Referanse: Sandvik, H. (2009) Realitetsflukten fortsetter. Adresseavisen, 8. desember, 37.

Realitetsflukten fortsetter

Fremskrittspartiets forskningspolitiske talsmann har tatt til motmæle (4.12.) mot min kronikk om realitetsflukten i klimapolitikken (2.12.). Tord Lien skal ha all honnør for å støtte opp om NTNUs forskning innen energi og miljø. Hvis han får med seg resten av partiet sitt på å anerkjenne menneskets effekter på klimaet – og spesielt på å begrense disse –, er også det et stort og viktig fremskritt.
Dessverre bruker Lien samtidig anledningen til å gjenta tre myter om klimaforskning, global oppvarming og FNs klimapanel (IPCC):
1) Lien ser ut til å tro at forskere bestemmer seg for resultatene sine før de begynner på forskningen, ja før de søker om forskningsmidler. Det er ikke slik forskning foregår. Forskere bestemmer seg på forhånd for hva de ønsker å teste, men må være åpen for ethvert utfall av disse testene. Det er derfor villedende å skape et bilde av at klimaforskningen nekter å undersøke IPCC-kritikernes yndlingspåstander (f.eks. at oppvarming skyldes sola eller målefeil). Tvert imot har klimatologer forsket på disse påstandene, med det resultat at de har blitt motbevist. Forskjellen mellom klimaforskere og IPCC-kritikere ligger m.a.o. ikke i hvilke teorier man anser som relevant å teste. Forskjellen ligger i at klimaforskere forkaster motbeviste hypoteser, mens mange IPCC-kritikere klamrer seg til yndlingshypotesene sine også etter at de har blitt testet og motbevist.
2) Bildet av at IPCCs syn står og faller med noen få enkeltpublikasjoner, er grunnleggende feil. IPCC bygger på tusenvis av fagfellevurderte artikler. Selv hvis enkelte av publikasjonene skulle vise seg å ha trukket forhastede eller feilaktige konklusjoner, er det utenkelig at det skal gjelde for alle de andre artiklene som har dokumentert den menneskeskapte oppvarmingen. Lien trekker frem datainnbruddet hos det britiske klimaforskningsinstituttet (CRU) og sammenligner den med Watergate-skandalen. Sammenligningen forteller sitt: Mens det i Watergate ble brukte lovlige midler for å avsløre ulovligheter, ble det i CRU-saken brukt ulovlige midler for å avsløre lovligheter. Etter at man har kunnet snoke i klimaforskernes private e-poster i flere uker, har det blitt avdekket flere tilfeller av ufin språkbruk, men ikke av fusk. Men selv om vi skulle anta at forskningen på CRU bygger på fusk, har andre forskere med andre datasett kommet frem til tilnærmet identiske resultater. IPCCs konklusjoner er altså overhode ikke svekket av CRU-innbruddet.
3) Middelalderens varmeperiode var en tid rundt det forrige årtusenskiftet da det på Nordhalvkula kan ha vært tilnærmet så varmt som i dag. Dette var ifølge en rekke uavhengige studier for det første ikke et globalt, men et nordhemisferisk fenomen. For det andre har saken forsvinnende liten relevans for dagens situasjon: Både årsaken til og konsekvensene av middelalderens varmeperiode er fullstendig forskjellige fra dagens. Å se tilbake til vikingtiden er derfor en avledningsmanøver som tar bort oppmerksomheten fra å løse vår tids selvforskyldte problemer. Hvorfor noen skulle ha et interesse av å «skjule» middelalderens varmeperiode, er derfor noe uklart, og ligner mest på en konspirasjonsteori.

[tilbake]