Referanse: Sandvik, H. (2002) Velferdsstatsegoisme og kulturseleksjon. Klassekampen, 7. november, 20.

Hele artikkelen: © Hanno Sandvik 2002.

 

Velferdsstatsegoisme og kulturseleksjon

Noen innlegg i sosiobiologi-debatten ligner mest på øvelser i «hvordan snu ting på hodet».

I likhet med hans kronvitner (Rose, Lewontin og Kamin) benytter Jan Egil Nordvik seg av det enkle trikset å løsrive sitater fra sin sammenheng: Et Dawkins-sitat om velferdsstatens unaturlighet brukes for å vise at Dawkins angivelig forsvarer høyrepolitikk med biologiske argumenter. Les hele avsnittet (s. 117f i 1989-utgaven av The selfish gene), og du vil finne ut at Dawkins gjør det motsatte: Han bruker eksempelet velferdsstat for å vise at «naturlighet» er et meningsløst ord i en politisk eller normativ sammenheng.
    Velferdsstater er «unaturlige», men likevel (ifølge Dawkins!) «høyst ønskelige». Derfor bør egoistisk misbruk av velferdsordninger forhindres, ellers undermineres velferdsstatens fundament. Dawkins viser her at man nettopp ikke kan erstatte sosiale eller etiske faktorer med biologiske, hvis man vil si noe fornuftig om menneskelige samfunn.

Samevolusjon
Dette leder over til de «ensidige biologiske forklaringsmodellene på komplekse sosiale fenomener» som sosiobiologien angivelig leverer. Én ting er at situasjonen før 1975 (da sosiobiologien fikk sitt gjennombrudd) var den at det utelukkende ble levert ensidige sosiologiske forklaringsmodeller på komplekse sosiale fenomener. Men hovedsaken er at begge forklaringsmodeller har sin berettigelse og nødvendighet: De må komplettere hverandre.
    Det kan godt hende at det fantes og muligens fins enkelte sosiobiologer som ikke har skjønt dette (Dawkins er i så fall ikke blant disse). Men målet for de fleste sosiobiologer er ikke å avskaffe samfunnsvitenskapene. Målet er å bidra til den erkjennelse at komplekse sosiale fenomener består av, utgjøres av og/eller angår mennesker, og at man derfor ikke kan få en fullgod forståelse av disse sosiale fenomenene hvis man ignorer at mennesker er levende vesener. Påstanden om at «mennesket har utviklet seg parallelt, biologisk og sosialt sett», viser hvor man ender opp når man ikke tar innover seg at mennesket har en evolusjonær forhistorie. Selvfølgelig har biologi og kultur sam-evolvert de siste par titusen år. Gen-kultur-samevolusjon er faktisk et av de mest oppegående sosiobiologiske forskningsfeltene for tiden. Men mange av våre atferdsdisposisjoner – f.eks. en større tilbøyelighet hos hunner enn hos hanner for å ta seg av avkommet – oppsto flerfoldige millioner av år før det fantes så mye som pattedyr.

Seleksjonsnivå
Jeg skynder meg å tilføye at det sistnevnte eksempelet belyser et faktisk spørsmål og ikke har normative konsekvenser. At kvinnelig yngelpleie er «naturlig» for pattedyr, betyr ikke at mennesker trenger å ha – for ikke å snakke om bør ha – den samme kjønnsrollefordelingen.
   Til slutt røsker Nordvik opp i den såkalte seleksjonsnivå-debatten, som har fylt tusenvis av sider i biologiske og filosofiske fagtidsskrifter, noe han tydeligvis er lykkelig uvitende om. «Seleksjonsnivå» har opptil fire forskjellige betydninger; og spørsmålet «hvilke enheter velger naturlig seleksjon imellom» har tilsvarende forskjellige svar. Alle betydninger har sin berettigelse fordi de belyser ulike sider ved biologisk evolusjon. Én side (interaksjon med miljøet) belyses vanligvis best ved å se på individer, som Nordvik korrekt påpeker og Dawkins er helt innforstått med. En annen side (virkemåten av naturlig seleksjon) belyses best ved å se på gener. Det er dette Dawkins gjør fordi spørsmålene han stiller i boken sin (bl.a. opprinnelsen til sosial atferd) er enklest å besvare fra dette perspektivet. Det Dawkins ikke gjør, er å trekke i tvil at individ-perspektivet har sin berettigelse når man stiller andre spørsmål enn de han har skrevet bok om.
    En kokosnøtt som driver i åpent hav – for å bruke metaforen Nordvik innfører – kan ikke fortelle oss noe om hva som er årsaken til havstrømmene. Men hvis man vil vite noe om utstrekningen, retningen og hastigheten av havstrømmer, er noe av det beste man kan gjøre å iaktta kokosnøtter som driver i havet. Jo flere, desto mer nøyaktig er resultatet.

