Referanse: Sandvik, H. (1998) Gener og kjønnsforskjellen. Klassekampen, 26. september, 12–13.

Gener og kjønnsforskjellen

Gener «for» voldtekt, matematikk og spiseforstyrrelser – er kjønnsforskjellene genetisk determinert?

Debatten om hvor stor innflytelse genene har på kjønnsrollene er et høyst spennende emne. En fagretning som er involvert i denne debatten er sosiobiologien, altså den grenen av biologien som forsøker å forklare dyrs, deriblant menneskers, atferd som evolusjonære tilpasninger. Sosiobiologiens ståsted i dette og andre spørsmål har ofte blitt kraftig kritisert, delvis med rette. Men av og til er det ganske forbausende å se hvilke argumenter som taes i bruk av de som er skeptiske til sosiobiologiens resultater.
Hos Inger Nordal (KK 7/3-1998) kan man f eks lese: «Menn blir [...] selektert for romsyn [og dermed matematisk tenkeevne] hevdes det» av enkelte sosiobiologer, men «hvordan [mennene] kan unnlate å bringe de postulerte genene videre til noen av sine døtre, sies det intet om.» Dette var muligens ment til å fremsette en skikkelig nøtt for sosiobiologene. Men svaret er ganske enkelt. Genene (for romsyn i dette eksemplet) havner selvfølgelig i både døtre og sønner, men det kan være slik at de rett og slett ikke blir slått på i døtrene. Den enkleste forklaringen er at det er kjønnshormonene som har ansvaret for å slå av eller på bestemte gener. Som man kan se/høre til daglig, så fungerer jo dette når det gjelder pupper og menns mørke stemme – også guttene har gener for pupper, men de blir altså ikke slått på. Så hvorfor skulle ikke det samme fungere med gener som påvirker ferdigheter eller atferd? Om det også gjelder romsyn, vet jeg ikke, men det er altså ikke noe prinsipielt i veien for det.
I dyreverdenen finnes det masse eksempler på at ett og samme sett med gener fører til fundamentalt forskjellige «fenotyper» (ytre trekk) fordi forskjellige miljøer sørger for at forskjellige gener blir slått på eller av. Hos mange arter er til og med selve kjønnet bestemt av miljøet, f eks av temperaturen (hos krokodiller) eller antall konkurrerende hanner (noen fisk), og ikke av x- og y-kromosomer som hos oss.
Det som ofte diskuteres som alternativ til genetisk betingethet – at forskjeller i ferdigheter skyldes miljøet – er altså ikke noe alternativ, men heller en ytterligere faktor på lik linje med genene. Når man godtar at gener påvirker barns ferdigheter, så utelukker man jo ikke at også oppdragelse har en effekt. Mest sannsynlig er både gener og oppdragelse involvert, og da gjerne på en selvforsterkende måte: Menn har genetisk sett en litt større sannsynlighet for å utvikle visse interesser og ferdigheter, dette fører i neste omgang til at gutter opplever oftere at menn utfører disse gjøremål og vil med større sannsynlighet identifisere seg med det, osv.

