Referanse: Sandvik, H. (2007) Klimaet i klimadebatten.
Morgenbladet, 20. april, 21.
Hele artikkelen: ©
2007 Hanno Sandvik.
Klimaet i klimadebatten
Kristin Clemet bruker den 13. april
Morgenbladets sisteside til å klage
over at hun «personlig føler ubehag ved det debattklimaet som er i
ferd med å utvikle seg» i klimadebatten. «Nå brukes alle
tenkelige teknikker for å latterliggjøre dem som mener noe annet enn
majoriteten,» der hun med «nå» mener tiden etter at FNs
klimapanel i februar i år la frem det første delsammendraget av den
fjerde klimarapporten. Klimaskeptikere, som de ynder å omtale seg selv som,
blir «møtt med enkle stemplingsmekanismer, avvisning og
mistenkeliggjøring.» I hele to måneder har de m.a.o.
måttet tåle noe som har vært hverdagen for klimaforskere i om
lag tjue år. Deres fagfellevurderte forskningsresultater som støttet
hypotesen om et sterkt menneskelig bidrag til den globale oppvarmingen, har blitt
stemplet som dommedagsprofetier. Forskningen har blitt avvist som politisk
manipulert skremselspropaganda. Forskerne har blitt mistenkeliggjort som
krisemaksimerere og miljøbevegelsens lakeier.
Clemet sier hun «er avhengig av kunnskap og åpen debatt
for [å] kunne gjøre [s]eg opp en mening,» og beklager at
debatten har «blitt uvitenskapelig». Hvor har hun tilbrakt de siste
år når hun kan tro at den offentlige klimadebatten noen gang har
vært i nærheten av vitenskapelig? Inntil i vinter var det
klimaforskerne som ble latterliggjort av selvoppnevnte synsere, og som måtte
finne seg i å bli relativisert i massemediene av uinteresserte journalister.
Åpenbart uten at Clemet følte noe «personlig ubehag ved
debattklimaet» den gang.
Clemet tror vendepunktet var FNs fjerde klimarapport. Men det som
har snudd er ikke fagmiljøene og klimapanelet, det er opinionen (og takk
og pris for det). Det er sant at klimapanelets fjerde rapport er tydeligere enn
den tredje. Allerede den andre rapporten fra 1995 slo imidlertid fast at
menneskets påvirkning av klimaet var målbar og dramatisk. Da den
første klimarapporten – som sammenfattet
forskning fra 80-tallet – kom ut i 1990, var ikke den menneskelige
effekten statistisk signifikant enda. Men klimaforskerne hadde i lang tid hatt
tilstrekkelig kunnskap for å vite at dette bare var et spørsmål
om tid – vel å merke ikke fordi det «ikke var forsket nok»,
som man ofte fikk høre fra konservativt hold, men fordi klimasystemet er
tregt og har en iboende forsinkelse på mange tiår. Støtten til
disse forutsigelsene har da også økt med hver av de tre følgende
rapportene.
Likevel velger Clemet fremdeles å fremheve at det er
«usikkerhet knyttet til de konklusjonene [klimapanelet] trekker,»
og at «det er dyp uenighet blant forskere.» Selvfølgelig vil
forskere alltid finne noe å være uenige om, og selvfølgelig
er all vitenskap beheftet med usikkerhet. Begge deler ligger i vitenskapens natur.
Men den gjenværende uenig- og usikkerheten berører ikke de
spørsmålene som klimapolitikken nå må angripe. Til
forskjell fra Clemet har de fleste klimaskeptikerne (B. Lomborg inkludert) tatt
dette innover seg og viselig valgt å skifte fokus: De angriper ikke lenger
de vitenskapelige resultatene, men de politiske tiltakene som skal iverksettes.
Om dette gjør dem mer seriøse (som Clemet gjør krav
på, uten selv å følge deres argumentasjon), får andre
vurdere. Men kjensgjerningen at de faktisk forfekter et minoritetssyn, holder
nå endelig på å demre i den offentlige bevisstheten, selv om Clemet
åpenbart («avhengighet av kunnskap» til tross) misliker dette.
Kristin Clemet begår en vitenskapshistorieforfalskning uten
like når hun antyder at klimadebatten tidligere har vært vitenskapelig
og balansert. Og når hun pompøst avslutter med at «trykket
fra tidsånden er så sterkt at kunnskapsrike kritikere nesten ikke
tør uttale seg,» begrenser hun sin bekymring tydeligvis bare til tider
når tidsånden ikke er sammenfallende med hennes egen.
Noter: Innlegget er en reaksjon
på følgende artikkel:
– Clemet, K. (2007) Ubehagelig klima i klimadebatten. Morgenbladet,
13. april, 40
[lenke,
tilbake opp].
Clemet innrømmet uken etter i en bisetning at jeg «sikkert kan ha rett»
(i et svar på samtlige reaksjoner, ikke bare min: Clemet, K.
Klimadebatt vs. debattklima, Morgenbladet, 27. april 2007, s. 21
[lenke]).
Relaterte publikasjoner: mine to kronikker i Dagbladet
(29.7.1999 og
12.12.2005) og min Naturen-artikkel om
global oppvarming.
[tilbake]
|