Referanse: Sandvik, H. (2002) Genets egotripp
[bokanmeldelse av Richard Dawkins’ Det egoistiske genet].
Morgenbladet, 1. november, 13.
Hele artikkelen: ©
2002 Hanno Sandvik.
Genets egotripp
Richard Dawkins’ kontroversielle bok om våre gener foreligger nå omsider på
norsk – og vil forhåpentligvis kunne rydde alle mistolkninger av Dawkins’ teori om
egoistiske gener av veien.
Richard Dawkins:
Det
egoistiske genet
Oversatt1 av Dag O. Hessen
352 sider. Humanist forlag. 2002
Vi er overlevelsesmaskiner, roboter – blindt programmert til å bevare de egoistiske
molekylene som er kjent som gener.
Dette er sannsynligvis den mest siterte setningen av Richard Dawkins’
The
selfish gene (1976, ny utgave 1989), som nå foreligger på norsk.
Reaksjonene på den (både setningen og boken som helhet) har vært mange
og til dels kraftige. Tatt i betraktning dens provoserende formulering(er), er negative
reaksjoner fullt forståelige, men står i en merkelig kontrast til bokens
mottagelse i forfatterens eget fagmiljø: I mange biologiske, særlig
evolusjonsbiologiske, kretser har boken omtrent status som kultbok.
Denne kontrasten har fascinert meg lenge. Første gangen jeg leste
boken – som entusiastisk mellomfags-biologistudent for åtte år
siden – var jeg lykkelig uvitende om protestene boken hadde forårsaket
da den kom ut. Reaksjonen min den gang var: begeistring over hvor mye som plutselig falt
på plass. Mange isolerte forklaringer fra forskjellige områder i
evolusjonsbiologien, som jeg så langt hadde måttet pugge hver for seg,
og som ikke virket særlig mer overbevisende enn ad-hoc-forklaringsforsøk,
dannet med en gang et logisk hele. Hvorfor passer bier utelukkende dronningens
avkom når det som ellers ser ut til å telle i evolusjonens logikk, er hvem
som får mest avkom selv? Hvorfor er evolusjonen av langsiktig samarbeid
mellom individer fra samme art – og til og med fra forskjellige arter –
mulig hvis naturlig seleksjon kun produserer det som er den beste tilpasningen for
enkeltindividet der og da? Hva er den evolusjonære fordelen ved at ikke bare drap
av «stebarn», men også «brodermord» er så utbredt blant
enkelte dyr? Dawkins var ikke den som fant svaret på et eneste av disse
spørsmålene. Hans bidrag lå på et annet felt: å sette
sammen de svarene som hadde blitt gitt på enkeltfenomener, til en stor, koherent
teori, teorien om at biologisk evolusjon følger logikken til geners spredningsevner.
Det tok flere år før jeg kom borti andre oppfatninger av boken
– mine fagfrender som hadde lest den, delte uten unntak min begeistring. Da jeg en
dag i et filosofiseminar ble beskyldt for rasisme fordi jeg hadde brakt navnet Dawkins
på banen, fikk jeg dermed fullstendig hakeslepp. Det tok enda flere år
før jeg fikk en omtrentlig forståelse av hvordan mange samfunnsvitere ser
ut til å tolke boken.
Derfor var jeg veldig spent på andre gangen jeg skulle lese boken i
anledning oversettelsen: Ville jeg klare å lese den «samfunnsvitenskapelige
tolkningen» (hvis jeg, litt lettvint, kan kalle den slik) inn i – eller
endatil ut av – boken?
At svaret er nei, er kanskje ikke av altfor stor allmenninteresse, gitt
min biologiske bakgrunn. Men det var likevel en ting som slo meg: Jeg var overrasket
over hvor ofte og eksplisitt Dawkins prøver å komme nettopp de oppfatninger
i forkjøpet som har fått fotfeste i den «samfunnsvitenskapelige
tolkningen» av boken. Jeg nøyer meg med et lite utvalg av slike passasjer:
Den egoistiske-gen-teorien er så attraktiv for biologer fordi den kler
vanskelige evolusjonære forhold i enkle metaforer. «Gen for atferd X»
har f.eks. blitt en bredt akseptert forkortelse for et så omstendelig utsagn som
«ett eller mest sannsynlig mange gener (hvis nøyaktige posisjon jeg ikke en
gang er ute etter å identifisere) som, ved siden av å påvirke alt
mulig annet, under påvirkning av andre gener og av miljøet fører til
en større sannsynlighet enn et annerledes sammensatt sett av gener for at
atferd X under spesifikke omstendigheter vil utvikles». Likeså er det som
menes med «egoistisk gen», et «gen hvis effekt på bærerens
kroppsbygning, atferd, fysiologi osv. under ellers like forhold er slik at bæreren
har en større sannsynlighet for å overleve til kjønnsmoden alder og
få mye avkom (og dermed føre genene videre), enn et annet individ som
bærer et alternativt gen, hvor dette andre genet innehar den samme plassen på
et av kromosomene til arten, slik at bare ett av genene kan bli representert i den neste
generasjonen.» Det er lett å skjønne at biologer nå foretrekker
Dawkins’ «newspeak» fremfor det mer korrekte, men grusomt omstendelige
fagspråket, der man – også som biolog – må holde
tunga rett i munnen for ikke å dette ut halvveis. Dawkins har blitt beskyldt for
å ha gått seg vill i metaforene sine – for at teorien hans ikke lenger
gir mening hvis han ikke snakker i metaforer. Det er vanskelig å
skjønne hvordan denne ideen har kunnet oppstå. Dawkins stopper opp
igjen og igjen for «å oversette tilbake til et respektabelt genspråk,
bare for å være sikker på at vi ikke2 har blitt forført
av subjektive metaforer».
