Referanse: Sandvik, H. (1999) Finnes egentlig økosystemer? Klassekampen, 27. februar, 28–29.

Finnes egentlig økosystemer?

I den politisk-økologiske debatten er det hevet over enhver tvil at økosystemer må vernes og at den økologiske likevekt må opprettholdes. Begge disse begrepene kan man imidlertid nesten forgjeves lete etter i vitenskapelig økologi.

I miljøpolitiske debatter settes det ikke noe spørsmålstegn ved begrepene «økosystem» eller «økologisk likevekt.» For miljøvernere er det f eks gjerne nettopp økosystemer som må vernes. Og den økologiske likevekten må ikke forstyrres; også dette er en allment akseptert holdning. Disse begrepene ble tatt i bruk på 70-tallet, fødselsårene for miljøbevegelsen. På den tid var de også mye brukt i den økologiske faglitteraturen, altså i vitenskapen (bio)økologi, som er en del av biologien. Men hvordan ser bildet ut i dag? Mens de nevnte ordene har gått over fra økologi via miljøbevegelsen til allemannseie, og «alle» mener å vite hva som menes med dem, viser et blikk på dagens økologiske faglitteratur, at både «økosystem» og «økologisk likevekt» glimrer for en stor grad med sitt fravær.
Selv om ordene fortsatt er i bruk i noen fagøkologiske kretser, så unngår økologer for øvrig begge begreper. Hvordan har det seg? Grunnen ligger framfor alt i historien til økologien:

«Økosystem» minner for mye om begrepet av «superorganismen,» som er forlatt i dag.
«Likevekt» smaker for mye av målrettethet (teleologi), som det i dag er enighet om at man ikke finner i naturen.

For å forstå økologenes aversjon mot de nevnte begrepene, skal vi se litt på deres historikk. Fra trettitallet av var det moderne i økologien å snakke om «suksesjon,» altså om et økosystems utvikling fram mot det som kaltes for «klimaks»-stadiet, f eks fra lav på bare overflater via gress og busker til skog. I klimaks-stadiet hadde økosystemet på en måte blitt «modent» – så som et menneske blir voksent etter å ha gått gjennom flere andre stadier som betraktes som mindre utviklede eller komplekse. Derfor var det nærliggende å referere til et slikt klimaks-samfunn som en superorganisme. Økosystemet opplevde en utvikling i likhet med organismer; og artene økosystemet besto av, tilsvarte organismenes organer. Mens dette synet var dominerende – helt opp til 70-årene – var vitenskapen økologi derfor et studium av likevekt, harmoni og orden. I klimaks-stadiet var økosystemet i en stabil likevekt, dette stadiet kunne vare i millioner av år. De forskjellige artene (superorganismens organer) samarbeidet harmonisk, gikk man ut ifra, for å opprettholde ordenen i klimaks-samfunnet.

Den individualiserte økologi
I dag er oppfatningen omtrent så radikalt forskjellig som det går an: Vitenskapen økologi er et studium av forstyrrelser, konkurranse og kaos. Man ser naturen ikke lenger som uforanderlige klimaks-samfunn, men tvert imot som et lappeteppe eller et mosaikk som er i stadig forandring. Arter kommer og går, populasjoner svinger uforutsigbart og konkurrerer med andre arter om de samme, begrensede ressursene. Menneskelige, men framfor alt naturlige forstyrrelser – slik som branner, vind, insektplager, rovdyr – tar så knekken av de siste bitene av orden man kunne ha håpet å finne. Fra å definere økologi som læren om økosystemenes funksjon, går man over til å definere økologi som «læren om tettheter og fordelinger av populasjoner».
Hvordan går det an at man nå ser konkurranse der man så samarbeid før, tilfeldigheter der man tidligere så målrettethet, og isolerte populasjoner istedenfor deres helhet og interaksjoner? Det er blitt et akseptert syn at det ikke fins vitenskap som er kjemisk renset for alle spor etter forskerens verdigrunnlag eller samfunnsmessige ståsted. For å sitere fra Worsters bok The wealth of nature (Oxford, 1993) om dette innleggets emne: «Noen forskere har en tendens til å finne én ting i naturen, andre finner noe veldig forskjellig. Hva man ser eller ikke ser, er delvis et resultat av hvor man står, eller rettere sagt, hvor man velger å stå. Det egentlig interessante spørsmålet blir dermed: Hvorfor velger så mange økologer i dag å stå et sted der de bare kan se uorden?» Er det slik, som Thomas Söderqvist (The ecologists. Stockholm, 1986) ser det, at «overgangen fra økosystem-økologi til evolusjonær økologi synes å gjenspeile generasjonsskiftet fra 60-tallets politisk bevisste generasjon til 80-tallets jappegenerasjon»? Finner dagens økologer dagens resultater fordi en kaotisk, uforutsigbar natur uten mål og normer passer bedre inn i dagens kapitalistiske samfunn?

