Referanse: Sandvik, H. (2002) Genets egotripp [bokanmeldelse av Richard Dawkins’ Det egoistiske genet]. Morgenbladet, 1. november, 13.

Hele artikkelen: © 2002 Hanno Sandvik.

 

Genets egotripp

Richard Dawkins’ kontroversielle bok om våre gener foreligger nå omsider på norsk – og vil forhåpentligvis kunne rydde alle mistolkninger av Dawkins’ teori om egoistiske gener av veien.

Richard Dawkins:
Det egoistiske genet
Oversatt1 av Dag O. Hessen
352 sider. Humanist forlag. 2002

Vi er overlevelsesmaskiner, roboter – blindt programmert til å bevare de egoistiske molekylene som er kjent som gener.
    Dette er sannsynligvis den mest siterte setningen av Richard Dawkins’ The selfish gene (1976, ny utgave 1989), som nå foreligger på norsk. Reaksjonene på den (både setningen og boken som helhet) har vært mange og til dels kraftige. Tatt i betraktning dens provoserende formulering(er), er negative reaksjoner fullt forståelige, men står i en merkelig kontrast til bokens mottagelse i forfatterens eget fagmiljø: I mange biologiske, særlig evolusjonsbiologiske, kretser har boken omtrent status som kultbok.
    Denne kontrasten har fascinert meg lenge. Første gangen jeg leste boken – som entusiastisk mellomfags-biologistudent for åtte år siden – var jeg lykkelig uvitende om protestene boken hadde forårsaket da den kom ut. Reaksjonen min den gang var: begeistring over hvor mye som plutselig falt på plass. Mange isolerte forklaringer fra forskjellige områder i evolusjonsbiologien, som jeg så langt hadde måttet pugge hver for seg, og som ikke virket særlig mer overbevisende enn ad-hoc-forklaringsforsøk, dannet med en gang et logisk hele. Hvorfor passer bier utelukkende dronningens avkom når det som ellers ser ut til å telle i evolusjonens logikk, er hvem som får mest avkom selv? Hvorfor er evolusjonen av langsiktig samarbeid mellom individer fra samme art – og til og med fra forskjellige arter – mulig hvis naturlig seleksjon kun produserer det som er den beste tilpasningen for enkeltindividet der og da? Hva er den evolusjonære fordelen ved at ikke bare drap av «stebarn», men også «brodermord» er så utbredt blant enkelte dyr? Dawkins var ikke den som fant svaret på et eneste av disse spørsmålene. Hans bidrag lå på et annet felt: å sette sammen de svarene som hadde blitt gitt på enkeltfenomener, til en stor, koherent teori, teorien om at biologisk evolusjon følger logikken til geners spredningsevner.
    Det tok flere år før jeg kom borti andre oppfatninger av boken – mine fagfrender som hadde lest den, delte uten unntak min begeistring. Da jeg en dag i et filosofiseminar ble beskyldt for rasisme fordi jeg hadde brakt navnet Dawkins på banen, fikk jeg dermed fullstendig hakeslepp. Det tok enda flere år før jeg fikk en omtrentlig forståelse av hvordan mange samfunnsvitere ser ut til å tolke boken.
    Derfor var jeg veldig spent på andre gangen jeg skulle lese boken i anledning oversettelsen: Ville jeg klare å lese den «samfunnsvitenskapelige tolkningen» (hvis jeg, litt lettvint, kan kalle den slik) inn i – eller endatil ut av – boken?
    At svaret er nei, er kanskje ikke av altfor stor allmenninteresse, gitt min biologiske bakgrunn. Men det var likevel en ting som slo meg: Jeg var overrasket over hvor ofte og eksplisitt Dawkins prøver å komme nettopp de oppfatninger i forkjøpet som har fått fotfeste i den «samfunnsvitenskapelige tolkningen» av boken. Jeg nøyer meg med et lite utvalg av slike passasjer:

Den egoistiske-gen-teorien er så attraktiv for biologer fordi den kler vanskelige evolusjonære forhold i enkle metaforer. «Gen for atferd X» har f.eks. blitt en bredt akseptert forkortelse for et så omstendelig utsagn som «ett eller mest sannsynlig mange gener (hvis nøyaktige posisjon jeg ikke en gang er ute etter å identifisere) som, ved siden av å påvirke alt mulig annet, under påvirkning av andre gener og av miljøet fører til en større sannsynlighet enn et annerledes sammensatt sett av gener for at atferd X under spesifikke omstendigheter vil utvikles». Likeså er det som menes med «egoistisk gen», et «gen hvis effekt på bærerens kroppsbygning, atferd, fysiologi osv. under ellers like forhold er slik at bæreren har en større sannsynlighet for å overleve til kjønnsmoden alder og få mye avkom (og dermed føre genene videre), enn et annet individ som bærer et alternativt gen, hvor dette andre genet innehar den samme plassen på et av kromosomene til arten, slik at bare ett av genene kan bli representert i den neste generasjonen.» Det er lett å skjønne at biologer nå foretrekker Dawkins’ «newspeak» fremfor det mer korrekte, men grusomt omstendelige fagspråket, der man – også som biolog – må holde tunga rett i munnen for ikke å dette ut halvveis. Dawkins har blitt beskyldt for å ha gått seg vill i metaforene sine – for at teorien hans ikke lenger gir mening hvis han ikke snakker i metaforer. Det er vanskelig å skjønne hvordan denne ideen har kunnet oppstå. Dawkins stopper opp igjen og igjen for «å oversette tilbake til et respektabelt genspråk, bare for å være sikker på at vi ikke2 har blitt forført av subjektive metaforer».
    Han kan selvfølgelig ikke gjøre det hver gang han bruker metaforene, nettopp fordi vitsen med det personifiserte språket er å uttrykke et forhold med få, innlysende ord, som hadde trengt et helt avsnitt fullt av fagtermer hvis man hadde valgt det «korrekte» fagspråket. Jeg har fortsatt til gode å bli gjort oppmerksom på en eneste setning i boken som ikke skal kunne oversettes tilbake til «respektabelt genspråk». Heller ikke begrepet «genmaskin» – som han, som vi så i starten, liker å betegne organismer som – er noe mer for ham enn en «bekvem tilnærmelse».

