Referanse: Sandvik, H. (1998) Kan vitenskapen hjelpe oss? Klassekampen, 6. juni (Lørdagsmagasin), 5; 13. juni (Lørdagsmagasin), 13.
Hele artikkelen: © 1998 Hanno Sandvik.
Kan vitenskapen hjelpe oss?
Forventningene til vitenskapen er store når vi skal løse miljøproblemene. Men har forskningen muligheter til å gi råd i slike sammenhenger – når forskning ikke en gang kan fastsette noe så enkelt som tålegrenser?
Menneskeheten møter på mange problemer som har et omfang og en kompleksitet som overstiger det «folk flest» skjønner. Dermed skyves ansvaret og forventningene over til «vitenskapen» i håp om at den tar seg av problemene på sin vanlige grundige måte – og løser dem. Men er slike forventninger berettigede? Har naturvitenskapen i det hele tatt et mandat til å foreta de nødvendige avgjørelsene? Jeg skal belyse denne problematikken ved å se på tålegrenser. Med andre ord ønsker jeg å svare på hvem som kan avgjøre spørsmål som: Hvor mye nitrat kan det være i drikkevannet; hvor mye CO2 kan et land slippe ut; hvor høy konsentrasjon av «ugress»middel-rester kan det være i spedbarnsmatblandinger; hvor mange krefttilfeller på grunn av radioaktivitet kan tolereres; hvor stor avstand burde en bolig ha fra en høyspentledning; hvor mye NOx har en bil lov til å slippe ut; osv.
I noen av de nevnte eksemplene tviler man ikke på skadevirkningen, som f eks ved plantegift i spedbarnsmat eller NOx-ens evne til å danne sur nedbør. I andre eksempler er noen litt mere tvilende ovenfor farligheten, som f eks ved effekten av høyspentledninger på helsen vår eller effekten av CO2 på jordens klima. I slike sammenhenger leser eller hører man ofte at skadevirkningen «ikke er endelig bevist». Derfor skal jeg først gå inn på dette argumentet før jeg svarer på tålegrense-spørsmålet.
Popper og svarte ravner
I naturvitenskapens verden bygger man hypoteser og tester dem. Vitenskapelig framgang skjer ved at man forkaster en hypotese som man hittil trodde var brukbar. Og bare ved det! Vitenskapen jobber så å si etter utelukkingsprinsippet. En hypotese som ikke tålte testingens lys blir betraktet som motbevist (falsifisert). Men det motsatte skjer aldri: Ingen forsker kan noen gang betrakte en hypotese som bevist (verifisert). Dette er et relativt nytt syn på hvordan vitenskap fungerer; det ble beskrevet av den østerriksk-britiske vitenskapsfilosofen Karl Raimund Popper på trettitallet.
De fleste har kanskje hørt om eksempelet med ravnene. Hvor mange ravner må jeg observere for å kunne slå fast at alle ravner er svarte? Det burde være innlysende at det ikke holder med verken 273 eller med 14.864 observasjoner. Jeg kan aldri utelukke at den neste ravnen jeg ser (f eks den 14.865.) er gul. Dette prinsippet høres egentlig så logisk ut at det eneste som overrasker er det faktum at vitenskapen klarte seg så lenge uten «falsifikasjonismen».
Resultatet av at man tester en hypotese er altså enten at den blir motbevist eller at den ikke blir det. Da sier man at hypotesen ble støttet, men ikke at den ble bevist. Hypoteser som har fått så mye støtte at man bruker dem uten å reflektere over deres sannhetsgehalt, kalles for teorier. Men også så veletablerte teorier som den at flo og fjære skyldes månens tyngdekraft, kan ikke kalles for bevist i vitenskapsfilosofisk forstand.
Risiko: mer enn sannsynlighet
Man kan innvende at dette bare er ordspill. Er vi hjulpet med å erstatte påstanden «drivhuseffekten er ikke bevist» med «drivhuseffekten har ikke nok støtte»? Jo da, det er en viktig forskjell. Poenget er nemlig at det ikke finnes noe fast holdepunkt for hvor mye støtte en hypotese må ha fått før den må taes alvorlig. I naturvitenskapen har man veldig strenge regler for hvor sannsynlig en hypotese må være før man som forsker kan tillate seg å akseptere den, vanligvis må det være en 95- eller en 99-prosents sjanse for at den stemmer. Det kan koste forsker-karrieren å gå ut med en hypotese som bare stemmer med 90 % sannsynlighet. Problemet er da: Det er jo likevel en 90-prosents sjanse for at den er sann. I tilfeller der hypotesen er relevant for hele samfunnet, er det altså en klar konflikt mellom forskerens vitenskapelige tilbakeholdenhet og samfunnets rett til å bli advart mot farlige utviklinger. (Dette dilemmaet beskrives godt av Shrader-Frechette & McCoy i Trends Ecol Evol 7:96, 1992.)
