Trilogi om egoistiske gener

Referansene:
(1) Sandvik, H. (1998) Hvor egostistiske er «egoistiske» gener? Klassekampen, 12. september, 12–13.
(2) Sandvik, H. (1998) Gen-mennesket. Klassekampen, 19. september, 12–13.
(3) Sandvik, H., og T. Skaftnesmo (1998) En tankeutveksling om darwinismen. Sider 107–124 i Ariadne Årbok 1998 (redaksjon: T. Skaftnesmo, G. Straube og A. Nicolaisen). Steinerskolenes Fond for Pedagogisk Utvikling, Oslo.

Hele artikkelen: © 1998 Hanno Sandvik. Artikkel (1) og (2) var de første to delene av min «egoistiske-gen-trilogi» på Klassekampens vitenskapsside (den siste delen er her). Artikkel (3) er en litt omarbeidet versjon av (1) + (2) med en kommentar og en kort innledning ved T. Skaftnesmo. Der er den sistnevnte versjonen som er gjengitt her:

«Vi er overlevelsesmaskiner, roboter – blindt programmert til å bevare de egoistiske molekylene som er kjent som gener.»
Denne provoserende setningen står i boken «Det egoistiske genet» (The selfish gene, Oxford, 2. oppl 1989), som har status som kultbok blant biologer, men som regnes av kritikere som en gen-deterministisk versjon av «mennesket er ondt»-filosofien. Hvordan lar disse to vurderingene av boken seg forene? Er alle biologer gen-determinister? Jeg vil med dette innlegget vise at det heller er slik at det andre synet beror på en rekke misforståelser. Noen av misforståelsene lar seg rette opp med de følgende enkle utsagn som det er verdt å merke seg:
1) At gener er «egoistiske», betyr ikke at gener fremmer egoisme.
2) Selv om det hadde vært sant at gener bare fremmer egoisme, så betyr ikke dette at vi burde eller må gjøre det genene våre «ønsker».
3) Selv om det hadde vært sånn at vi ikke kunne lure genene våre og derfor allesammen var egoister, så hadde det ikke hjulpet noen verdens ting å kritisere og fornærme den stakkars biologen som oppdaget denne alldeles beklagelige nyheten.
Det siste utsagnet burde egentlig være en selvfølge, selv om det har blitt ignorert av en del kritikere.
De to andre utsagnene trenger nok hvert sitt kapittel med nærmere forklaringer:

1) Hvor egoistiske er «egoistiske» gener?
Både den «egoistiske-gen-teorien» som lanseres i boken, og dens forfatter Richard Dawkins måtte tåle en del kritikk, framfor alt fordi teorien i følge noen kritikere går ut på at menneskets emosjonelle natur er utelukkende basert på egeninteresse. Jeg vil med denne artikkelen prøve å forklare hva teorien om «egoistiske gener» egentlig handler om.
En del av reaksjonene mot teorien skyldes kanskje at mange åpenbart har vanskeligheter med å forestille seg at gener kan påvirke atferd. Men det er ikke vanskelig å komme med innlysende eksempler. Vi kan for eksempel være glad for at øyelukkings- eller hosterefleksen er medfødt, dvs genetisk betinget. Reflekser ville være lite verdt hvis man først måtte trene seg opp til å bruke dem. Reflekser er riktignok de enkleste atferdsmønstrene. Men også mere kompliserte mønstre kan være genetisk betinget. Tenk f eks på gjøken: Hvis gjøkens sang hadde vært miljø-, og ikke genbetinget, ville gjøkene neppe rope ko-ko allesammen, de ville ropt si-si-dææ hvis de hadde kjøttmeiser, eller tsilp-tsolp-tsalp hvis de hadde gransangere som steforeldre. Gjøken møter jo aldri sine biologiske foreldre.