Den egoistiske-gen-teorien er ikke noe forsvar for «arv»-siden i arv-versus-miljø-striden. Biologer har alltid vært klare over (og på) at enhver egenskap blir til i et vekselspill mellom arv og miljø. Dawkins tar seg tid til å avkrefte «feiltakelsen av å anta at genetisk nedarvete egenskaper er uforanderlige». Gener er aldri den «eneste årsaken» til noe som helst; evolusjonære forklaringer utelukker dermed ikke læringens eller miljøets effekter, men kommer i tillegg – som utsagn om hva som skjer «under ellers like forhold».
    Den egoistiske-gen-teorien handler om «livets evolusjon, ikke om etikken til en sær art», som Dawkins en gang uttrykte det i et forsvar for teorien hans i tidsskriftet Philosophy (vol. 56, s. 556, 1981). Likevel har selvfølgelig teorien mange konsekvenser for vår art, og Dawkins bruker faktisk mye plass i Det egoistiske genet på å diskutere nettopp menneskelig atferd. Det han imidlertid ikke gjør, er å nekte for at vi kan ta bevisste valg som går på tvers av «genenes ønsker» (der «et gens ønske» er en metafor som i «respektabelt genspråk» omtrent må bli til: «atferdsmønster som bidrar til å øke sannsynligheten for et gens representasjon i genforrådet til den neste generasjonen»). Langt fra å bortforklare vår evne til subjektiv bevissthet som forutsetning for frie valg, fastslår han at «evolusjonen av evnen til simulering ser ut til å ha kulminert i subjektiv bevissthet. Hvorfor dette skjedde, er for meg det største mysteriet moderne biologi står overfor».
    Den egoistiske-gen-teorien er et utsagn om hvordan ting er (bl.a. om hvordan egenskaper har blitt utviklet i evolusjonens løp), ikke om hvordan de bør være. Samfunnet Dawkins tar til orde for (i den grad han i det hele tatt rekker å utbrodere dette), er ikke et som opphøyer genspredningens lover til samfunnsnormer, men tvert imot et samfunn der vi motarbeider våre gener for å oppnå samarbeid og altruisme.

Men åpenbart var disse forhåndsregler fra Dawkins’ side fortsatt ikke nok for å unngå misforståelser. Tolkningsforskjellene må gå dypere enn som så. En mulighet – som også ble tydelig i vårens biologismedebatt i Morgenbladet – er at ikkebiologer kanskje har en tendens til å tolke biologiske utsagn som om de gjorde krav på å være totalforklaringer, selv om forfatteren altså gjentatte ganger fremhever det motsatte. Dette passer for så vidt godt sammen med genfikseringen i nåtidens samfunn: Mediene generelt og tabloidene i særdeleshet er helt ville etter alt som kan «forklares genetisk». I medienes forenklinger blir da ofte en genetisk effekt til en genetisk determinering (à la «gener for utroskap betyr at sidesprang er uforskyldt») – en tolkning som neppe hadde slått den stakkars biologen som ble intervjuet: Gener er én blant mange årsaker som påvirker f.eks. villigheten til utroskap, og i hvert fall ikke av en slik karakter at vi er maktesløse overfor genenes påvirkning.
    Gitt disse misforståelsene er det gledelig at Det egoistiske genet – 26 år etter utgivelsen, 25 år etter den danske, 18 år etter den svenske oversettelsen og 13 år etter nyutgaven – nå også foreligger på norsk. Jeg kan ikke la være å spekulere i at én kilde til feiltolkning har vært utstrakt bruk av sekundær-, tertiærlitteratur og det som verre er. Vi får håpe at oversettelsen bidrar til at flere gjør seg en formening om originalen, og at flere lesere kommer lenger enn til forordet (der åpningssitatet er hentet fra!).

 

Noter:
1) Selv om det her skulle ha stått «Med et forord av», skrev altså Morgenbladet «oversatt av». (Oversettelsen var forresten ved Arne Hem med meg som fagkonsulent.) [tilbake opp]
2) I anmeldelsen som sto på trykk, hadde jeg uteglemt det essensielle lille ordet «ikke». Beklager. Men nå står det der. [tilbake opp]

 

[tilbake til publikasjonslisten]