Om en hypotese må taes på alvor er med andre ord ikke bare et spørsmål om sannsynligheten for at hypotesen er sann. Her er det definisjonen av «risiko» som kommer inn. Risikoen ved noe er et produkt av to ting:
1) sannsynligheten for at noe kan gå galt, og
2) faren som er forbundet med det, hvis det virkelig går galt.
Hvis en hypotese ikke er motbevist, så er altså sannsynligheten for at den stemmer større enn null. Hvis samtidig faren er stor (dvs hvis man må regne med katastrofale konsekvenser), burde man ta hypotesen på alvor, selv om den ikke er 100 % akseptert av alle vitenskapsfolk. Det er i det hele tatt få hypoteser som noen gang blir akseptert av alle forskere. Dette er for så vidt bra i og med at uenighet er en forutsetning for kritikk og dermed for vitenskapelig selvkorrektur og framskritt. Men det at man alltid vil finne noen forskere som er uenige i en gitt hypotese kan ikke brukes for å avfeie enhver upopulær hypotese. Nettopp fordi risikoen er et mål som inkluderer sannsynligheten, men samtidig går utover den. Det vil si at det trengs to ting for å avfeie en hypotese: I tillegg til å kunne referere en forsker som er uenig i hypotesen, må man kunne vise til at konsekvensen ikke er katastrofal selv om hypotesen likevel er riktig.
Tålegrenser er avveielser
Etter å ha ryddet opp i begrepene «bevis» og «risiko», kan jeg komme tilbake til spørsmålet om tålegrenser. Heller ikke her er forskeren allmektig. Naturvitenskapen kan rett og slett ikke fastsette en tålegrense uten innspill utenfra.
Poenget illustreres med figuren, som viser samspillet mellom forskning og samfunn ved å fastsette tålegrenser. Det vitenskapelige bidraget er gjengitt med svart, det politiske med grått. Eksempler på «risiko» er kreft, forgiftede barn eller andre helseskader, klimaendring, trafikkdød eller sur nedbør. Eksempler på «kostnader» er dyrt vann, innskrenket mobilitet, dyr mat eller dyr energi. Kostnader består med andre ord av at minimal risiko er uforenlig med andre goder samfunnet setter pris på.
Ytterst få sammenhenger i naturen er lineære. Med tanke på giftstoffer i drikkevannet kan vi si at det koster et beløp som vi skal kalle for k, for å få renset vannet slik at giftkonsentrasjonen blir halvert. Dessverre vil det vanligvis koste vesentlig mer enn bare k å få den resterende halvparten av giftkonsentrasjonen ut av vannet. Istedenfor vil det kanskje koste k å halvere konsentrasjonen ytterligere en gang. Men da har vi allerede betalt 2k og har fortsatt en fjerdedel av giften i vannet. Selv om jeg halverer giftkonsentrasjonen hundre ganger, er den fortsatt større en null. Det vil med andre ord bli uendelig dyrt å få giftstoffet 100 % ut av vannet. Figuren viser en slik situasjon.
Men kanskje det ikke er nødvendig? Kanskje det er nok å få 90 % av giften ut av vannet? Det trengs det bare 7 halveringer til. Men heller ikke her er det like enkelt. Gift virker ikke etter et enten/eller-prinsipp, dvs gift har ikke en gitt konsentrasjon som medfører at alle som får mer i seg dør, mens de som spiser mindre slipper skade. Giftighet måles istedenfor som sannsynlighet, den uttrykker altså hvor mange av hundre personer som dør etter å ha tatt til seg substansen i en viss konsentrasjon. Selv om denne sannsynligheten bare er på 0,01 %, betyr jo det at i gjennomsnitt én av 10.000 personer vil dø av giften ved den gitte konsentrasjonen.
Det er slike sammenhenger som forskere kan finne ut, f eks ved hjelp av dyreforsøk. De kan også finne ut hva det ville koste å redusere konsentrasjonen av et stoff i luften, i vannet, i jorden eller maten. Resultatet er en kurve som i figuren: Forskeren finner ut hvordan kostnader for å unngå et problem henger sammen med problemets risiko. Men denne kurven forteller oss ikke hva som er den «riktige» tålegrensen. Å finne fram til en tålegrense innebærer at man må bruke kurven til å avveie to samfunnsmessige goder mot hverandre – billig vann eller mat mot helse, billig strøm mot uforandret klima, mobilitet mot ren luft osv. Disse avveiningene kan ikke forskeren foreta, de ligger utenfor vitenskapens kompetanseområde. Slike avveininger må samfunnet ta stilling til. Det er altså for kort tenkt å kritisere forskere for at de kynisk justerer tålegrenser etter økonomiske hensyn. Forskerne gjør dette etter at staten eller andre «samfunnsorganer» har vendt seg til forskeren og spurt: «Hva er tålegrensen til stoff X hvis vi kan akseptere en kostnad på k?» Forskeren tar ikke stilling til om spørsmålet er berettiget (hvis hun gjør det likevel, så pga samfunns-, og ikke pga forskningsengasjement), men ser bare etter krysningspunktet mellom «akseptert kostnad» og kurven hun har kommet fram til.