Han kan selvfølgelig ikke gjøre det hver gang han bruker
metaforene, nettopp fordi vitsen med det personifiserte språket er å
uttrykke et forhold med få, innlysende ord, som hadde trengt et helt avsnitt
fullt av fagtermer hvis man hadde valgt det «korrekte» fagspråket.
Jeg har fortsatt til gode å bli gjort oppmerksom på en eneste setning i
boken som ikke skal kunne oversettes tilbake til «respektabelt genspråk».
Heller ikke begrepet «genmaskin» – som han, som vi så i
starten, liker å betegne organismer som – er noe mer for ham enn en
«bekvem tilnærmelse».
Den egoistiske-gen-teorien er ikke noe forsvar for «arv»-siden i
arv-versus-miljø-striden. Biologer har alltid vært klare over
(og på) at enhver egenskap blir til i et vekselspill mellom arv og miljø.
Dawkins tar seg tid til å avkrefte «feiltakelsen av å anta at
genetisk nedarvete egenskaper er uforanderlige». Gener er aldri den «eneste
årsaken» til noe som helst; evolusjonære forklaringer utelukker
dermed ikke læringens eller miljøets effekter, men kommer i tillegg
– som utsagn om hva som skjer «under ellers like forhold».
Den egoistiske-gen-teorien handler om «livets evolusjon, ikke om
etikken til en sær art», som Dawkins en gang uttrykte det i et forsvar for
teorien hans i tidsskriftet Philosophy (vol. 56, s. 556, 1981). Likevel har
selvfølgelig teorien mange konsekvenser for vår art, og Dawkins bruker
faktisk mye plass i Det egoistiske genet på å diskutere nettopp
menneskelig atferd. Det han imidlertid ikke gjør, er å nekte for at vi
kan ta bevisste valg som går på tvers av «genenes ønsker»
(der «et gens ønske» er en metafor som i «respektabelt
genspråk» omtrent må bli til: «atferdsmønster som
bidrar til å øke sannsynligheten for et gens representasjon i
genforrådet til den neste generasjonen»). Langt fra å bortforklare
vår evne til subjektiv bevissthet som forutsetning for frie valg,
fastslår han at «evolusjonen av evnen til simulering ser ut til
å ha kulminert i subjektiv bevissthet. Hvorfor dette skjedde, er for meg
det største mysteriet moderne biologi står overfor».
Den egoistiske-gen-teorien er et utsagn om hvordan ting er
(bl.a. om hvordan egenskaper har blitt utviklet i evolusjonens løp), ikke
om hvordan de bør være. Samfunnet Dawkins tar til orde for
(i den grad han i det hele tatt rekker å utbrodere dette), er ikke et som
opphøyer genspredningens lover til samfunnsnormer, men tvert imot et
samfunn der vi motarbeider våre gener for å oppnå samarbeid
og altruisme.
Men åpenbart var disse forhåndsregler fra Dawkins’ side fortsatt
ikke nok for å unngå misforståelser. Tolkningsforskjellene må
gå dypere enn som så. En mulighet – som også ble tydelig
i vårens biologismedebatt i Morgenbladet – er at ikkebiologer kanskje
har en tendens til å tolke biologiske utsagn som om de gjorde krav på
å være totalforklaringer, selv om forfatteren altså gjentatte
ganger fremhever det motsatte. Dette passer for så vidt godt sammen med
genfikseringen i nåtidens samfunn: Mediene generelt og tabloidene i
særdeleshet er helt ville etter alt som kan «forklares genetisk».
I medienes forenklinger blir da ofte en genetisk effekt til en genetisk
determinering (à la «gener for utroskap betyr at sidesprang er uforskyldt»)
– en tolkning som neppe hadde slått den stakkars biologen som ble
intervjuet: Gener er én blant mange årsaker som påvirker f.eks.
villigheten til utroskap, og i hvert fall ikke av en slik karakter at vi er
maktesløse overfor genenes påvirkning.
Gitt disse misforståelsene er det gledelig at Det egoistiske
genet – 26 år etter utgivelsen, 25 år etter den danske,
18 år etter den svenske oversettelsen og 13 år etter
nyutgaven – nå også foreligger på norsk.
Jeg kan ikke la være å spekulere i at én kilde til
feiltolkning har vært utstrakt bruk av sekundær-, tertiærlitteratur
og det som verre er. Vi får håpe at oversettelsen bidrar til at flere
gjør seg en formening om originalen, og at flere lesere kommer lenger enn til
forordet (der åpningssitatet er hentet fra!).
Noter:
1) Selv om det her skulle ha stått «Med et forord av», skrev altså Morgenbladet «oversatt av». (Oversettelsen var forresten ved Arne Hem med meg som fagkonsulent.) [tilbake opp]
2) I anmeldelsen som sto på trykk, hadde jeg uteglemt det essensielle lille ordet «ikke». Beklager. Men nå står det der. [tilbake opp]
[tilbake til publikasjonslisten]
|