tvile på sin kulturdeterminisme: For ham er også et eventuelt ønske om å forandre miljøet kulturelt determinert.
    Sosiologister klarer videre ikke å ta innover seg at alle mennesker er enkeltindivider – variasjonen mellom personer blir borte, og det som er igjen, er en ensformet befolkningsmasse. Helt bortsett fra at dette i seg selv er et totalitært menneskesyn, fremmer det både seksisme og rasisme: Sosiologistene ser bare forskjeller mellom menn og kvinner, respektive mellom ulike kulturer, men ikke innenfor disse kategoriene.
    Også politisk er sosiologismen dypt reaksjonær i at den alltid identifiserer seg med makthavernes interesser. Opprettholdelsen av status quo er sosiologistens fremste mål, alle avvik og forsøk på samfunnsendring brennemerkes som «unaturlig» og nødt til å undertrykkes.
    Den på en måte skumleste siden ved sosiologismen er at den holder folkeopinionen i sin hule hånd. Den har bygget opp et fiendebilde som den har klart å projisere på mye av det den selv står for. Folk flest ser i stort monn ut til å ha godtatt fiendebildet – uten så mye som å ha satt spørsmålstegn ved projeksjonen. Vitenskapen som sosiologismen har klart å projisere sitt livløse menneskesyn på, er, av alle vitenskaper, læren om livet, biologien.
    Denne projeksjonen er selvfølgelig så absurd som den høres ut, men den må sies å ha vært svært vellykket. Folk flest har blitt overbevist om at det er biologien som ser på mennesker som determinerte, livløse, ja anorganiske maskiner. Løsningen kunne for så vidt ha vært enkel: Lær folk mer biologi, da vil de oppdage jukset med en gang; men denne erkjennelsen kommer for sent: Sosiologistene har allerede i årevis sørget for å infiltrere alt fra skoleverket og media til høyere utdanning og administrasjon, med den suksess at mannen på gata skyr realfag som pesten.
    I håpet om at det kanskje ikke er altfor sent likevel, skal jeg kort vise hvordan sosiologistenes argumenter raser sammen som korthus med en gang de utsettes for biologisk resonnering. For å begynne med opprettholdelsen av status quo, er dette en tanke som ligger en evolusjonsbiolog så fjern som det går an. Deres yndlingsfilosof er på mange måter Heraklit, hvis panta rhei («alt flyter») er evolusjonsbiologiens mantra: Alt i naturen evolverer, er m.a.o. foranderlig, slik at det ikke fins noen form for målestokk som forteller hvilken tilstand som er den «naturlige beste». «Det er ikke noe spesielt over status quo,» ville en person si som tenker evolusjonært, «så hvorfor opprettholde akkurat den av alle mulige tilstander? Hvorfor ikke heller jobbe for en tingenes tilstand som i tillegg er godt å leve med for alle?» En makthaver som prøver å forsvare tingenes tilstand ved å si at denne er mest «naturlig», vil høste stående applaus fra sosiologister, men uforstående hoderisting fra biologer.
    Biologer er dessuten trent i å se variasjonen i enhver populasjon – ikke minste fordi det nettopp er variasjonen mellom individer som danner grunnlaget for evolusjonen. Dermed vil en biolog se enkeltmenneskene der en sosiologist kun ser abstraherte sjabloner. Det som er unike individer for en biolog, er strekene i en strekkode i sosiologistens perspektiv. Variasjonen i samfunnet er for en biolog et urokkelig og lett iakttagbart faktum, som – om den i det hele tatt tillegges en moralsk verdi – oppfattes som positiv.
    Selvfølgelig vil ikke biologer falle for kulturdeterminismens forførende enkelhet. Biologer vet at alle egenskaper ved levende organismer inkludert mennesket blir til i et samspill av mange faktorer – hvorav kultur er én, men nettopp én blant mange. Ikke minst gir et biologisk perspektiv rom for den frie vilje: Menneskets hjerne har i evolusjonens løp økt i størrelse og tenkekraft, inntil den – ved å følge seleksjonspresset som fulgte av at samfunnsstrukturene ble mer og mer komplekse – utviklet en bevissthet og til slutt en selvbevissthet. Biologen kan ikke i detalj forklare hvordan denne fantastiske og ærefryktinngytende evolusjonære hendelsen har foregått. Men hennes syn på tilværelsen – ulik sosiologistens – tillater i hvert fall en forståelse av mennesket som et fritt og selvbestemt vesen.
    Til slutt må det fremheves at dette essayet ikke er en kritikk av sosiologien, men av sosiologismen – ikke en kritikk av en vitenskap, men av en ideologi. Sosiologisme er ikke vitenskap, men et metafysisk livssyn som misbruker samfunnsvitenskapene. Dens representanter er ikke en gang overveiende sosiologer, de er forfattere, filosofer, journalister med mer.
    Ved å ha dratt problemet frem i lyset, håper jeg å ha antydet en vei til dens løsning. Sosiologismens berøring med biologisk skolerte medborgere vil få denne dypt reaksjonære ideologien til å sprekke som trollet i morgensolen.

PS. Spøk til side: prøv å snu på argumentasjonen, og du får et inntrykk av hvordan det føles å være biolog og bli anklaget for biologisme!

Respons: Dette innlegget var en del av biologismedebatten i Morgenbladet (mer spesifikt en reaksjon på Aareskjolds bidrag til denne to uker tidligere).

[tilbake]