Hume og legens dilemma
Dermed er vi kommet inn på et viktig prinsipp som ble framsatt av filosofen David Hume på 1600-tallet: er/bør-dikotomien. Det er umulig å slutte fra et faktisk utsagn, et «er», til et normativt utsagn, et «bør». Av og til kan det se ut som om noen likevel rettferdiggjør et bør med et er, som f eks legen som stiller diagnosen (et er) for å finne ut hva han bør gjøre med pasienten. Men dette skjer fordi både legen og pasienten er enige om «grunnregelen», som i dette eksempelet lyder «sykdommer bør forhindres». Dermed slutter legen likevel bare fra et bør til et bør; er-et tjener bare til å avklare at det andre bør-et faktisk er et spesialtilfelle av det første bør-et som omtales i grunnregelen.
Medisinen som vitenskap kan finne årsaker til sykdommer og måter å behandle dem på, men den vil aldri finne noen grunn for å helbrede en sykdom. Denne grunnen leverer etikken ved å si at det er moralsk riktig å søke å sørge for at alle mennesker er uten lidelser. På samme måte kan økologien som vitenskap finne ut hvilke arter som er truet av utrydding og hvor viktig artene er for et gitt økologisk samfunn, men den vil aldri kunne forske seg fram til et krav om å redde arten. Dette kravet må komme fra etikken ved at den f eks slår fast at det å opprettholde et uforstyrret dyresamfunn har iboende moralsk verdi. Kjemien kan finne ut hvilke stoffer som kan brukes til å produsere våpen, men den kan ikke «oppdage» et forbud mot å fremstille disse stoffene. Det er det etikken som må gjøre ved å vise til at bruk av våpen er umoralsk.
Disse eksemplene illustrerer poenget: Naturvitenskapen kan ikke avgjøre hvilket bør som er riktig. Vitenskapen kan hjelpe til å finne ut om et spesielt bør må betraktes som spesialtilfelle av bør-et som omtales i en grunnregel – f eks omfattes «pasienten bør ikke utvikle kreft» av «mennesker bør leve uten lidelser»; «urskog bør ikke hogges ned» omfattes av «økologiske samfunn bør ikke forstyrres»; osv. Men grunnreglene er det ikke naturvitenskapen som setter opp. Det er etikken som har denne oppgaven.
Man begår altså flere feil på en gang når man ber vitenskapen om å avgjøre tålegrenser eller lignende. For det første er vitenskapsfolk svært tilbakeholdne med å tolke sine resultater som endelige og «riktige». De kan jo aldri stole på at resultatene er sanne. Videre kan de, selv hvis de er rimelig sikre på sine resultater, ikke bruke dem til å begrunne et normativt utsagn. Det må det først en moralsk grunnregel til, som det er etikken som leverer, og ikke naturvitenskapen.
Misforståelser mellom vitenskap og politikk
Jeg har hovedsakelig snakket om tålegrenser. Men lignende forhold gjelder i alle andre områder som bearbeides av naturvitenskapene. Det farlige er at mange politikere åpenbart ikke er klare over vitenskapens begrensninger, eller – hva verre er – er klare over dem, men vet å utnytte at «folk flest» ikke kjenner til dem. Derfor gjelder det å være på vakt når politikere snakker om at de først trenger «vitenskapelige bevis» før de er villige til å handle. Det er to forskjellige ting som kan skjule seg bak slike utsagn:
– Enten uvitenhet om at vitenskapen ikke kan by på noen bevis, og at man burde snakke mere presist om «vitenskapelig støtte».
– Eller uvillighet til å gjennomføre tiltaket det er snakk om. For «bevis» kan vi jo vente på i all evighet, som vi har sett. I denne sammenheng er det påfallende hvor ofte dette argumentet brukes i visse sammenhenger, mens det glimrer med sitt fravær i andre (det er f eks ikke ofte man får høre: «Vi skal ikke bygge denne veien/tunnelen/broen før vi har vitenskapelig bevis for at den kommer til å løse trafikkproblemene i område på lang sikt»). Slike skjevheter har i hvert fall ingen forankring i vitenskapen.
Det er selvfølgelig ikke noe galt i å bruke vitenskap til å besvare politisk relevante spørsmål, uansett motivasjonen bak, tvert imot, det er en av vitenskapens viktigste oppgaver. Men da må dette skje på vitenskapens premisser og begrenses til det vitenskap er kompetent til. Det jeg håpet på å oppnå med denne korte innføringen i vitenskapsteori, er å heve nivået på noen aktuelle diskusjoner der det ofte er vitenskapen som er syndebukken, mens politikere skjuler seg bak feiltolkede vitenskapelige utsagn.
[tilbake]