Referanse: Sandvik, H. (1999) Om reduksjonisme, holisme og litt forelskelse. Klassekampen, 2. oktober, 30–31.

Om reduksjonisme, holisme og litt forelskelse

Menneskelig atferd kan forklares som styrt av fysiologiske prosesser eller som genetisk program som ble utviklet i løpet av evolusjonen. Er ikke en slik reduksjon en bortforklaring av fenomenet man er interessert i?

Hva er egentlig forelskelse? Svaret burde være ganske greit: sommerfugler i magen når jeg tenker på henne. (Eller selvfølgelig ham, alt ettersom leserens kjønn og legning.) Men hva med en forklaring av forelskelse som en «hormonell ubalanse»? Hvilken av de to forklaringene er den egentlige?
Dette er spørsmålet jeg skal ta opp, ikke forelskelse i seg selv, men spørsmålet hvilken forklaring for et biologisk fenomen som er den «rette». Men først la oss ta et eksempel til: spedbarn. Alle som har venner, kjenninger eller slekt som har fått barn, har fått tilsendt bilde av vidunderet, tatt noen få dager etter fødselen. Og de fleste har sikkert lagt merke til at barnet på bildet er nokså stygt. Ikke alle nyfødte barn, selvfølgelig, men de fleste er nok ikke akkurat pene; og man sier det jo ikke høyt heller. Men de fleste har vel likevel lagt merke til det. Jeg har ofte lurt på hvorfor folk i det hele tatt sender bilde av sine barn hvis inntrykket vennene får er så til de grader ufordelaktig. Det er egentlig bare én mulig forklaring: Foreldrene må faktisk synes at barnet deres er søtt, og de skjønner ikke at barnet kan se rett og slett stygt ut for alle de som ikke er foreldre til barnet.
Men hvorfor synes foreldrene da at barnet deres er søtt? For foreldrene er svaret åpenbart: fordi barnet er søtt. En fysiolog ville kunne gi et annet svar: Foreldre blir dopa ned av sine egne hormoner og er ikke tilregnelige når det gjelder bedømmelsen av sine barns skjønnhet. For å ta med enda en forklaring: Foreldre syns at barnet er søtt fordi det er en tilpasning som gjør at de passer bedre på barnet, slik at barnet har en bedre overlevelsessannsynlighet. Denne siste forklaringen er det en evolusjonsbiolog som ville ha gitt.

Reduksjonisme
Det jeg vil ut på er at man kan gi forskjellige forklaringer på de fleste fenomener, som til ulik grad reduserer det som skal forklares. Fysiologens forklaring reduserer barnet til en «stimulasjonskilde», hvis man kan bruke det ordet, altså til noe som stimulerer foreldrenes hormonproduksjon, slik at de kommer i et bestemt sinnelag. På dette «forklaringsnivået» kunne man erstatte barnet med en hund eller katt eller kanskje med et dataspill. Evolusjonsbiologens forklaring reduserer barnet til en måte å «spre gener på», til et nummer i et regnestykket om foreldrenes reproduktive suksess, som det heter. På dette forklaringsnivået kunne man f.eks. erstatte barnet med antall nevøer og nieser eller med foreldrenes årlige overlevelsesrate.
Det motsatte av reduksjonisme er holisme, altså bestrebelsen etter å se helheten. Nå er det slik at reduksjonisme ofte oppfattes som et skjellsord, noe som brukes for å karakterisere «hard vitenskap». Evolusjonære forklaringer på atferd blir f.eks. gjerne «kritisert» for å være reduksjonistiske: Nydarwinismen, som dagens versjon av evolusjonsteorien heter, forklarer f.eks. samarbeid og symbiose mellom organismer som resultat av konkurranse mellom gener. På en måte blir både organismene og det positive som legges i ordet «samarbeid» borte, når man vinkler saken slik.
Men selv om man altså ikke kan nekte for at evolusjonsbiologi er reduksjonistisk, så stiller spørsmålet seg: Er den av den grunn kritikkverdig? Er reduksjonisme nødvendigvis noe negativt? Flere biologer, bl.a. George Williams, har da også eksplisitt forsvart «gen-reduksjonismen» som det nydarwinistiske forskningsprogrammet står for (Oxf Surv Evol Biol 2:1, 1985): Reduksjonismen var en nødvendig forutsetning for det vitenskapelige framskrittet som har skjedd på dette området. Saken er nemlig den at det fins forskjellige typer reduksjonisme. Blander man dem sammen, blir det nesten automatisk misforståelser.

