Leserinnlegget i Ny Tid (4.9.2009) var en forkortet versjon av en lengre artikkel. Dessverre ville ingen aviser som jeg var i kontakt med, trykke den i sin fulle lengde. Jeg gjengir den derfor her:

Hva Steinerskolen ikke er

Etter SVs landsmøtevedtak om å avvikle skoler med alternativ pedagogikk, har partiet høstet en god del saklig og usaklig kritikk. Mye av kritikken kan oppsummeres slik at vedtaket representerer dårlig høyrepolitikk. Det er forståelig og bra at dette ikke biter på SV. Videre har det blitt nevnt at SV-velgere er overrepresentert blant steinerskoleforeldre og -elever. Også på dette punkt er det ærlig at SV avviser denne kjensgjerningen som et selvstendig argument. Slike hensyn bør ikke legge begrensninger på politikken et parti ønsker å stå for. Det som imidlertid har vært underbelyst i skoledebatten som fulgte på landsmøtet, er om vedtaket virkelig er bra SV-politikk. Dette spørsmålet er mye viktigere – og at svaret stort sett forutsettes å være «ja», illustrerer i mine øyne at kunnskap om alternative skoler (utover at de er «private») må være så godt som fraværende i store deler av den norske venstresiden.
    I det følgende ønsker jeg derfor å nevne en rekke punkt der jeg mener at Steinerskolen ligger – eller burde ligge! – nærmere SVs skoleideal enn mang en offentlig skole.

Kommersielle skoler er det gode grunner til å være skeptisk mot – men ikke alle «private» skoler er kommersielle.
• Steinerskolene er via ideelle stiftelser eller foreninger eid av foreldrene og lærerne. Hver lokale skole har sin egen foreldrestiftelse/forening. Disse stiftelsene er uavhengige av hverandre og gjør ikke profitt.
• Steinerskolene har bedriftsdemokrati: Organisasjonsstrukturen er flat, det er lærerkollektivet ved enhver skole som er sammen om alle avgjørelser av pedagogisk og driftsrelatert art.
• Elevene er representert i skolestiftelsen ved valgte representanter.
    Kan man forestille seg en skole som ligger nærmere idealet om at arbeiderne skal eie produksjonsmidlene, enn en skole som eies og styres av lærere, foreldre og elever i fellesskap og etter basisdemokratiske prinsipper?

Elitistiske skoler er det gode grunner til å være skeptisk mot – men ikke alle «private» skoler er elitistiske.
• Steinerskolen var fra starten av (dvs. 1919) åpen for alle samfunnsklasser og tilbød et skoleløp fra førskolen til videregående for alle barn – i en tid da barn ellers ble sortert i forhold til skoleprestasjoner og sendt til ulike skoletyper etter barneskolen, og flere tiår før den offentlige skolen åpnet for et felles skoletilbud for alle barn.
• Steinerskolene er dessverre henvist til å kreve skolepenger, fordi statsstøtten i Norge i dag er begrenset til 85 % av det beløpet offentlige skoler har krav på – i tillegg til at de må finansiere skolebygningene selv. Likevel kan alle som ønsker det, sende sine barn på Steinerskolen: Skolepenger blir etter søknad redusert eller ettergitt. Grunntanken om at Steinerskolen skal være åpen for alle barn, står så sterk at kostnadene ved å drive skole blir omfordelt slik at alle foreldre betaler minst mulig og etter evne.
• Steinerskolen er seg sitt sosiale ansvar bevisst ved å aktivt ta inn barn med f.eks. lærevansker og adferdsproblemer. Steinerskolen har ry på seg for å være spesielt bra i integrasjonen av barn med spesielle behov. Derfor er andelen av slike barn faktisk høyere enn i den offentlige skolen. Barn med utviklingshemninger er heller ikke glemt av den antroposofiske bevegelse, som bl.a. driver mer enn hundre Camphill-landsbyer med undervisning og beskjeftigelse spesielt tilpasset handikappede.
    Kan man forestille seg en mer sosial læringsplass enn en skole som er åpen for elever av alle kulører, og der alle – for å bruke Marx’ ord – «bidrar etter evne og får etter behov»?

Ideologiske skoler er det gode grunner til å være skeptisk mot – men ikke alle «private» skoler er ideologiske.
• Steinerskolen er basert på antroposofien, men dette berører læremåtene og -progresjonen, ikke læringsinnholdene. Man må gjerne betegne antroposofi som en ideologi, men det er viktig å påpeke at denne ikke læres bort til barna – antroposofi er ikke læringsinnhold, men grunnlaget for metodene som brukes i undervisningen. Læringsinnholdene er svært like den offentlige skolen. Forskjellen er at innholdene tilpasses barnas alder og modning, og ikke til varierende og vikarierende krav som dikteres utenfra (som næringslivets angivelige behov for visse typer arbeidstakere).
• Steinerskolen var den første skolen med en transnasjonal forankring, som aktivt jobber for forståelse og samarbeid på tvers av landegrenser. I dag fins rundt tusen steinerskoler i seksti land i alle verdensdeler unntatt Antarktis og fordelt over alle større kulturkretser.
• Steinerskolens avgangselever er over middels samfunnsengasjerte og kritisk tenkende.
    Kan man tenke seg et viktigere læringsmål enn samfunnsengasjement og evne til kritisk refleksjon og selvstendig tenkning?

