Referanse: Sandvik, H. (2012) Sitkagran og svartelista. Adresseavisen, 5. juli, 15.

Hele artikkelen: © 2012 Hanno Sandvik.

Sitkagran og svartelista

Sitkagrana har blitt vurdert til å utgjøre en svært høy risiko for norsk natur ifølge Artsdatabankens nye publikasjon Fremmede arter i Norge. Av de totalt 1314 fremmede artene som har blitt risikovurdert, ser det ut til å være denne som får mesteparten av oppmerksomheten. Den 29. juni gjorde f.eks. Allskog ved J.E. Holberg et forsøk på å renvaske sitkagrana. Som en av forskerne som har utviklet kriteriesettet bak den økologiske risikovurderingen av fremmede arter, må jeg kommentere noen av hans opplysninger, som på et biologisk grunnlag i beste fall er overforenklet.
    Holberg fremhever at skogbruket bidrar til et økende biologisk mangfold i Norge. Det høres fint ut, men forteller ikke i seg selv om denne endringen er positiv eller negativ. Når f.eks. én stedegen art som er spesialisert på en sjelden naturtype, erstattes av to fremmede arter som forekommer i mange andre land, fører dette til en nettoøkning av mangfoldet i Norge – men samtidig til en utarming av det globale mangfoldet. Norges ansvar for det globale mangfoldet består i å ta vare på artene og naturtypene som bare fins i våre strøk, ikke i å spre arter som det fra før er mye av.
    Videre er det ikke slik at svartelistede arter enten frikjennes eller forbys. Svartelistingen beskriver en arts økologiske risiko; men hvordan den best forvaltes, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle, avhengig av artens effekter og av muligheten til å begrense dens spredning. Det er derfor korrekt at svartelisting ikke nødvendigvis er ensbetydende med et totalforbud mot arten. Andre muligheter kan f.eks. være forbud i nærheten av bestemte naturtyper, forbud mot nyplanting, eller pålegg om at «forurenser betaler», enten ved tiltak som hindrer spredning eller ved å finansiere fjerning av arten. Hva som vil bli vedtatt i sitkagranas tilfelle, har ikke de ansvarlige etatene tatt stilling til ennå.
    Det er heller ikke tilfellet at man enten må plante sitkagran eller gi opp norske klimamål. Fordi trær binder CO₂, kan skogbruket spille en viktig rolle i klimapolitikken. Skulle sitkagran utelukkes fra en slik rolle, er det nok andre treslag som kan brukes i dens sted.
    Til slutt er det ikke slik at man enten må være for eller imot skogplanting. Avhengig av om plantingen av skog fortrenger eller gjenoppretter et økologisk eller kulturhistorisk viktig landskap, vil den kunne vurderes som negativ eller positiv. Det er derfor ikke uten videre mulig å sammenligne Norge med andre verdenshjørner, og det er ikke noe mål å harmonisere svartelista med andre land. For det første kan effekten av fremmede arter variere sterkt mellom ulike land. For det andre er Norge internasjonalt det første landet som har risikovurdert alle fremmede arter med et enhetlig og kvantitativt kriteriesett. Når andre land ikke har risikovurdert sitkagran, er det altså faktisk fordi Norge er et foregangsland i denne sammenheng.