Et enda mere komplekst eksempel kommer fra korallrevenes vidunderlige verden. Der kan man observere at de mest fryktede rovfisker stopper opp når de møter en liten, stripete fisk som danser på en karakteristisk måte. Rovfisken åpner munnen, den lille fisken svømmer inn, spiser matrestene mellom tennene til rovfisken, fjerner parasitter fra ganen og gjellene og forlater rovfisken gjennom sistnevnte. Dette eksempelet på en symbiose har åpenbare fordeler for begge arter. Den lille rensefisken får et bra måltid, mens rovfisken slipper å bekymre seg for tannpleien og blir kvitt blodsugende parasitter. Men rovfisken hadde jo hatt en enda større fordel av å svelge rensefisken etter fullført arbeid! Det er sannsynligvis det den hadde gjort hvis atferdene til de to artene ikke var genetisk betingede. Men da hadde rensefisken blitt borte, noe som er en større ulempe for rovfisken enn å gå glipp av rensefiskens kalori-ekvivalenter. Rensefiskens dans og rovfiskens reaksjon å stivne med åpent gap, er evolusjonære tilpasninger. De virker uten at noen av dem trenger å ha møtt motparten før i livet.
Men hvor gjemmer rovfisken kalkulatoren for å regne ut om det er mere lønnsomt å spise rensefisken enn å ikke spise den? Svaret ligger i at det er evolusjonen som regner, slik at den enkelte fisk slipper å gjøre det. Heller ikke evolusjonen trenger imidlertid en kalkulator, fordi dagens tilstand bare er et resultat av hvem som overlevde i fortiden. Det fantes sikkert også rovfisker som spiste rensefisken etter at den hadde gjort jobben. Men disse har ikke etterlatt seg avkom, kanskje fordi de døde av parasitter. Dagens rovfisker stammer fra de som ikke spiste den lille hjelperen. Dermed kan evolusjonsbiologen slutte seg til – med en god porsjon etterpåklokskap om man så vil – at det må ha vært en fordel for rovfiskene i fortiden å ikke spise rensefiskene.
De aller fleste biologer er i dag enige om at naturlig utvalg eller seleksjon er prinsippet som sørger for tilpasning av arter til miljøet. Men hvordan forklare seleksjon? Hvem eller hva er det naturen velger imellom?
Noen, deriblant særlig kritikere av den «egoistiske-gen-teorien», svarte: arter. Men naturen velger ikke mellom arter, som allerede selveste Charles Darwin påpekte. Haren blir eller blir ikke spist av gaupen, men dette forholdet mellom de to artene fører ikke til at naturen velger bort en av dem. Istedenfor velger naturen på den ene siden mellom de harene som havner i gaupens mage før de fikk forplantet seg, og de som er raske nok til å slippe unna; og på den andre siden mellom de gaupene som klarer å fange harer, og de som er for langsomme og sulter i hjel før de fikk forplantet seg.
En mere folkelig variant av denne erkjennelsen er nedfelt i følgende gyldne regel: Du trenger ikke å springe fortere enn bjørnen, bare fortere enn kompisen din.
Greit, ikke arter altså. Et populært svar fra seksti- til åttitallet var: grupper. Ideen er enkel: Grupper med egoistiske dyr vil ikke ha det like bra som grupper med dyr som agerer for gruppens beste, dvs som er uegennyttige (altruistiske). Etterhvert vil gruppene med egoistiske dyr derfor bli fortrengt av grupper med altruistiske dyr.
Motbeviset lot imidlertid ikke vente på seg: I en gruppe med altruistiske dyr vil det etter lang nok tid (og vi snakker jo om evolusjonære tidsrom) ved en tilfeldighet oppstå en litt mere egoistisk mutasjon. Denne har en enorm fordel: Den blir hjulpet av alle andre uten selv å hjelpe. Dermed får den mer avkom enn altruistene, slik at dens egoistiske avkom etter ganske få generasjoner vil ha fortrengt alle altruister fra gruppen. Biologer snakker derfor om at (ren) altruisme ikke er en evolusjonært stabil strategi.
Neste svar på spørsmålet hvem naturen selekterer imellom var: individer. Det er det svaret som er mest utbredt i dag. Men også det byr på noen problemer: Hvorfor jobber alle de tusenvis av maurene i en maurkoloni med å skaffe mat til dronningens avkom? Dette er klart altruistisk atferd. Naturlig seleksjon burde altså «velge bort» selvoppofrende maur-arbeidere, slik at det etter noen generasjoner bare er dronninger igjen. Eller tenk på vampyr-flaggermus: Det er kjent at vampyrer ikke kan overleve mange netter uten blod-måltid. Men man har observert at vampyrer som har hatt en mislykket natt, får gulpet opp litt blod fra naboen. Igjen handler nabo-vampyren åpenbart altruistisk – det ville jo vært en fordel å beholde maten selv. Biologer forklarer slike altruistiske atferdsmønstre som følger:
I en maurkoloni er alle individene avkom fra dronningen og dermed i slekt med hverandre. På grunn av et genetisk særtrekk hos maur er arbeiderne nærmere i slekt med sine søsken enn med sine egne unger, hvis de nå hadde fått noen. Genetisk sett er det altså en «fordel» å la moren (dronningen) få flere barn og å hjelpe å fostre dem opp, istedenfor å selv få avkom.
