|
Referanse: Sandvik, H. (2009) Klimapolitisk realitetsflukt. Adresseavisen, 2. desember, 35. Hele artikkelen: © 2009 Hanno Sandvik.
Den offentlige debatten hjemsøkes av en rekke misforståelser og avsporinger (jf. www.evol.no/hanno/08/Naturen.htm). Den faglige debatten diskuterer f.eks. ikke om menneskelige CO2-utslipp bidrar til en global oppvarming. Dette har vært vitenskapelig konsensus allerede da FNs klimapanel begynte sitt arbeid på slutten av 1980-tallet. Den gang hadde man tilstrekkelig kunnskap for å vite at menneskelig aktivitet før eller senere ville føre til en global oppvarming. De åpne spørsmålene gjaldt «bare» detaljer: Hvor fort ville oppvarmingen skje? Og hvor lang tid ville det ta før effekten ble målbar (gitt at man ikke klarte å unngå den)? Det sistnevnte spørsmålet kunne besvares i klimapanelets andre rapport (1995). Svaret på det første spørsmålet har kontinuerlig måtte justeres, siden det viste seg at klimaforskerne har vært for forsiktige, og tendert til å undervurdere den menneskelige påvirkningen av klimasystemene. Fordi klimaforskernes forutsigelser og miljøbevegelsens advarsler har blitt oversett og latterliggjort gjennom hele 1990-tallet, har menneskeheten per i dag forspilt sin sjanse til å unngå en menneskeskapt global oppvarming. Det anses imidlertid fremdeles som mulig å begrense temperaturøkningen til 2 °C. Tiltakene som kreves for å oppnå denne begrensningen – via øyeblikkelige og drastiske reduksjoner i klimagassutslipp –, er ikke spesielt populære. Det betyr ikke nødvendigvis at klimatiltak vil forringe livskvaliteten, tvert imot. Menneskets psyke er imidlertid skapt slik at enhver endring oppfattes som skummel, slik at de klimapolitiske løsningsforslagene virker skremmende på mange. Det vil derfor alltid være en stor del av befolkningen som i det lengste håper på at problemet egentlig ikke eksisterer. Enhver selvoppnevnt skrivebordsekspert kan synse i vei og så tvil om klimaekspertenes finregninger. Personer som er uenige med klimaforskerne er sikret heltestatus i nokså store befolkningskretser – uansett om det er snakk om en kjendis som blander sammen værvarsler og klimaprognoser, en rikssynser som ikke vet forskjell på feilmarginer og uvisshet, eller en professor (i noe som ikke trenger å være klimarelatert) som dessverre aldri gadd å få sine påstander fagfellevurdert og publisert. Når tilbøyeligheten til realitetsflukt er såpass stor, forundrer det i grunnen ikke at det fins grupperinger som utnytter denne situasjonen politisk. Et parti som sår mer tvil om klimatiltakenes nødvendighet enn de andre partiene, vil få sympatier hos en stor del av befolkningen. Selv om det naturligvis ikke er en liste med alternative virkeligheter som man kan stemme over ved valg, vil et parti tjene på å gi inntrykk av at man blir kvitt en upopulær naturlov ved å stemme på dem. I Norge står Fremskrittspartiet for den klart mest klimaignorante politikken, selv om tonen har endret seg fra åpen latterliggjøring av klimatologenes internasjonale forskningsmiljø til tåkelegging av saksforholdene. Partilederen klarer f.eks. fremdeles ikke å anerkjenne klimaendringer uten å tilføye at slike har funnet sted gjennom hele jordklodens historie. Det er altså tydelig at Frp heller ikke etter FNs fjerde klimarapport ønsker å ta innover seg at den inneværende menneskeskapte klimaendringen er kvalitativt forskjellig fra tidligere, naturlige klimaendringer. Også når partiets noe frynsete klimaprofil rettferdiggjøres ved henvisning til de angivelig splittede fagmiljøene, gir dette bare mening hvis man tillegger synseres meninger like stor troverdighet som klimaekspertenes kvalitetssikrede fagpublikasjoner. Sist ute med å spre grunnleggende feiloppfatningene både om klima og om hvordan forskning foregår, var partiets forsknings(!)politiske talsmann Tord Lien (Adresseavisen 20.10.2009). Noen kommentarer er derfor på sin plass: • Ingen klimaforsker har noen gang «forsøkt å forklare en hendelse med kun å etterprøve [é]n forklaringsfaktor». Alle klimamodeller inkluderer en lang rekke naturlige og menneskeskapte faktorer. Det er nettopp derfor man er så sikker på den menneskelige påvirkningen av klimaet. • Ingen klimaforsker vil «kvele en vitenskapelig debatt med sensur», men forskere må få lov til å gjøre oppmerksom på at den offentlige debatten er håpløst utdatert. I realiteten er det Frp som kveler klimadebatten når de prøver å pålegge forskere å diskutere spørsmål som i flere tiår har vært et tilbakelagt stadium i den faglige debatten. • Ingen klimaforsker ønsker å «sensurere forskere med avvikende meninger», men ethvert funn må gjennomgå fagfellevurdering før forskerkolleger kan ta det på alvor. Et forhold som virkelig er «forskningsetisk [...] uholdbart», er derfor at forskere som ikke har fått medhold for sine synspunkter i kvalitetssikrede fagpublikasjoner, istedenfor prøver å få gjennomslag i den offentlige debatten. Nettopp dette har Frp jevnlig bidratt til. Slike utspill er uredelige fordi legfolk blir forespeilet at de er vitenskapelige. • En alvorlig beskyldning er at det angivelig er lettere «å få penger til forskning [...] jo mer ’klimahysterisk’ man er». Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en insinuasjon om forskningsfusk. Den bør enten dokumenteres eller trekkes tilbake. Det er ikke lett å bedømme om bakgrunnen for Frps klimaignoranse er uvitenhet om klimaforskningens resultater eller et bevisst valg om å slå mynt på store befolkningsgruppers redsel for endringer. Hovedsaken er at det nå er på tide at Frp ikke lenger får slippe unna med denne strategien. De har levd godt med den i flere år, inkludert årets valgkamp. Nå er det viktig at klimadebatten realitetsorienteres av de virkelige faglige spørsmålene, og at man går løs på problemenes løsning. Det haster med å få på plass bindende forpliktelser til utslippsreduksjoner. København-møtet bør derfor resultere i mer enn utsettelser.
|