Forskjellige typer reduksjon
Jeg skal her overta inndelingen av «reduksjonismer» som Ernst Mayr, en av de mest innflytelsesrike evolusjonsbiologer, har foreslått (Towards a new philosophy of biology, Cambridge 1988). I bokens første essay tar han opp spørsmålet om biologi som vitenskap kan reduseres til sine «harde nabovitenskaper» kjemi og fysikk. Denne formen for reduskjonisme kaller Mayr for teori-reduksjon, og tilbakeviser den med all ettertrykkelighet.
Samtidig er det selvfølgelig ikke slik at biologiske prosesser bryter fysiske lover heller. Når man deler opp biologiske fenomener og prosesser i de underenhetene de er sammensatt av, vil man finne at disse enhetene oppfører seg akkurat slik kjemiske og fysiske lover forutsier. Det gjelder m.a.o. ikke to sett av fysiske lover, ett for molekyler og atomer som befinner seg i levende organismer, og ett for molekyler og atomer som befinner seg i død materie. På molekyl-nivået er lovene de samme; dette kaller Mayr for noe som kanskje kan oversettes med sammensetnings-reduksjon («constitutive reduction»).
Men at fysiske lover gjelder for delene av levende organismer, er ikke det samme som å si at prosessene i organismer kan forklares med disse lover. Dette kaller Mayr for forklarings-reduksjon, og også den forholder han seg ytterst tvilende til. Et annet og ganske beskrivende ord for forklarings-reduksjon, som altså bare er én av flere former for reduksjonisme, er nothingbutterisme. Ordet kommer av at det i noen vitenskapelige kretser har vært på moten å ville forklare biologiske fenomener som ikke noe annet enn («nothing but») resultatet av fysiske prosesser.
Ifølge denne inndelingen av reduksjonismer er det ikke lenger noe negativt ved reduksjonisme når den bare antar formen av sammensetning-reduksjon. Istedenfor kan man se en slik reduksjonisme som et vitenskapelig verktøy, som ett av flere alternative perspektiver på en problemstilling. Reduksjonisme og holisme betrakter de samme fenomenene i forskjellig lys, og kan derfor finne svar som det andre perspektivet ikke hadde gjort mulig å finne. For å si det med Douglas Hofstadters ord (Gödel, Escher, Bach, New York 1979): Spørsmålet om verdenen kan bli forstått via holisme eller via reduksjonisme er feil stilt – det kommer an på hva man vil vite.
Fysikeren Paul Davies gir en bra oversikt over denne problemstillingen (God and the new physics, New York 1983: kap. 5). Han sammenligner reduksjonisme og holisme med å se på respektive hardware og software av en datamaskin. Man trenger ikke å ha skjønt hvordan en datamaskin er bygd opp for å være en dyktig programmerer, like lite som man må beherske diverse programmeringsspråk for å være en dyktig datamaskin-konstruktør. Begge perspektiver har sin berettigelse fordi de er opptatt av helt forskjellige spørsmål.
Når vi nå har sett noen eksempler på at reduksjonisme ikke trenger å være skummel, kan vi gå tilbake til våre biologiske eksempler.

