Referanse: Sandvik, H. (2003) Den gode fiende [anmeldelse av Norsk filosofisk tidsskrifts spesialnummer om "Biologiens filosofi i Norge"]. Morgenbladet, 30. mai, 12. Hele artikkelen: © 2003 Hanno Sandvik.
Den gode fiendeKan man ikke lenger skrive om biologi her til lands uten først å distansere seg fra ham som åpenbart er utpekt som biologiens erkeskurk – Richard Dawkins? TIDSSKRIFT Lars F.H. Svendsen (red.): På sitt beste er vitenskapsfilosofi en inspirasjonskilde og et korrektiv for vitenskapen.
På sitt dårligste er vitenskapsfilosofi løsrevede teoretiseringer som har
mistet enhver kontakt med – og relevans for – vitenskapen.
Biologien er en av vitenskapene som har profittert voldsomt på forskjellige filosofers bidrag.
Etter lenge å ha blitt forsømt av vitenskapsfilosofien – som i lang tid
nærmest var ensbetydende med «fysikkens filosofi» – har interessen for
biologiens filosofi økt eksplosjonsaktig de siste par tiårene; derfor kunne det ikke
overraske at årets «solide temanummer» (Universitetsforlagets egenreklame) av
Norsk filosofisk tidsskrift (NFT) er blitt viet «Biologiens filosofi i Norge». Også når man har begynt å glede seg til å få servert «det
beste» innen biologisk vitenskapsfilosofi, blir man fort skuffet. La oss som
første eksempel se på et fascinerende fenomen i den levende naturen: dens
(tilsynelatende?) målrettethet. Før Darwin ble «meningsfull» atferd
(f.eks. flukt fra rovdyr) eller «meningsfulle» kroppsbygninger (f.eks. kamuflasje)
forklart som design gjennom en fremsynt skaper. De var m.a.o. målrettede i ordets egentlige
forstand, eller såkalt teleologiske. Darwin var den første som erstattet
slike finalistiske forklaringer med kausalforklaringer: Det naturlige utvalg (naturlig seleksjon)
sørger for at dyr tilsynelatende oppfører seg som om de har et
mål. Dette betyr selvfølgelig ikke at biologer i dag nekter for at atferd eller
kroppsbygning oppfyller en funksjon for dyrene, at disse funksjonene er «bra for noe»,
og at de derfor virker meningsfulle. Forskjellen fra førdarwinistiske forklaringer er bare
at kausalitetspilen blir snudd andre veien. Man antar ikke lenger at grunnen til
«meningsfull» atferd er et mål i fremtiden, altså at fremtiden
virker inn på nåtiden – slik som man med rette gjør når man
forklarer menneskets bevisste handlinger. I stedet forklares «meningsfull» atferd
hos dyr ut ifra hendelser i fortiden: Man finner slike atferdsmønstre i dag fordi de har
vist seg å føre frem til et visst mål i fortiden – ellers hadde
atferdstrekkene blitt forkastet av den naturlige seleksjonen og ikke lenger eksistert per
i dag. Atferden (eller kroppsbygningen eller fysiologien osv.) er i en viss forstand
meningsfulle, og har i en viss forstand et mål, men denne meningen er ikke finalistisk
eller teleologisk. Derfor har evolusjonsbiologen Ernst Mayr innført begrepet
teleonomisk for slike kausalforklaringer av målrettethet. Eksempler på dårlig kjennskap til biologien finnes det dessverre flere på
i dette nummeret av NFT. Når f.eks. Ståle R.S. Finke tror at evolusjonsbiologien
fortsatt har til gode å bli «integrer[t med] perspektivene fra embryologi, og
studier av utvikling og miljø»; når Jan Reinert Karlsen går ut ifra
at vitenskapelige artsnavn (slik som Homo sapiens) tolkes som definisjoner på
artene; når Frode Kjosavik tror at det i dag finnes evolusjonsbiologer som ser på
genet «som en eksklusiv enhet for arvelighet, og som en eksklusiv seleksjonsenhet»;
når Bjørn Myskja mener at biologer «er uinteressert i de avgjørende
kriterier for å skille levende objekter fra de som ikke lever,» og samtidig tror
at selvorganisering (autopoiesis) kunne være et slikt kriterium; når Torgeir
Skorgen antar at «Darwins utviklingslære» handler om «Konkurransen
mellom artene» heller enn mellom individene – så er de blitt offer for
feilinformasjon som hadde vært nokså enkelt å unngå ved å
snakke med en biolog, eller slå opp i en av de gjengse lærebøkene. Det enkeltfenomenet som overrasker mest ved lesing av dette heftet av NFT, er at
selv de forfatterne som ikke skriver om evolusjonære temaer, ser seg tjent med
å nevne Richard Dawkins. Denne sosiobiologen, hvis egoistiske-gen-teori er
både hatet (mest av samfunnsvitere og humanister) og elsket (mest av biologer),
har vært debattert i Morgenbladet før (bl.a.
