Referanse: Sandvik, H. (1999) Genmodifiserte planter og økologi. Adresseavisen, 29. desember, 14.

Genmodifiserte planter og økologi

DEBATTEN OM «GENMAT» har blomstret opp igjen i det siste, dvs. om mat laget av genmodifiserte planter. I og med at dette temaet berører alle, er det bra at noen sørger for å opplyse befolkningen, og også at noen synspunkter i debatten diskuteres kontroversielt. Men noe som kan forbause er at det nesten bare fokuseres på forbrukerne. Selvsagt er det viktig å få greie på hvilke effekter genmodifiserte planter har på dem som spiser dem. Olav Haugen ytret noen veldig relevante tanker rundt dette forleden dag i Adresseavisen (18/12-1999). Man kan imidlertid sette spørsmålstegn ved om denne risikoen er den største knyttet til genmodifiserte planter. Jeg er redd at økologiske konsekvenser av genmodifisering er mye mer faretruende.
Genmodifiserte planter påvirker ikke bare de som spiser dem (hvis de da gjør det), men også økosystemene de dyrkes i. Denne faren er så godt som fraværende fra debatten. Jeg støtter meg i det følgende på en aktuell oversiktsartikkel ved Rosie Hails (Trends Ecol Evol 15:14, 2000), som den interesserte leser kan få innsyn i ved f.eks. universitetsbiblioteket. Påvirkningen av økosystemet kan skje via to veier:

1) HYBRIDISERING av genmodifiserte planter med villplanter kan føre til at genene spres til andre enn «målplantene». «Hybridisering» betyr at de genmodifiserte plantene forplanter seg med ugress eller med planter som vokser i nærheten av åkrene. Disse plantene må være i forholdsvis nær slekt for at hybridisering skal kunne finne sted. Men denne betingelsen er oppfylt hos mange kulturplanter: Alle kulturplanter stammer fra villplanter, og i de fleste tilfellene finnes villformene fortsatt ute i naturen. Ofte er det til og med disse nært beslektede plantene som er de «verste» ugressene, fordi det er vanskelig å finne ugressmiddel som rammer ugresset uten samtidig å ramme den nært beslektede kulturplanten.
Som resultat av en slik hybridisering havner altså det manipulerte genet i andre planter enn det var ment til ved helt vanlige prosesser (forplantning), og helt uten å «hoppe». Hvor hyppig hybridisering med villplanter forekommer, er avhengig av artene som er involvert, og ofte vanskelig å anslå nøyaktig. Det finnes muligheter til å begrense sannsynligheten for hybridisering, men ingen av dem kan sies å være fullt pålitelige.

2) FULLSTENDIG UBESLEKTEDE ARTER kan også påvirkes, så som dyr som spiser eller parasitterer kulturplantenes skadeinsekter, eller rett og slett dyr som lever i nærheten av åkeren. Det har f.eks. vist seg at blomsterstøv av genmodifisert mais økte dødeligheten til den truede Monark-sommerfuglen i Nord-Amerika (Loney m.fl., Nature 399:214, 1999). Larvene til sommerfuglene spiser ikke på de genmodiserte maisplantene, men lever bare nærme nok åkerne til å få maisens blomsterstøv over seg. Et lignende eksempel med marihøne som offer var Reidar Almås (Adresseavisen 21/12-1999) inne på; her var det til og med et nytteinsekt til den genmodifiserte planten som var skadelidende.

DET BIOLOGISKE MANGFOLDET vil være berørt i begge tilfellene. Hybridisering kan spre modifiserte gener til nært beslektede planter, slik at disse kan få en konkurransefordel ovenfor andre arter igjen. Når genmodifiserte planter «forgifter» dyr, er påvirkningen til og med enda mer konkret. Konsekvensene av slike inngrep i artssammensetningen og naturlige konkurranseforhold er så godt som umulig å spå. I verste fall kan arter dø ut, enten fordi de blir fortrengt av mer konkurransedyktige villplanter, eller rett og slett fordi overlevelsen eller fruktbarheten blir direkte påvirket. Og når først én art har dødd ut, er det gjerne flere andre som følger i kjølvannet fordi de var avhengige av den første (jf. Pimm, The balance of nature? Chicago 1991).
Kontrollerte labforsøk er en måte å begrense slike farer på. Men særlig i biologien er det en kjensgjerning at labforsøkenes resultater bare har begrenset gyldighet ute i naturen. Det er helt enkelt for mange faktorer som kan variere i uventede retninger for at man kan etterligne alle slike betingelser i lab’en.
På bakgrunn av dette kan man nesten ikke være for opptatt av føre-var-prinsippet: Det eneste ledende forskere er enige om er omtrent at man vet for lite om hvordan økosystemer reagerer på genmodifiserte planter. Og selv om sannsynligheten for hybridisering eller andre prosesser i et enkelt tilfelle kan beregnes med en brukbar sikkerhetsmargin – så må man ikke glemme at risiko er mer enn sannsynlighet. Risiko er et begrep som tar med både sannsynlighet for at noe går galt, og farligheten av det som kan skje. Hvis det som kan skje med et økosystem etter en hybridisering er veldig ille, hvis f.eks. arter kommer til å dø ut, så kan risikoen ved genmanipulering være høy selv om sannsynligheten for at noe går galt ikke er det. Det kan altså være gode grunner for ikke å kjøpe produkter av genmodifiserte planter, selv om de skulle vise seg at det ikke er helsefarlig å spise dem.

[tilbake]