Kampen mellom kjønnene
Det er en annen kritikk som er mer alvorlig for sosiobiologien (også fremsatt av Nordal): Det at man finner tendenser i forventet retning (f eks at gutter har bedre romsyn) er ikke noe bevis for hypotesen. Dette fordi en hypotese som heter «hvis A så B,» ikke kan bevises med at B er sann, fordi dette fortsatt ikke forteller om også A er sann. Jeg skal la være å kommentere at vitenskap ikke evner å bevise noen ting uansett (jf mitt innlegg i denne spalten den 6/6-1998). Nordals poeng er likevel et generelt problem for evolusjonsbiologien, fordi man ikke kan gjennomføre eksperimenter for å teste hva som skjedde i (den evolusjonære) fortiden. Istedenfor eksperimentell testing er det derfor et annet prinsipp man bruker: prinsippet om den mest sparsommelige forklaringen. Dette innebærer at man aksepterer den hypotesen som trenger færrest tilleggsantakelser for å fungere, altså f eks den som krever det minste antall evolusjonære forandringer.
Med denne bakgrunnen må man spørre: Hva er det mest realistiske utgangspunktet for kjønnsforskjeller i menneskelig atferd? Når man ser på andre aper, legger man merke til at det også i disse artene er hunnene som tar seg av avkommet. Da er det nok den mest sparsommelige forklaringen at dette er naturtilstanden hos mennesker òg. Ellers måtte man hevde at disse kjønnsrollene først gikk tapt en gang tidlig i menneskets evolusjon, bare for så å bli skapt på nytt av kulturelle krefter på et senere stadium. Denne siste hypotesen er den av de to som trenger flere tilleggsantakelser og som derfor er mindre sannsynlig.
La oss gå enda lenger tilbake i tid: «Kampen» mellom kjønnene var nok «tapt» av kvinnene lenge før det fantes aper. Et avgjørende skritt i denne retningen var oppfinnelsen av graviditeten en gang for 120 millioner år siden. Graviditeten førte med seg at hunner ved fødselstidspunktet hadde «investert» mer i barnet enn det hannen hadde gjort. Dermed hadde hunnen mer å tape ved å forlate ungen enn hannen hadde det. Hannene ble derimot tilpasset til å maksimere antall kjønnspartnere, heller enn å «investere» i avkommet etterpå. Dette er selvfølgelig en veldig kortfattet versjon av kjønnskonflikten i dyrenes evolusjon. Og på ingen måte den eneste mulige slutten på den: Hos mange fiskearter og noen fugler er det hannen som «må» bygge reir og passe ungene. Hunnen gjør jo tross alt ikke mer enn å bidra med egg – etterpå kan hun like gjerne forsvinne og lete etter flere hanner.
Men mennesket er nå tilfeldigvis et pattedyr, med alle fordeler og ulemper dette innebærer.

Voldtekt og spiseforstyrrelser
For ikke å bli misforstått: Jeg sier ikke at det er bra at tingenes tilstand er sånn jeg nå skrev at den er. Men alle de som heller ikke liker tingenes tilstand, gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å utelukkende angripe sosiobiologiens resultater. Det kan jo etterhvert vise seg at de virkelig stemmer, og da ville alle slike argumenter plutselig falle bort. Det man imidlertid må kjempe imot er innstillingen at ting bør være sånn de er. Et godt eksempel kom fra Eline Lønnå (KK 16/3-1998) som beskrev sosiobiologenes levebrød som «å forklare at tingenes tilstand er naturlig, og derfor må opprettholdes». Gitt at sosiobiologer finner at tingenes tilstand er naturlig (noe som de slett ikke alltid gjør), så har de fortsatt ingen grunn å uttale at den «derfor må opprettholdes». Normative utsagn (dvs «bør»-utsagn) har naturvitenskap ikke noe med (jf mitt innlegg i KK den 13/6-1998).
Jeg skal illustrere dette med to eksempler (som også er hentet fra Lønnås kommentar):
1) Er det slik at «voldtekt er naturlig for mannen og [...] derfor ikke [kan] forhindres»? — Én ting er naturligheten av voldtekt. Hvis man mener med dette at voldtekt fantes til alle tider – også før menneskene ble til –, så er det nok sannsynligvis sant. Hvis man mener med «naturlig» at det en gang var normalt eller vanlig, så er dette med sikkerhet feil: Voldtekt var også i steinaldersamfunn en dårlig strategi for en mann. Han var nødt til å være akseptert av klanen for å overleve og for å tiltrekke seg kvinner; det han trengte minst var derfor et dårlig rykte. Men for «taperne» blant steinalderens menn kan voldtekt ha vært den eneste strategien å få spredt sine gener på. Kanskje de ble drept umiddelbart etterpå, men da hadde de i hvert fall fått sjansen (muligens den eneste) til å avle ett barn. Uansett, en annen ting er konklusjonen: «... og kan derfor ikke forhindres.» Det er heldigvis feil. Selv om et atferdsmønster er påvirket av genene, så har vi jo full frihet til å forholde oss på andre måter enn genene våre «anbefaler» (jf sist lørdag!).
2) Betyr et genetisk grunnlag for spiseforstyrrelser at det er «liten vits i å satse på behandling av folk som rammes av» slike og andre lidelser som regnes som typisk kvinnelige? — Jeg tror nok at lobbyen har et hakk mer å si enn sosiobiologiens resultater. For eksempel er hjerte-kar-sykdommer et av de største satsningsområdene innen medisinen i denne halvparten av århundret. Og dette til tross for – jeg ville heller si: nettopp fordi – det er ganske naturlig for menn å dø av hjerte-kar-sykdommer (dette fordi stress er typisk for menn, i og med at den biologiske oppgaven deres, å skaffe seg status og dermed tilgang til kvinner, krever uavbrutt innsats ...).
Jeg foreslår derfor at feminister finpusser litt på sine fiendebilder. Unyansert motstand mot sosiobiologisk forskning tjener ikke kvinnenes sak (for ikke å snakke om biologenes).