Økologisk paradigmeskifte
Selv om jeg tror at det ligger noe i denne mistanken, og selv om det er uhyre viktig at noen kommer med slike ubekvemme påstander fra tid til annen, så er det i hvert fall sikkert at samfunnsutviklingen ikke er den eneste årsaken til økologiens radikale forandring. Mange antakelser fra de gamle økologene har vist seg å være feil, eller i hvert fall sannheter med modifikasjoner. Det er særlig superorganisme-teorien som måtte bøte med livet: Som metafor og med forsiktighet kan den kanskje fortsatt brukes, men den har ingen vitenskapelig forklaringsverdi. Økosystemer oppfyller nesten ingen krav som definerer begrepet «organisme»: Økosystemer kan f eks ikke forplante seg, og – i motsetning til det man mente tidligere – så kan ikke artene sammenlignes med organer i en organisme. Dette fordi det som så ut som samarbeid mellom arter, i virkeligheten er et resultat av en konkurranseprosess: Bare de artene som passet inn i systemet – dvs de som tilsynelatende klarte å samarbeide med de artene som var tilstede fra før – kunne forbli i systemet. De som ikke passet like bra inn som konkurrerende arter, ble presset ut. Organer i en organisme, på den annen side, samarbeider på en helt annen måte fordi de virkelig har blitt designet til å samarbeide (om enn av det naturlige utvalg, og ikke av en designer).
Forestillingen om økologisk likevekt led omtrent samme skjebne. I hvert fall når man tenker på likevekten som en konstant verdi, den et økologisk samfunn «burde» ha. Alle målbare størrelser i naturen svinger over tid, både på kort og på stor skala. Det fins rett og slett ingen målestokk som forteller oss hvilke verdier som er «bedre» eller mer «naturlige» på lang sikt.
Nå kan man selvfølgelig si at det er å gå litt for langt å ville avskaffe økosystem-begrepet i samme slengen, bare fordi superorganismen har vist seg ikke å strekke til som modell. Også fremhevingen av uforutsigbarheten og forstyrrelsene, og neddyssingen av det som faktisk er forutsigbart, kan kanskje sees på som en reaksjon på superorganisme-teorien. Denne hadde dominert økologien i altfor lang tid, hadde vist seg å være feil, og i slike situasjoner kommer det fort til en overreaksjon, som fører til at alt som kan minne om det gamle paradigmet møter motstand. Ikke alle økologer som snakket om økosystemer, betraktet dem som superorganismer. Men også blant dem som ikke gjorde det, var forestillingen om samarbeid og artenes «tiltenkte» roller utbredt.