For å få dette eksempelet til å stemme med naturlig utvalg av individer, har man måttet endre definisjonen på begrepet «fitness». Ofte blir det satt likhetstegn mellom «fitness» og «antall barn». Men mauren viser at det finnes andre måter å øke «fitnessen» på enn å få barn selv. Dette fungerer fordi mine søsken bærer i snitt halvparten av mine gener, slik at jeg f eks er like mye i slekt med mine nevøer og nieser som med mine egne barnebarn.
Som vi ser, trenger også individ-seleksjon en del kunstgrep for å kunne forklare dyrs atferd. Naturlig seleksjon fører nemlig ikke til maksimering av individers «ungeproduksjon», men til maksimering av en noenlunde tåkete «fitness». Denne «fitnessen» er vanskelig å definere, mange biologer har slitt med det (resultatet er omtrent: «antall barn minus de jeg ikke hadde fått uten hjelp av andre pluss de andre har fått pga min hjelp multiplisert med slektskapsforholdet mellom oss»). Men Dawkins (Z Tierpsychol 47:61, 1975) klarte å gjøre det på en overraskende enkel måte: «Fitness» er «det målet som tilsynelatende maksimeres, når det som egentlig maksimeres er overlevelsen av gener».
Det er derfor Dawkins kom på den lure ideen å erstatte individ-perspektivet med et gen-perspektiv. Ikke mer. Den «egoistiske-gen-teorien» sier at naturlig seleksjon velger mellom gener, nærmere bestemt mellom forskjellige gener som «konkurrerer» om den samme plassen på våre kromosomer. Individene er i dette perspektivet bare med som genenes produkt, og som kriterium for utvalget mellom genene: Hvis et individ har dårlig tilpassede gener, så betyr det at individets atferd er slik at det ikke får spredt kopier av sine gener. Denne forklaringen er den hittil beste for hvorfor organismer gjør det de gjør.
Et maur-gen som gjør at hver maur fostrer opp egne unger, lages det rett og slett færre kopier av enn av et maur-gen som gjør at mauren hjelper sin mor med å fostre opp søsken. Vampyr-eksempelet fungerer imidlertid også uten at den gavmilde naboen er i slekt med mottakeren. Her ligger svaret i resiprositet, også kalt «tit for tat» eller gjensidighet. Et vampyr-gen for gjensidig hjelp vil være bedre representert i den neste vampyr-generasjonen enn et vampyr-gen for egoisme. Dette fordi gjensidighets-genet vil finnes med like stor sannsynlighet i en mottaker som i en giver. Det som skal til for at gjensidighets-genet spres i en vampyr-populasjon, er at individene lever lenge nok til å havne i både giver- og mottakerrollen.
Nå skal jeg avtale følgende med leseren: Jeg skal definere «egoisme» som en atferd «som øker ens egen overlevelsessannsynlighet på bekostning av en annens overlevelsessannsynlighet». Denne definisjonen er hentet fra Dawkins’ bok og er litt videre enn den hverdagsspråklige i at den kan brukes for både individer (mennesker, dyr) og gener. Når jeg mener det siste, setter jeg «egoisme» i anførselstegn. Når jeg skriver ordet kursivt, mener jeg det første, egoisme i ordets vanlige betydning. «Overlevelse av et gen» betyr at en identisk kopi av genet blir ført videre til neste generasjon.
