Referanse: Sandvik, H. (2007) Klimaet i klimadebatten. Morgenbladet, 20. april, 21.

Hele artikkelen: © 2007 Hanno Sandvik.

 

Klimaet i klimadebatten

Kristin Clemet bruker den 13. april Morgenbladets sisteside til å klage over at hun «personlig føler ubehag ved det debattklimaet som er i ferd med å utvikle seg» i klimadebatten. «Nå brukes alle tenkelige teknikker for å latterliggjøre dem som mener noe annet enn majoriteten,» der hun med «nå» mener tiden etter at FNs klimapanel i februar i år la frem det første delsammendraget av den fjerde klimarapporten. Klimaskeptikere, som de ynder å omtale seg selv som, blir «møtt med enkle stemplingsmekanismer, avvisning og mistenkeliggjøring.» I hele to måneder har de m.a.o. måttet tåle noe som har vært hverdagen for klimaforskere i om lag tjue år. Deres fagfellevurderte forskningsresultater som støttet hypotesen om et sterkt menneskelig bidrag til den globale oppvarmingen, har blitt stemplet som dommedagsprofetier. Forskningen har blitt avvist som politisk manipulert skremselspropaganda. Forskerne har blitt mistenkeliggjort som krisemaksimerere og miljøbevegelsens lakeier.
    Clemet sier hun «er avhengig av kunnskap og åpen debatt for [å] kunne gjøre [s]eg opp en mening,» og beklager at debatten har «blitt uvitenskapelig». Hvor har hun tilbrakt de siste år når hun kan tro at den offentlige klimadebatten noen gang har vært i nærheten av vitenskapelig? Inntil i vinter var det klimaforskerne som ble latterliggjort av selvoppnevnte synsere, og som måtte finne seg i å bli relativisert i massemediene av uinteresserte journalister. Åpenbart uten at Clemet følte noe «personlig ubehag ved debattklimaet» den gang.
    Clemet tror vendepunktet var FNs fjerde klimarapport. Men det som har snudd er ikke fagmiljøene og klimapanelet, det er opinionen (og takk og pris for det). Det er sant at klimapanelets fjerde rapport er tydeligere enn den tredje. Allerede den andre rapporten fra 1995 slo imidlertid fast at menneskets påvirkning av klimaet var målbar og dramatisk. Da den første klimarapporten – som sammenfattet forskning fra 80-tallet – kom ut i 1990, var ikke den menneskelige effekten statistisk signifikant enda. Men klimaforskerne hadde i lang tid hatt tilstrekkelig kunnskap for å vite at dette bare var et spørsmål om tid – vel å merke ikke fordi det «ikke var forsket nok», som man ofte fikk høre fra konservativt hold, men fordi klimasystemet er tregt og har en iboende forsinkelse på mange tiår. Støtten til disse forutsigelsene har da også økt med hver av de tre følgende rapportene.
    Likevel velger Clemet fremdeles å fremheve at det er «usikkerhet knyttet til de konklusjonene [klimapanelet] trekker,» og at «det er dyp uenighet blant forskere.» Selvfølgelig vil forskere alltid finne noe å være uenige om, og selvfølgelig er all vitenskap beheftet med usikkerhet. Begge deler ligger i vitenskapens natur. Men den gjenværende uenig- og usikkerheten berører ikke de spørsmålene som klimapolitikken nå må angripe. Til forskjell fra Clemet har de fleste klimaskeptikerne (B. Lomborg inkludert) tatt dette innover seg og viselig valgt å skifte fokus: De angriper ikke lenger de vitenskapelige resultatene, men de politiske tiltakene som skal iverksettes. Om dette gjør dem mer seriøse (som Clemet gjør krav på, uten selv å følge deres argumentasjon), får andre vurdere. Men kjensgjerningen at de faktisk forfekter et minoritetssyn, holder nå endelig på å demre i den offentlige bevisstheten, selv om Clemet åpenbart («avhengighet av kunnskap» til tross) misliker dette.
    Kristin Clemet begår en vitenskapshistorieforfalskning uten like når hun antyder at klimadebatten tidligere har vært vitenskapelig og balansert. Og når hun pompøst avslutter med at «trykket fra tidsånden er så sterkt at kunnskapsrike kritikere nesten ikke tør uttale seg,» begrenser hun sin bekymring tydeligvis bare til tider når tidsånden ikke er sammenfallende med hennes egen.

 

Noter: Innlegget er en reaksjon på følgende artikkel:
– Clemet, K. (2007) Ubehagelig klima i klimadebatten. Morgenbladet, 13. april, 40 [lenke, tilbake opp].

Clemet innrømmet uken etter i en bisetning at jeg «sikkert kan ha rett» (i et svar på samtlige reaksjoner, ikke bare min: Clemet, K. Klimadebatt vs. debattklima, Morgenbladet, 27. april 2007, s. 21 [lenke]).

Relaterte publikasjoner: mine to kronikker i Dagbladet (29.7.1999 og 12.12.2005) og min Naturen-artikkel om global oppvarming.

 

[tilbake]