At Steinerskolen sies å være bygget på en kristen ideologi, er også en sannhet med modifikasjoner. Steinerpedagogikken legger stor vekt på markeringen av årstidsfester og religiøse høytider, og spesielt i de små klassene på formidlingen av eventyr og legender. Det er korrekt at dette i Europa på en naturlig, ikke-forkynnende og inkluderende måte innbefatter fortellingen av kristne legender. I andre verdensregioner byttes disse innholdene ut med andre legender, som har vært og er pregende for de respektive kulturene. Innholdene tilpasses altså alltid til de lokale og regionale forholdene. I Norge tar således norrøn mytologi en sentral plass (også dette på en ikke-forkynnende måte, om noen skulle være i tvil), i Egypt markeres muslimske og koptiske høytider, i Israel formidles jødisk mytologi, mens steinerskolene i India helt konfliktfri og til elevenes gjensidige berikelse håndterer opptil sju religioner på en gang.
    Steinerpedagogikken har altså vist seg å være like fruktbar for elever fra f.eks. muslimske, buddhistiske eller hinduistiske hjem som fra agnostiske, kristne eller ateistiske. Dette bør kunne sies å være en ytterligere illustrasjon på Steinerskolens ideologiske uavhengighet. Målet – uansett kulturkrets – er å gi barna et utgangspunkt for å forstå sin plass i samfunnet og samfunnets forankring i historien, få respekt for andre tenkemåter, og utstyre dem med evnen til å ta selvstendige valg, både i ideologiske, livssyns- og andre sammenhenger.

Statlig eierskap er ikke forenlig med steinerpedagogikk. Dette trenger muligens en forklaring. Steiner så på den franske revolusjonens idealer som styrende for hvert sitt samfunnsområde: likhet for loven, frihet i kulturlivet, og broderlighet i næringslivet. Mens altså likhetstanken er livsviktig for rettsvesenet, er den dødelig for kulturlivet, som også omfatter utdanningen. For å unngå ensretting og fremme mangfold, er det derfor en del av steinerpedagogikken at det ikke skal finnes noen sentrale aktører som opptrer som eiere eller som kan pålegge pedagogiske veivalg. Samtidig opererer de enkelte skolene selvfølgelig innenfor klare rammer som bestemmes av rettsvesenets likhetsprinsipp og bl.a. av egne læreplaner, som i Norge også blir godkjent av det offentlige. Steinerskoler grunnlegges utelukkende fra grasrota, dvs. basert på lokalt initiativ av foreldre, aldri som en sentralt planlagt etablering ovenfra og ned. Å fjerne denne grunntanken, vil uthule steinerpedagogikken og fjerne dens indre logikk og motivasjon. Forslaget om steinerklasser i offentlige skoler er derfor like meningsløst som demokratiske valg i ettpartistater.
    Samtidig kan det være nyttig å minne om at statlig eierskap heller ikke i sosialismen er den eneste saliggjørende eierformen. Ifølge syndikalistisk sosialisme er det f.eks. arbeiderne som via sine interesse- eller fagforeninger skal opptre som eiere av produksjonsmidlene, ikke staten.
    Som et mer eller mindre morsomt tankeeksperiment kan man jo følge den underliggende tanken til sin logiske slutt: at ethvert initiativ nedenfra skal erstattes av offentlig kontroll og eierskap, at allianser mellom sosialister og sosiale bevegelser er kunstige. I så fall ender man fort opp med en del konklusjoner som jeg tviler på at SV liker å være bekjent av. Ifølge denne logikken bør nemlig fagforeninger avvikles – det er tross alt det offentliges ansvar at arbeidernes rettigheter blir ivaretatt. Kanskje fagforeningene bør settes under Arbeidsdepartementets administrasjon. Miljøbevegelsen stiller i samme kategori: Er det ikke Miljøverndepartementets oppgave å ta vare på miljøet? Da bør nok miljøorganisasjonene avvikles. Siden Røde kors også er en «privat» organisasjon, er det vel strengt tatt best at denne overtas av Helsedepartementet.
    Eksemplene viser forhåpentligvis at SVs forslag hadde vært utenkelig på andre samfunnsområder. Lokalt initiativ og dugnadsånd er ingen trusler for samfunnet, men deres bærebjelker. SV bør bestemme seg om partiet ønsker en direktedemokratisk sosialisme, båret av lokalt engasjement, eller en sentralistisk sosialisme, preget av statlig kontroll.

En bra skole kan ikke vedtas ovenfra og ned. Gode skoler blir til gjennom utprøving på alle nivåer og gjennom aktiv deltakelse av alle berørte. Alternative skoler er en viktig ressurs i denne sammenhengen, og både steiner- og f.eks. montessoripedagogikken har gitt viktige bidrag som i dag er selvfølgeligheter eller i det minste uttalte (men til dels uoppnådde) idealer også i den offentlige skolen. En innskrenkning av pedagogiske alternativer vil derfor på sikt også svekke utdanningen i den offentlige skolen. Å tro at denne viktige og impulsgivende prøvingen og feilingen kan videreføres i like stor grad i offentlig regi, er i beste fall naivt. Alternativt – men like naivt – kan troen være basert i forestillingen om at nåtiden er slutten på historien, at alle tanker er tenkt, at mer utprøving er overflødig fordi vi allerede vet best. Bare i en slik tankegang er det logisk å konservere alternative pedagogikker ved å avskjære dem fra sine drivkrefter og videreføre dem i størknet form under offentlig regi.

[tilbake til innlegget]