Når jeg for noen setninger siden skrev om genetisk «fordel», så er kanskje også dette en litt uvanlig ordbruk. Det som menes er at noen gener blir sjeldnere og forsvinner, dvs «dør» ut, mens kopiene til andre gener blir spredt i populasjonen (noe som et gen sikkert ville betrakte som en fordel hvis det hadde hatt evnen til å betrakte noe som helst). Av to gener som «konkurrerer» om den samme plassen på et kromosom, kan nødvendigvis bare ett «overleve». Det som gjør det, er i følge definisjonen jeg ga i sted «egoistisk»; det som forsvinner er «altruistisk». Med «egoistisk gen» menes altså ikke «gen for egoisme», men «gen som overlever i konkurransen med andre gener om å få plass på et kromosom». Gener er heller ikke «egoistiske» fordi de «vil» være det, men fordi alle de genene som ikke var det, forlengst har forsvunnet. Det er altså «overlevelsen» av gener som teller for den naturlige seleksjonen, ikke overlevelsen av individer eller grupper. Denne posisjonen er fullstendig akseptert i biologien, Dawkins står på ingen måte isolert med den. Det er så å si bare et smaksspørsmål om man arbeider ut ifra individ-perspektivet kombinert med et tungvint «fitness»-begrep, eller ut ifra gen-perspektivet.
Den «egoistiske-gen-teorien» er altså egentlig ingen ny teori, den er – i Dawkins’ ord – «Darwins teori, beskrevet på en annen måte enn Darwin har valgt å gjøre det, men på en måte som han, tror jeg, øyeblikkelig ville ha skjønt og hatt glede av.»
Eksemplene burde ha vist at «egoisme» og egoisme ikke er det samme. «Egoisme» på gen-nivået kan til og med føre til altruisme på individ-nivået. Også symbiose, samarbeid mellom arter i naturen som vi så et eksempel på i begynnelsen, er bare mulig med gener som er «egoistiske», dvs fortrenger konkurrerende gener. Det er blant annet slike fenomen som Dawkins er fascinert av, forklarer i boken sin og forsøker å begeistre leserne for.
Hvis man vil klandre Dawkins for noe, så er det kanskje at han har brukt ordet «egoistisk» på en uvant måte. Dette er imidlertid vanlig praksis i vitenskap. Fysikken betegner f eks en av elementærpartiklene (quark) som «charm». Det ville vel neppe falle noen inn å kritisere fysikere for slik ordbruk – dette fordi ingen ville anta at fysikere mente at noen quarker faktisk er mere sjarmerende enn andre, og fordi ordet fikk en ny definisjon i en klart avgrenset sammenheng. Heller ikke Dawkins hadde regnet med at noen kunne tro at han brukte «egoisme» bokstavelig. Selvfølgelig mente han ikke at et stykke av en molekylkjede (DNA) kan ha noen som helst emosjoner. Han sier også klart fra i begynnelsen av boken hvordan han definerer «egoistisk». Kanskje han rett og slett burde brukt anførselstegn.
Jeg håper nå å ha vist at den «egoistiske-gen-teoriens» sentrale poeng ikke er «at menneskets emosjonelle natur er utelukkende basert på egeninteresse,» som f eks Mary Midgley (Philosophy 54:439, 1979) har klart å lese ut av boken. Selv om Dawkins (Philosophy 56:556, 1981) forsvarte seg mot denne kritikken ved å si at boken hans er om «livets evolusjon, ikke om etikken til en spesiell og lite representativ art,» har resonnementet hans selvfølgelig også konsekvenser for mennesket.

2) Er vi genenes slaver?
I forrige kapittel har jeg forhåpentligvis kunne overbevise leserne om at gener faktisk kan påvirke atferd – er vi dermed også blitt gen-determinister? Neppe. For å kvalifisere seg for denne betegnelsen må man i tillegg hevde at det ikke er noe annet enn gener som påvirker atferd. Vi er her inne på spørsmålet om det er arv eller miljø som er avgjørende for atferd. Denne debatten er imidlertid fullstendig meningsløs og avlegs, i og med at både arv og miljø påvirker nesten alle trekk (egenskaper), både ytre og psykologiske eller atferdsmessige. Jeg leste et sted at debatten er like meningsløs som å diskutere om man trenger vann eller minusgrader for å lage is. Denne sammenligningen er nok litt for enkel fordi samspillet mellom gen og miljø varierer fra trekk til trekk, men den illustrerer godt hovedpoenget, nemlig at det ikke finnes noe enten/eller.