Kilder til misforståelser
Man kan og burde se på hvor disse misforståelsene kommer fra. Det finnes stort sett tre muligheter: forskerne, media eller leserne. Når det gjelder forskerne, så tror jeg nok at de fleste av dem er veldig klare over er/bør-skillet. Når forskere en sjelden gang uttaler seg om den normative siden av forskningen sin, så vil jeg hevde at mange gjør det fordi de ikke er tilfreds med tingenes tilstand. For å ta opp eksempelet med voldtekt, så har dette vært gjenstand for sosiobiologisk forskning med de resultater som jeg nevnte i sted (jf Ethol Sociobiol 4: 115–73, 1983). Forskerne trekker imidlertid ikke konklusjonen at voldtekt som begås av «tapere» derfor er bra, men diskuterer istedenfor hvordan man kan bruke resultatene for å redusere hyppigheten av voldtekter.
Neste kilde for misforståelser er media. Her tror jeg at en stor del av ansvaret ligger, rett og slett fordi det er moderne å rapportere om at alt mulig «ligger i genene». Hva som menes med det, kommer da i annen rekke. Et veldig illustrerende eksempel kommer fra Norges største dagsavis (VG 13/6-1997) som fastslo på tittelsiden at «Derfor er gutter bøller og jenter flinke [...]: Gutta mangler rett og slett et kromosom!» I avisens innside presiseres det at det «oppsikts-vekkende forsker-funn[et]» gjelder x-kromosomet. Det er kanskje mer oppsiktsvekkende at VG klarte å selge dette som «ny»het, snaue 150 år etter kromosomenes oppdagelse. Hva den stakkars forskeren som var VG’s interview-objekt egentlig hadde å fortelle, kan man bare gjette seg fram til.
Til slutt er det selvfølgelig leseren selv som kan mistolke utsagnene. Det synes å være en utbredt tendens å legge en normativ mening i faktiske biologiske utsagn. Dette er nokså spesielt for biologien. Ingen ville komme på å tolke en fysikalsk eller kjemisk oppdagelse i en normativ retning. Grunnen ligger sikkert i at vi selv er dyr og automatisk oversetter resultater fra forskning på dyr til vårt eget språk. At biologenes fagspråk definerer ordene på en annen måte er da lett å overse, fordi alle tror at de vet hva biologer snakker om. Men når en sosiobiolog snakker om «et gen for voldtekt,» så mener han, som jeg forklarte forrige lørdag, ikke «ett lokalisert gen som gjør de mennene som bærer det nødvendigvis til voldtektsforbrytere». En sosiobiolog mener med «gen for voldtekt» at det finnes ett eller flere gener som sannsynligvis finnes i alle mennesker, og som påvirker sannsynligheten for at menn under spesielle omstendigheter blir voldtektsforbrytere.
Selv om en genetiker lokaliserer ett gen som kun finnes i voldtektsforbrytere, ville hun ikke kunne si at dette genet er årsaken, eller at forbryteren ikke hadde noe valg Hvis hun gjør det likevel, så gjør hun det i hvert fall ikke på grunnlag av biologisk forskning, men på grunnlag av et deterministisk menneskesyn – som er to forskjellige ting, som jeg nå håper å ha vist.

[tilbake]