Referanse: Sandvik, H. (2003) Biologismen finnes (men ikke der Svendsen leter). Biolog (Oslo), 21(2), 29–30.

Biologismen finnes (men ikke der Svendsen leter)

Etter at Lars F.H. Svendsen har fått så hatten passer for de filosofiske (Sandvik 2002a, b), biologiske (Sandvik 2002c, Vassnes 2002) og psykologiske (Grenness 2002, Kennair 2002) feilene og unøyaktighetene i boken hans (Svendsen 2001; noen av feilene har han også gjentatt i Biolog 2/2002), er det på tide å fremheve at han faktisk har ett eller to poeng.
Han har rett i at biologisme fins – selv om biologistene ikke (eller i liten grad) må søkes blant biologer, som Svendsen prøver, men tvert imot blant biologiske lekfolk; og selv om hans definisjon er for vidtfavnende og uskarp: Begrepet blir entydig hvis man bruker «biologisme» om forsøk på å tolke biologien på en normativ, heller enn en deskriptiv måte.
Svendsen har også rett i at biologer stort sett er altfor passive i (om ikke fraværende fra) samfunnsdebatten. Derfor er det betimelig å gå ut med støtte til Lars Svendsen på dette punktet ved å fremheve biologers moralske plikt til å unngå misforståelser av sitt fag:
1) Dessverre er ikke fagpublikasjoner fri for biologisme. Jeg vil hevde at dette er unntakene fra regelen, men jeg er enig i Svendsens tolkning av E.O. Wilson i så måte, og det fins flere eksempler (Tullberg & Tullberg 1996, Kay 1997, Mace 2000). Årsaken til dette er, tror jeg, at enkelte biologer har blitt så kry over å ha skjønt at evolusjonsteorien har tidligere uante implikasjoner (bl.a. for forståelsen av menneskelig atferd), at de ikke tar seg tiden til å sette seg inn i de akademiske disiplinene som de ønsker å redusere til biologi (f.eks. normativ etikk eller samfunnsfag). Denne overivrigheten gjelder imidlertid helt klart ikke for toneangivende evolusjonsbiologer (se f.eks. Dawkins 1989:331, Maynard Smith 1997). For resten av oss burde gjelde: Hvis man en sjelden gang ønsker å trekke normative konklusjoner fra biologiske resultater (noe som absolutt kan være på sin plass – f.eks. når man tenker på bevaringsbiologi), burde man være nøye med å markere hva som er faktiske utsagn og hvor de normative utsagnene begynner. Når det gjelder de normative konklusjonene, burde man dessuten være nøye med å indikere at disse ikke følger av de faktiske resultatene alene, men alltid sammen med moralske verdier. Disse forblir altfor ofte uuttalt. En utledning av normative konklusjoner ut fra biologiske resultater krever at man i tillegg identifiserer de verdiene som har ligget til grunn for utledningen!
2) Mer problematisk for vår yrkesgruppe er at det faktisk fins en del populærvitenskapelige bøker som kommer farlig nær eller til og med over grensen til biologisme. Her må yrkesbiologenes rolle være å si ifra hvis bokens fremstilling trekker konklusjonene for langt. Dette gjelder når man havner i rollen som faglig korrekturleser av en populærvitenskapelig bok, når man anmelder en slik bok, når man anbefaler (eller ikke anbefaler) den til studenter, og ikke minst når man selv skriver en. Populærvitenskapelige bøker med en av de ovennevnte feilene bør ikke passere den faglige kvalitetskontrollen, i hvert fall ikke ukommentert.
3) Hovedsakelig er biologismen imidlertid et fenomen som eksisterer i hodene til biologiske lekfolk, noe som Svendsens bok for så vidt er et glimrende eksempel på. Problemet er at «biologiske lekfolk» rett og slett er folk flest! Her ligger den største, men samtidig den mest vanskelige oppgaven vår. Den er vanskelig fordi «folk flest» generelt og norske journalister i særdeleshet har svært dårlig kunnskap om realfag. Dette skaper en selvforsterkende ond sirkel, fordi en gal biologiforståelse avler biologiforakt, som i sin tur avler motvilje mot å beskjeftige seg med biologi.
Derfor er det dessverre ikke nok å ha sitt faglige på det tørre, når man siteres i mediene. «Gen for atferd X» er f.eks. i det evolusjonsbiologiske fagspråket en bredt akseptert forkortelse for et så omstendelig utsagn som «ett eller mest sannsynlig mange gener (hvis nøyaktige posisjon jeg ikke en gang er ute etter å identifisere) som, ved siden av å påvirke alt mulig annet, under påvirkning av andre gener og av miljøet fører til en større sannsynlighet enn et annerledes sammensatt sett av gener for at atferd X under spesifikke omstendigheter vil utvikles». Utenfor fagkretser vil «gen for atferd X» derimot nærmest garantert tolkes dithen at 1) «genet» er «identifisert» på kromosom sånn-og-sånn, og at 2) genet vil determinere dens bærer til å utføre atferd X. De færreste biologer vil sannsynligvis bli slått av tanken at «gen for noe» kan tolkes slik, men at så er tilfellet, fins det allerede altfor mange eksempler på.
I kontakt med media må vi – heller enn å være for opptatt av «vitenskapelige korrekthet» – bli flinkere til å snakke forståelig, f.eks. ved å fremheve overfor pressen hva funnene ikke innebærer. Man mister heller ikke ansiktet hvis man korrigerer pressens populærforvrengninger av egen eller andres forskning med et leserinnlegg eller en kronikk. Vi bør gjøre oss bedre kjent med hvordan lekfolk misforstår faget vårt, og ta disse misforståelsene mer alvorlige!
Lars Svendsen skal ha honnør for å ha minnet oss på dette (og for å ha illustrert en vanlig måte å misforstå faget vårt på).

