|
Referanse: Sandvik, H. (1999) Befolkning og bæreevne. Adresseavisen, 9. november, 14. Hele artikkelen: © 1999 Hanno Sandvik.
Befolkning og bæreevneJORDENS BÆREEVNE har kommet i fokus igjen i det siste. Det er bra, for dette er et av de største problemene menneskeheten står ovenfor. Det uheldige ved debatten er bare at den ofte henger seg opp i uvesentlige detaljer. Jeg vil med dette ikke si at videre forskning er uviktig, tvert imot. Men vi trenger ikke mye detaljkunnskap for selv å kunne tenke oss frem til hvor alvorlig klodens situasjon er. DET VI VET SIKKERT, er: Vekst kan ikke opprettholdes i det uendelige – verken når det gjelder forbruk eller befolkningen – og den skjeve globale fordelingen av forbruket forverrer situasjonen. Begge deler har man vært klar over i i hvert fall 25 år, men uten at det har ført til noen løsning. Forbruket har økt, befolkningen har vokst, og fordelingen har blitt skjevere. Jo tidligere man får snudd disse trendene, desto enklere er det, og desto bedre er utgangspunktet for fremtidige generasjoner. Men faktum er at løsninger ikke blir prioritert: Forbruksvekst ses fortsatt på som noe nesten uinnskrenket positivt, til og med som mål på hvilket land som er best i klassen; befolkningsvekst ufarliggjøres fra forskjellige hold; og den globale fordelingens skjevhet blir effektivt opprettholdt av ansette institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken, EU m.fl. DET ER DERFOR VILLEDENDE å si at 2,5 % befolkningsvekst er ensbetydende med fem nyfødte barn per sekund. Det stemmer nå – men bare nå. 2,5 % befolkningsvekst betyr nemlig: fem nye barn per sekund nå, seks nye barn per sekund om ti år, åtte nye barn per sekund om tjue år osv. I store deler av dette århundret har til og med vekstraten selv vokst, altså økningens økning har økt. At befolkningsveksten flater ut er for så vidt et første skritt i riktig retning, men det innebærer altså at befolkningen fortsatt vokser – bare at den ikke fordobler seg like fort som før. Som neste skritt må altså befolkningsveksten begynne å synke. Først når den har sunket så mye at den blir negativ, slik at befolkningstallet avtar, kan man si at befolkningsproblemet er løst. LIKEVEL VIRKER DET som om få er klar over dette. En stabil eller synkende befolkning ses fortsatt på som noe negativt. I Norge er det f.eks. mulig å gå ut og si at vi trenger befolkningsvekst for å kunne betale pensjonene til våre eldre. Dette til tross for at Norges befolkningsvekst hører til de mest problematiske i verden – hvis man tenker ressurser og ikke antall mennesker. Norges befolkningsvekst på 0,5 % krever f.eks. søtten ganger mer ressurser enn Sierra Leones befolkningsvekst på 2,1 %. Norge kunne selvfølgelig tillate seg en viss økning i folketallet hvis forbruket hadde gått tilsvarende ned. Istedenfor fyker forbruket eksponentielt til værs. FOR FORBRUKET GJELDER DET SAMME som for befolkninger: Hvis 5 % økonomisk vekst betyr to nye gasskraftverk i den neste tiårsperioden, så betyr den tre nye gasskraftverk i det følgende tiåret, fem nye gasskraftverket i tiåret etter der igjen osv. SKJEVHETEN I FORDELINGEN tilsier dessuten at ikke alle blir mette (eller varme), selv om vi har nok mat (eller brensel) til alle mennesker på jorden. Noen later som om dette taler for, heller enn imot, at jorden kan tåle høyere befolkningstall enn i dag. Men hvordan kan man tro at fordelingen plutselig kan komme til å fungere etter at den har blitt forverret i løpet av det siste halve hundreåret? Faktumet er at fordelingen per i dag ikke fungerer, og en økende konkurranse om knappe ressurser gjør det neppe enklere å få den til å fungere. Fordelingsskjevheten må altså tas med i regnestykket over jordens bæreevne – som derfor ligger vesentlig lavere enn teoretiske verdier måtte tilsi.
[tilbake] |