En del av forvirringen skyldes kanskje det at evolusjonære økologer gjerne snakker om «et gen for noe». Men det er viktig å skjønne hva de mener med dette. De mener ikke: «ett kjent gen med en kjent posisjon på kromosom sånnogsånn, som er alene om å påvirke trekket.» Det de mener er heller: «ett eller (mest sannsynlig) flere gener – som jeg ikke en gang er interessert i å kunne lokalisere på et spesielt kromosom – som ved siden av å (mest sannsynlig) påvirke en del andre ting, fører til å øke sannsynligheten for at trekket utvikles». «Sannsynlighet» er stikkordet. Et gen er én blant mange faktorer som kan øke sannsynligheten for å utvikle en egenskap.
Et annet spørsmål, som jeg bare vil nevne i forbifarten, er hvorfor kultur-determinisme har et så mye bedre rykte enn gen-determinisme. Hvis vi var fullstendig styrt av oppdragelse og kultur, hadde det jo heller ikke vært plass til fri vilje og selvbestemmelse. Etter min oppfatning er fri vilje en tredje og uavhengig faktor som kan påvirke vår atferd. En fjerde faktor kunne muligens være reinkarnasjon – altså at den gjenfødte sjelens karakter påvirker atferd. Alle disse faktorene er forenlige med den «egoistiske-gen-teorien», fordi den bare uttaler seg om én av mange tenkelige faktorer som påvirker atferd.
Forfatteren til «Det egoistiske genet», Richard Dawkins, gjorde til og med det minst gen-deterministiske man kan tenke seg: Han viet et helt kapittel til kultur, og hvordan denne påvirker atferd. Han innførte sågar det i mellomtiden anerkjente begrepet «mem», som betyr «enhet av kulturell informasjon». Eksempler på memer er dikt, moter, religioner, språk, symfonier og vitenskapelige teorier. Memer kan spre seg, gå i glemmeboken, «mutere», forbedres, osv. Memer gjennomgår altså en evolusjon – i likhet med (men uavhengig av!) gener. Riktignok finnes det også memer hos andre dyr – fuglesang, frykt for potensielle rovdyr, bruk av verktøy hos aper og noen fugler osv. Men i dette kapittelet tar Dawkins helt eksplisitt stilling til menneskenes særtrekk: «En enestående menneskelig egenskap, som muligens har utviklet seg memetisk, er vår evne til bevisst å ta fremtidige konsekvenser av våre handlinger i betraktning. [...] Vi er bygget som gen-maskiner [...], men vi har muligheten til å vende oss imot våre skapere. Vi er de eneste på jorden som kan gjøre opprør mot våre egoistiske geners tyranni» (s 200f).
Noen kritikere har gått litt lenger enn å kalle den «egoistiske-gen-teorien» for gen-determinisme, og har nærmest satt likhetstegn mellom teorien og rasisme. Dette fordi New Nation, tidsskriftet til National Front i England, siterte Dawkins, sammen med andre evolusjonsbiologer, til støtte for rasistiske utsagn.
Nå er det selvfølgelig sånn at man ikke kan kritisere et menneske for at andre feiltolker hans resultater. Dawkins (Nature 289:528, 1981) har da også gjort det klart at rasistene utvilsomt har misforstått grunnleggende evolusjonære prosesser når de hevder at samfunn må bygge på «rasens og blodets bånd»: «Det finnes ingen tegn på at rasisme virkelig har blitt til ved naturlig seleksjon,» skriver han, «men la oss nå anta at man finner slike tegn – hvordan skulle vi reagere? Forfatteren av New Nation-artikkelen ville antakelig si: Rasisme er et produkt av genetisk evolusjon, derfor er den uunngåelig og ønskelig, og vi skulle formalisere den i våre politiske institusjoner. Jeg ville si: Rasisme er ekstremt uønskelig, men hvis den virkelig er et produkt av genetisk evolusjon, så betyr dette helt enkelt at vi må bekjempe den enda hardere.»
Sitatet jeg begynte dette innlegget med er nok den mest kontroversielle setningen fra boken. Jeg håper at jeg nå har klart å gi et mere nyansert bilde av dens budskap. Dawkins mener at vi er skapt som «genbevaringsmaskiner», at det er den biologiske sannheten om oss – samtidig som vi har all mulighet til å handle etter andre enn våre geners interesser.