8.2.02 og 1.11.02), og jeg
akter ikke å gjenta diskusjonen her. Selv om jeg ikke vil hevde at min lesing
av Dawkins er den eneste mulige, er det hevet over all tvil at samtlige bidragsytere
som har nevnt Dawkins, skyter fullstendig bom på det meste de legger i munnen
på ham. Meningene som tillegges Dawkins, er delvis de stikk motsatte av det
han helt eksplisitt står for, delvis omhandler de ting Dawkins verken er
ekspert på eller noensinne har uttalt seg om. Det er verdt å vise dette
med noen ordrette sitater fra NFT: Det er imidlertid ikke disse spesifikke feiltolkningene av Dawkins jeg stusser mest over. Det er spørsmålet: Hva kommer det av at så mange av bidragsyterne til dette nummeret av NFT føler behovet for å referere til Dawkins, hvis de enten bruker resten av artikkelen til å skrive om noe helt annet, eller ikke kan ha lest særlig mye mer av Dawkins enn tittelen på hans første bok (The selfish gene)? Er det rett og slett slik at man som ikke-biolog nå for tiden ikke kan skrive om biologi uten først å distansere seg fra ham som åpenbart er vedtatt å være selveste biologiens erkeskurk? Det er for så vidt ikke noe ukjent fenomen at ytre fiender virker samlende, og derfor er gode å ha. Er Dawkins en slik «god fiende», og er man som filosof ikke med i klubben før man har distansert seg fra ham? Det kunne i hvert fall forklare hvorfor flere mener å måtte nevne Dawkins uten at resten av artikkelen så mye som kommer borti hans teorier (spesielt hos Karlsen og Strand), eller hvorfor flere av hans eksplisitte kritikere ikke ser ut til å ha lest mer enn tertiærlitteratur om Dawkins (spesielt Jakobsen). Men denne unnskyldningen for å bedrive noe som kommer farlig nær det jeg i starten betegnet som «vitenskapsteori på sitt dårligste», er isåfall likevel litt for tynn. Spesielt med tanke på at det er opptil flere av Dawkins ideer som fortjener å bli (og er blitt!) kritisert, er det uforståelig at noen velger å kaste bort tid på å diskutere synspunkter ingen evolusjonsbiolog – og spesielt ikke Dawkins – kommer i nærheten av å kunne tenke seg å stå for. Til slutt ble jeg veldig overrasket over den delvis svært så
fiendtligsinnede språkbruken. Når «det neo-darwinistiske
dogmet» omtales som «teoretisk imperialisme» (Finke),
eller når man mener at biologien må bringes «ut av dens
deterministiske dødvann» (Myskja), er det som skinner igjennom,
ikke akkurat empati, for ikke å snakke om sympati, for studieobjektet.
Og hva verre er: Heller ikke disse anklagene begrunnes eller
sannsynliggjøres. Dette er spesielt ubegripelig med tanke på
at anklagene hadde vært alvorlige hvis de var berettigede.
Respons:
[tilbake] |