Biologiske eksempler
Sammensetnings-reduksjon kan brukes for å belyse fars- og morskjærligheten fra et annet perspektiv enn foreldrene selv har «valgt». Vi kan gå ett hakk «ned» i forklaringsnivået og se på mekanismene som fører til foreldrenes atferd. Her ville vi se at hormoner har en avgjørende betydning. Uten disse ville foreldrene nok ikke ha vært like ukritiske ovenfor barnet. Hormonene forklarer mekanismen, men ikke «meningen» med atferden. For å forstå den, kan vi gå enda et hakk «ned» i forklaringsnivået og se på hormonenes virkning som et resultat av en evolusjonær tilpasningsprosess. Etter en fødsel begynner kroppen å danne hormonene som gjør oss til barneelskere fordi vi stammer fra individer som gjorde det samme. De som ikke dannet slike hormoner (for x millioner år siden), etterlot seg mindre avkom, slik at deres gener per i dag ikke lenger er blant oss. Her er det gener som er «forklaringen», men igjen på et ganske annet spørsmål. Og vi kunne fortsatt gå lenger «ned» i sammensetningshierarkiet. En fysiker som forsker på elementærpartikler syns sikkert at gener er noe så til de grader holistisk at hun ikke vil skjønne mye av naturlovene som virker på dette nivået.
Samtidig som de lavere forklaringsnivåene tilføyer nye momenter til bildet, så går de glipp av andre aspekter. Fra det evolusjonære/genetiske planet er det umulig å skjønne hvilke mekanismer kroppen faktisk benytter seg av for å omsette programmet «ta vare på barnet». Fra det fysiologiske planet er det umulig å skjønne hvorfor foreldrene nettopp synes at deres barn er søtest i verden. Dette er imidlertid det eneste som er relevant for foreldrene.
Sammensetning-reduksjon har altså sin berettigelse i biologien også. Den har, som sagt, ført til store fremskritt i forståelsen av evolusjonære prosesser. Problemene begynner bare når man forsøker å tolke biologenes resultater som nothingbutteristiske. Det kan ikke benektes at det fins biologer som faktisk er overbeviste nothingbutterister, men blant de toneangivende evolusjonsbiologer må man lete lenge etter en slik en. Dette ikke minst fordi forklaringsreduksjon fort møter sine grenser i noe så komplekst som levende organismer:
Når jeg setter stekepannen på ovnen, blir den varm. Varmen kan forklares med – eller reduseres til – at bevegelsen til jernatomene i pannen blir hektiskere. De enkelte atomene blir ikke varme, de blir bare raskere: «Temperatur» er et meningsløst ord på atomnivå (noe som ikke er ensbetydende med at temperatur ikke fins!). Men det er i det minste en lineær sammenheng mellom jernatomenes hastighet og stekepannens varme. En slik «én-og-én»-relasjon finner man ikke i biologien: Ett gen har som regel mange effekter, og én effekt kan skyldes mange gener. I tillegg skjer det en skjønn blanding av forklaringsnivåene i levende organismer: Atferden til et individ bestemmes delvis av gener; men samtidig bestemmes genenes evolusjonære suksess både av (1) hvilke andre gener de havner i samme kropp med, (2) hvilke artsfrender med hvilken atferd individet møter, og (3) hvilket miljø individene lever i. Å tro at individer ikke er noe annet enn gener, vil altså nødvendigvis være en blindvei, simpelthen av den grunn at gensammensetningen til et individ på sin side må forklares ut ifra høyere forklaringsnivåer (organismen og økosystemet). Et dårlig utgangspunkt for nothingbutteristiske biologer, skulle man tro. En nothingbutteristisk fysiker kunne si: Temperatur er en illusjon, det eneste som er sant er molekylenes bevegelse. Dette utsagnet er ganske meningstomt, men poenget er at en biolog ikke kunne si det samme, av ovennevnte grunner. Det er ikke bare meningstomt, men også umulig å ville redusere biologiske fenomener til gener og bare gener.

Bortforklaring?
Etter det som er sagt så langt, blir det kanskje også tydelig at man ikke trenger å tolke sammensetningsreduksjon som bortforklaring. Greit, jeg vet altså at årsaken for at jeg syns datteren min er søt, er at det ligger en evolusjonær fordel i det. Men hvem sier at Katja, som hun heter, er mindre søt av den grunn? Søthet er et begrep som rett og slett ikke lar seg fylle med mening på det evolusjonære forklaringsnivået, men det betyr ikke at søthet ikke fins (jf. stekepannen og temperatur). Tvert imot, så føler jeg av og til en enorm takknemlighet for evolusjonens påfunn: Tenk om genene mine ikke hadde sørget for at hormonene mine bringer meg på bølgelengde med Katja – hvor mange fine opplevelser hadde jeg ikke da gått glipp av! (Eksempelet er imidlertid bare hypotetisk, fordi Katja faktisk er det søteste barnet i hele verden.)
Det samme gjelder eksempelet med forelskelsen. En fysiologisk forklaring på fenomenet kan som sagt lyde «hormonell ubalanse». En evolusjonær forklaring på fenomenet høres slik ut: «Forelskelse er en evolusjonær tilpasning som øker sannsynligheten for at to personer av motsatt kjønn kommer i rett stemning til å få et barn, og for at forholdet mellom disse varer lenge nok for at barnet får beskyttelse av to voksne (istedenfor bare én) mens det vokser opp.» Denne forklaringen er også bra – så lenge man ikke hevder at forelskelse ikke er noe annet enn en evolusjonær tilpasning. Da har man i beste fall mistet helheten ut av synet, eller har i verste fall aldri vært forelsket.
Forelskelse er nemlig sommerfugler i magen når jeg tenker på henne.
Blant annet, altså.

[tilbake]