Det er en annen misforståelse som synes å være nokså utbredt: «Genene for databransjen, finansliv og styreverv i store bedrifter ble for eksempel utviklet hos mannen for 50.000 år siden. Dette skjedde samtidig som kvinner fikk et gen som gjorde dem spesielt egnet til å vaske gulv, tørke støv, handle i butikker og lage mat,» skriver f eks Asta Beate Håland (Klassekampen 26&27/6-1997) med noe som kanskje skal være sarkasme, og konkluderer med: «At menneskene er svært forskjellige fra den tida da vi streifa rundt på jakt i urskogene [...], plager tydeligvis ikke disse forskerne.»
Forskerne har ingen grunn til å bli plaget av dette, i hvert fall vitenskapelig sett. Når man snakker om evolusjonære tilpasninger (adapsjoner), så mener man jo at organismer er tilpasset sitt miljø, fordi naturlig seleksjon en gang i fortiden har «fjernet» de individene som ikke klarte (datidens) miljø-utfordringer. Dette utelukker jo ikke at man finner en art som er dårlig tilpasset til sitt miljø. Slike tilfeller tolkes som oftest sånn at miljøet har forandret seg i det siste. «I det siste» må da selvfølgelig forstås i et evolusjonært tidsperspektiv, dvs: ikke mye mer enn noen hundre generasjoner.
Mennesket er akkurat en sånn art. Vi ble tilpasset til å «streife rundt på jakt i urskogene.» Og det er bare omtrent 300 generasjoner siden at vi sluttet med det. Men det gikk ikke like fort å kvitte oss med genene våre som var tilpasset en helt annen tid. Faktisk har vi dem i oss den dag i dag. Og de er fullt operative.
Nettopp her ligger jo problemet (som jeg er sikker på at mange forskere plages av som privatmennesker): Genene våre behandler oss som om vi fortsatt var steinalder-mennesker. Greit nok at vi har noe vi kaller fornuft eller framsyn. Som vi så tidligere, oppfordrer jo nettopp evolusjonsbiologer til å bruke disse våre enestående evnene. Men det ville være dumt og til og med farlig å hevde at vi – bare fordi vi har evnen til å lure genene våre – ikke blir påvirket av dem lenger. Tvert imot tror jeg at bare når vi blir oss bevisst hvilken makt genene fortsatt har, særlig over følelsene og underbevisstheten vår, så kan vi virkelig vinne over dem.
Når det gjelder «gener for databransjen» osv, så hevder jo ingen forsker at slikt finnes. Men genene vi har fra steinalderen gjør noen mere egnet enn andre til å sette seg inn i datamaskinens verden. Det kan f eks være evnen til romsyn som var en fordel for steinalderens jegere, og som samtidig er kjekt å ha når man jobber med abstrakte programmer. Naturen/evolusjonen arbeider jo ikke bevisst, og kan derfor ikke sørge for at genene bare brukes i de sammenhenger de var «tenkt» til (dvs: i de sammenhenger de fremstilte en evolusjonær fordel i). Av og til kan vi være glad for det. Orgasmen var f eks en evolusjonært sett fordelaktig «oppfinnelse» fordi den lurte folk til å få flere barn. I dag har vi lurt naturen med all slags prevensjon, som gjør at vi kan få orgasmer uten å få barn. Livet hadde vært litt tristere hvis naturen ikke hadde gjort tabben å gå denne omveien – hvis vi m a o bare hadde fått orgasme etter en fødsel.
I andre sammenhenger er den dårlige «tilpassetheten» av våre gener derimot en ulempe. Et eksempel er miljø-ødeleggelsene: Genene våre er fra en tid da befolkningstettheten var en 10.000-del og miljøforbruket per person knapt en 100-del av dagens. I tillegg er vi utstyrt med en evne til å glemme ting vi ikke liker å tro, særlig når vi ikke kan se dem med våre egne øyne – en evne som også var adaptiv (dvs en fordelaktig tilpasning), fordi den gjorde livet enklere rent psykologisk sett. Men i de «usynlige problemers tid» – radioaktivitet, osonnedbryting osv – er denne evnen en klar ulempe.
Konsekvensen er, som sagt, ikke at vi like gjerne kan gi opp. Konsekvensen er at vi må forsterke innsatsen fordi vi ikke kan stole på menneskets natur som støttespiller i vår streben – verken for likestilling, solidaritet eller for et bedre miljø.

[tilbake]