Kaos
I tillegg til denne overreaksjonen mot et gammelt paradigme, spilte utviklingen av kaosteorien en viktig rolle. Folk begynte å lete etter kaos, noe som ikke hadde vært tema for vitenskapen før, og fant det overalt, ikke minst i biologien og særlig økologien. «Kaos» i kaosteoriens forstand betyr ikke «fullstendig styrt av tilfeldigheter», men at en nesten umålbar liten forskjell i startbetingelsene fører til uforutsigbart store forskjeller på et senere stadium. For å ta et økologisk eksempel: Tenk på to bille-populasjoner på 1.005 og på 1.006 individer under ellers identiske og konstante miljøforhold. Den uvesentlige forskjellen i populasjonsstørrelsen kan føre til vidt forskjellige populasjoner på et senere tidspunkt – la oss si at den første populasjonen etter fem måneder består av 6.736 biller, og den andre av 387.
Slikt kaos ble mange åpenbart så oppslukt av, at de ikke så at noen tendenser – om man velger å kalle dem for suksesjon eller ei – faktisk var tilstede. Samtidig må man ikke se bort ifra at denne nye ideen førte til en enorm videreutvikling av analysemetodene. Den hadde man sannsynligvis ikke sett mye til, hadde man fortsatt med å ignorere «kaoset». Denne videreutviklingen i analysemetodene førte på den andre siden til at populasjonssvingninger som inntil da hadde virket helt tilfeldig, plutselig likevel åpenbarte en gjemt lovmessighet. Noen tilsynelatende kaotiske populasjoner viste seg f eks, etter at datamaskinen hadde plottet dem inn i et imaginært n-dimensjonalt rom, å følge overflaten til til dels veldig enkle, til dels fraktale former (fig 1). Dette sammenfattes bl a av Stuart Pimm i boken The balance of nature? (Chicago, 1991.) Han viser også til nye studier som undersøkte hvordan arter i et økologisk samfunn påvirkes, når én art blir fjernet:
Er næringsnettet som knytter disse artene sammen komplekst nok, så er resultatet så godt som uforutsigbart. Dette var opprinnelig blitt brukt som argument av superorganisme-tilhengerne, som refererte til et høyere systemnivå, en holistisk helhet som sto i vekselvirkning med alle deler. Nå får man de samme resultatene ved kun å se på næringsnettet, altså på de enkelte artene: Én art påvirkes ikke bare av «naboen» i næringsnettet, men også indirekte via naboen til naboen og naboen til naboen til naboen osv. De indirekte effektene kan i enkelte tilfeller vise seg å være mer dominerende en de direkte – og alt dette uten at man trenger å snakke om forskjellige systemnivåer eller andre «holistiske fy-ord» som virket så avskrekkende på dagens generasjon av evolusjonære økologer (fig 2).

Det fins fortsatt økosystemer
Det er altså slett ikke alle de «gamle» ideene som virkelig må betraktes som foreldet. Ludwig Trepl (Landsch Stadt 20:176, 1988) har levert en veldig brukbar syntese som bygger på antakelsen at sannheten må ligge et sted mellom økosystem- og det individualiserte synet på økologi. Hans viktigste konklusjoner er:

Istedenfor å oppfatte økosystemer som konkrete enheter med utstrekning i rom og tid, kan man også oppfatte dem som funksjonelle enheter. Fordelen ved å definere økosystem via visse økologiske interaksjoner, blir da at man oppdager systemene, heller enn å definerere deres grenser mer eller mindre vilkårlig og subjektivt.
Man trenger ikke å forkaste tanken om regelmessigheter i naturen, fordi disse nå kan forklares på andre måter enn via en superorganisme. Det er dermed igjen blitt «lov» å oppdage lovmessigheter.
Det som ser ut som samarbeid mellom artene i et økologisk samfunn, kan uten problemer forklares darwinistisk, altså som evolusjonære tilpasninger. Det er dermed faktisk konkurranse innen arter som kan resultere i tilsynelatende samarbeid mellom arter.
Vekselvirkninger i komplekse systemer kan være så sterke at alle elementer (arter) påvirker alle andre – m a o: det finnes helheter også i en ikke-holistisk betydning.

Blant økologiske fagfolk har jeg inntrykk av at det er en slik kompromissholdning som holder på å bli veldig utbredt. Du kan lese mer om denne i Semb-Johansson mfl’s bok Bred økologi (Oslo, 1993). Men også det individualiserte økologi-synet, som bare er opptatt av enkelte populasjoner, står ganske sterkt – om enn av metodologiske heller enn ideologiske grunner, som jeg ser det. Superorganismer er det derimot så godt som ingen seriøse økologer som har holdt fast ved. Vi kan altså slå fast at de som vil, fortsatt kan snakke om økosystemer. Bare de ikke betrakter dem som superorganismer, og de ikke argumenterer med «økologisk likevekt.» Men miljøvernere vil ikke bli arbeidsledige for det, vi må bare venne oss til tanken at det vi vil «opprettholde» ikke er en «naturgitt» og udiskutabel størrelse.

[tilbake]