Litteratur
Dawkins, R. 1989. The selfish gene. 2. utg. 352 s. Oxford University Press, Oxford [norsk overs. (2002) Det egoistiske genet. 396 s. Humanist, Oslo. Tilbake opp].
Grenness, C.E. 2002. Svendsen om evolusjonspsykologi. Impuls (Oslo) 56(2/3), 117–123 [tilbake opp].
Kay, C.E. 1997. The ultimate tragedy of commons. Conserv. Biol. 11, 1447–1448 [tilbake opp].
Kennair, L.E.O. 2002. Kan en anti-biologisk, biologisk-agnostisk eller biologisk-naiv filosofi beskrive menneskets natur? Impuls (Oslo) 56(2/3), 107–115 [tilbake opp].
Mace, R. 2000. Morals, menarche and motherhood. Trends Ecol. Evol. 15, 37–38 [tilbake opp].
Maynard Smith, J. 1997. Commentary. Pp. 522–526 in Gowaty, P.A. (ed.) Feminism and evolutionary biology. Chapman & Hall, New York [tilbake opp].
Sandvik, H. 2002a. Scener fra et anspent forhold. Morgenbladet 8. februar, 13 [tilbake opp].
Sandvik, H. 2002b. Friheten som (ikke!) ble borte. Impuls (Oslo) 56(2/3), 100–105 [tilbake opp].
Sandvik, H. 2002c. Sosiobiologi – mellom selvbekreftende fordommer og testbar vitenskap. Fauna (Oslo) 55, 85–91 [tilbake opp].
Svendsen, L.F.H. 2001. Mennesket, moralen og genene. En kritikk av biologismen. 197 s. Universitetsforlaget, Oslo [tilbake opp].
Tullberg, B.S. & Tullberg, J. 1996. On human altruism: the discrepancy between normative and factual conclusions. Oikos 75, 327–329 [tilbake opp].
Vassnes, B. 2002. Når filosofi og biologi krasjer. Morgenbladet 19. april, 7 [tilbake opp].

[tilbake til publikasjonslisten]