 

Noter: Innlegget er et tilsvar på et tidligere innlegg:
– Nordvik, J. E. (2002) Single gener og sosiale individer. Klassekampen, 6. november, 16–17 [tilbake opp].
(Det han sier om kokosnøtter er forresten: «Genets rolle kan best beskrives som en kokosnøtt som driver rundt i åpent hav uten noe som helst påvirkning på egen skjebne.»)

Nordvik siterte fra S. Rose, L. J. Kamin og R. C. Lewontin (1984) Not in our genes: biology, ideology and human nature. Penguin, Harmondsworth. Forfatterne hevder følgende på side 8 (i min oversettelse):
   «Til tross for sin erklærte overbevisning om at vitenskap er ‘hevet over menneskelig politikk’ (for å sitere Oxford-sosiobiologen Richard Dawkins [etterfulgt av en fotnote som – feilaktig! – påstår at sitatet stammer herfra]), leverer biologiske determinister om og om igjen sosiale og politiske vurderinger. Vi må nøye oss med ett eksempel i denne omgang: I boken The selfish gene, som angivelig er et verk om det genetiske grunnlaget for evolusjonen og som brukes som lærebok i amerikanske universitetskurs om evolusjon og adferd, kritiserer selveste Dawkins den ‘unaturlige’ velferdsstaten hvor
    ‘vi har avskaffet familien ... [så følger sitatet som er gjengitt under]’»

Her er hele det relevante asvnittet fra Dawkins’ Det egoistiske genet, hentet fra s. 160f i den norske oversettelsen (i halvfeit gjengir jeg de to delene av sitatet som Rose, Kamin & Lewontin hadde koblet sammen; i kursivt den delen som Nordvik siterte):
    «Siden vi mennesker ikke ønsker å vende tilbake til den gamle egoistiske måten hvor vi lot barn i for store familier sylte i hjel, har vi avskaffet familien som en enhet for økonomisk selvhjulpenhet, og erstattet den med staten. Men privilegiet med garantert støtte til barn bør ikke misbrukes.
    Prevensjon [som Dawkins er en glødende forsvarer av] angripes av og til som ‘unaturlig’. Det stemmer, den er svært unaturlig. Problemet er at det er velferdsstaten også. Jeg tror de fleste av oss synes velferdsstaten er svært ønskverdig. Men man kan ikke ha en unaturlig velferdsstat med mindre man også har en unaturlig fødselskontroll, ellers vil sluttresultatet bli en elendighet enda større enn den som oppstår i naturen. Velferdsstaten er muligens det største altruistiske system som dyreriket noen gang har kjent. Men ethvert altruistisk system er nødvendigvis ustabilt fordi det ligger åpent for misbruk av egoistiske individer som er rede til å utnytte det. Enkeltmennesker som får flere barn enn de greier å oppfostre, er sannsynligvis i de fleste tilfeller for uvitende til å bli anklaget for ondsinnet utnyttelse. Mektige institusjoner [her sikter han til Den katolske kirke] og ledere [paven] som med fullt overlegg oppmuntrer dem til å gjøre det, synes for meg å være mindre fri for mistanke.» [tilbake opp].

 

[tilbake til publikasjonslisten]