Referanse: Sandvik, H. (1999) [Bokanmeldelse av Michael T. Ghiselins «Metaphysics and the origin of species»]. Naturen (Bergen), 123, 283–285.

Hele artikkelen: © 1999 Hanno Sandvik.

 

Michael T. Ghiselin: Metaphysics and the origin of species.
State University of New York Press 1997. 377 sider. Pris: kr 330.

Michael T Ghiselin er sannsynligvis mest kjent for sin «radikale løsning av artsproblemet» (Syst. Zool., 23: 536, 1974), og også det er han sannsynligvis bare innenfor systematiske kretser. Begge deler er beklagelige: Hans syn på individualitet er relevant for vesentlig mer enn artsbegrepet, og berører en mye større krets av lesere enn bare systematikere. Med sin nye bok gir Ghiselin deg en glimrende anledning til å bli kjent med hans ideer.
    Mest av alt er Ghiselin en lidenskapelig darwinist. Dette går igjen i hele boken, som han bruker for å rydde opp i en hel del begreper, misforståelser og unøyaktigheter. Her må først og fremst arten nevnes, som Ghiselin bruker to kapitler på. Videre rydder han opp i begrepsparet homologi/analogi. Han tar for seg betydningen av kategorier i systematikk (eller rettere sagt fraværet av betydning!). Nærmest i forbifarten presiserer han forståelsen an økologiske nisjer. Også embryologi og «makroevolusjon» får hver sin grundige gjennomgang.
    Den røde tråden som knytter alle disse nokså forskjellige temaene sammen, heter «individ.» Ghiselins hovedtese er at individ-begrepet ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener. Hadde folk bare skjønt at arter og høyere – monofyletiske – taxa (men for så vidt også tidsepoker, språk, nasjoner, solsystemer osv) er individer, så hadde man kunnet unngå noen av de mest langvarige forvirringene og unødvendige kontroverser i bl a evolusjonsbiologien (pluss diverse andre fagfelt). Som man kanskje begynner å ane fra eksemplene i den forrige setningen, snakker Ghiselin ikke om individer i biologisk forstand, ikke om organismer altså. Han bruker da også to kapitler av boken til å forklare hvordan man kan skille individer fra det som ikke er individer. Individ må altså forståes som filosofisk eller ontologisk kategori, og som det motsatte av klasse. Etter å ha gitt en kort karakteristikk av individ-begrepet, skal jeg komme tilbake til hva det betyr for biologien:

  • Individer har i motsetning til klasser en begrenset eksistens i rom og tid.
  • Individer kan ikke defineres, men bare oppdages, mens klasser defineres mer eller mindre vilkårlig.
  • Individer fins det ingen eksempler av, de er unike, klasser består av elementer som er eksempler på klassen.
  • Derfor fins det heller ingen naturlover om individer, fordi naturlover nettopp er generaliseringer som omhandler elementene i en klasse.
Dermed tilbake til individ-begrepets biologiske bruksområder: Når det gjelder artsbegrepet, så ligger fordelen av Ghiselins tilnærming i at det blir tydelig for leseren at det skjuler seg en naturlig enhet bak ordet «art». En art har en begynnelse og en slutt i tid; den har egenskaper utover organismenes (kjønnsrate, aldersfordeling, spesiasjonsrate); den kan delta i prosesser (gjennomgå forandringer, gi opphav til datterarter, motstå utdøing). Alt dette er umulig for klasser, arter må dermed være individer. Hos aseksuelle kloner finnes det derimot ingen enheter som funksjonelt og økologisk tilsvarer en art. Å definere «art» på en slik måte at den skal omfatte både seksuelt reproduserende populasjoner og aseksuelle kloner, ville gjøre arten til en klasse. Ghiselin går derfor sterkt imot forestillingen om at alle organismer må være elementer av en art – aseksuelle kloner er rett og slett ikke «organisert» i arter. Heller ikke artsdefinisjoner som bygger på skjønn er forenlige med artens individualitet. Ghiselin konkluderer altså med at bare det biologiske og beslektede artsbegreper er metafysisk meningsfulle.
    I flere kapitler utdyper Ghiselin betydningen av «nomotetisk» og «idiografisk» vitenskap: Den første setter frem og tester utsagn om klasser, nemlig naturlover; den siste setter frem og tester utsagn om individer, nemlig historiske hypoteser. Biologi er en vitenskap der begge former for forklaring spiller en like stor rolle, man må bare unngå å blande dem. Etter hans oppfatning er biologien full av naturlover – både av statistisk karakter og av «vitenskapelig» karakter i Poppers forstand av å være falsifiserbare ved et eneste moteksempel. Men biologien uttaler seg også om historiske begivenheter, som ikke lar seg forklare med naturlover fordi «det kunne ha vært annerledes». Det er f eks ingen lovmessig nødvendighet i at alle dyr med pels og melkekjertler også har et ryggrad: Selv om det er slik det faktisk er, kunne det ha vært annerledes. Med hjelp av mange biologiske eksempler viser han hvor mye forvirring og feiltolkninger som ble produsert, bare fordi man ikke var flink nok til å passe på hvilke fenomener som trengte hva slags forklaring – en historisk en, eller en lov.
    Bokens tittel virker kanskje avskrekkende på mange «realister». «Metafysikk» brukes jo ofte som skjellsord på alt som ligner på ufunderte spekulasjoner. Men «det å fornekte metafysikken er i seg selv en metafysisk tese,» som Ghiselin uttrykker det kort, treffende og «popperiansk».
    Jeg syntes ikke at boken alltid var like lettlest. Det er ikke bare Ghiselins mange utflukter til filosofiske temaer som sørger for at man av og til må holde tunga rett i munnen. Også Ghiselins stil har en del av ansvaret: Han heller gjerne mot sarkasme og ironi når han kritiserer andres oppfatninger, noe som kan være veldig morsomt for de leserne som har vært borti den respektive kontroversen før. Men for lesere uten forkunnskaper vil slike passager lett kunne bli uforståelige – fordi Ghiselin noen ganger rett og slett ikke gidder å si fra eksplisitt hva han mener er den riktige oppfatningen, etter å ha revet en gal en i filler. Han bruker ikke mye energi på det han oppfatter som selvfølgeligheter, noe som muligens noen steder kan oppfattes som arroganse. (Jeg har forresten en mistanke om at denne tilsynelatende arrogansen bærer en god del av ansvaret for motstanden ideene hans møtte i begynnelsen, og for at f eks Michael Ruses ellers uforståelig negative bokanmeldelse [Evolution, 52: 283, 1998] bærer så tydelig preg av nærmest barnslig hevn.)
    For å gi en helhetsvurdering: Boken anbefales ubetinget. Den er ikke bare relevant for biologer, men jeg ville ønske at i hvert fall alle biologer ville lese den. Jeg tror at de fleste vil ha nytte av Ghiselins klarsyn – selv om det at boken ikke akkurat er lettlest, gjør at man kanskje må vente til etter mellomfaget med å bruke boken som pliktpensum.

 

[tilbake]