Referanse: Sandvik, H. (2021) Bærekraft, klimakur og økofilosofi. Libra (Oslo), 49(1), 111–114.

Bærekraft, klimakur og økofilosofi

Libra-utgaven om «Individ og stat» (4/2020) inneholdt flere tankevekkende artikler. Noen av disse setter fingeren på et alvorlig problem, nemlig at mange politikere, næringslivsaktører og andre maktpersoner overtar og omdefinerer begreper fra ulike sosiale bevegelser på en måte som tømmer disse ordene for sitt opprinnelige innhold. Begrepene som misbrukes, er bl.a. «bærekraft», «økologi», «det grønne skifte» og «klimatiltak». Mens Trude M. Thomassen omtaler bærekraft i én artikkel¹ og klima i en annen,² peker Josefin Winther spesielt på økofilosofi.³
Forfatterne anklager imidlertid de bevegelsene som opprinnelig definerte begrepene, for å være problemet, istedenfor å kritisere dem som misbruker begrepene. Konklusjonen til artiklene blir derfor i mine øyne 180° feil, og antroposofien står i fare for å støte fra seg viktige allierte i bestrebelsene etter å endre samfunnet i en mer menneskevennlig retning.

Økofilosofi
Økofilosofien som Winther beskriver som en trussel mot antroposofien, fremtrer visstnok som poetisk og optimistisk, men er i grunnen menneskefiendtlig og positivistisk. Om en slik økofilosofi eksisterer, har den lite med Arne Næss’⁴ eller Sigmund Kvaløy Setrengs⁵ versjoner å gjøre. Det Winther kritiserer, høres mer ut som en esoterisk velvære-terapi som har stjålet noen økofilosofiske nøkkelord.
Winther er åpenbart svært bekymret for noe hun kaller «positivisme». Som vitenskapsteoretisk strømning har positivismen vært død i over 80 år.⁶ Men siden hun kritiserer økofilosofien for at den «tyner moderne vitenskap for alt den har av forklaringsmodeller»,⁷ kan man lure på om hun med «positivisme» mener «vitenskap»? I så fall er dette en farlig feilslutning, som antagelig skyldes en sammenblanding av vitenskap med teknologioptimisme, eller en feiloppfatning om at vitenskap er et sett med sannheter som er vedtatt av autoriteter. Jeg er enig i at man må bekjempe slike misforståelser. Men i denne kampen kan og bør man støtte seg på vitenskapen: Ifølge vitenskapsfolks egenforståelse kjennetegnes vitenskap først og fremst av åpenhet for å kunne ha tatt feil, koblet med en forpliktelse til å argumentere rasjonelt for sine egne tolkninger og åpenhet for å lytte til andres tolkninger av iakttagelser. Skal vi virkelig bekjempe denne måten å forholde oss til verden på? I så fall ender vi opp med vilkårlige «alternative sannheter» og splittende «fake news».
Når Winther sier at «blikket [ikke må] bli stående på verden[, men] vendes innover,»⁸ håper jeg at hun mener at blikket også må vendes innover. En antroposofi som glemmer å se utover, er minst like ubrukelig som en økofilosofi som glemmer å se innover. Økofilosofi handler bl.a. om at vi erkjenner ansvaret for miljøødeleggelsene vår art har forårsaket og fremdeles forårsaker. Jeg er ikke kjent med at noen økofilosofer har tatt til orde for at vi skal oppføre oss som dyr, heller tvert imot. At mennesket blir seg sin rolle i økosystemet bevisst, innebærer jo nettopp at man tar innover seg det spesifikt menneskelige. Dette krever selvinnsikt og styrke. I motsetning til Winther er mitt inntrykk dessverre at mange mennesker ikke er klar for å godta dette ansvaret som økofilosofien legger på deres skuldre. Men jeg ser ingen grunn til at antroposofi og økofilosofi ikke skal kunne komplementere hverandre på dette punktet.

Bærekraft
Også når det gjelder «bærekraft», har dette begrepet blitt fornedret til et salgstriks for alt fra kommersielle produkter til politiske vedtak. Mye av det som «selges» som «bærekraftig», er dessverre uforenlig med å ta vare på fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine økologiske, sosiale og økonomiske behov. Thomassen påpeker f.eks. helt korrekt at det er noe som skurrer i ordkombinasjonen «bærekraftig vekst». Gitt en endelig klode med begrensede ressurser kan ikke vekst være bærekraftig, hvis det som vokser, er materielle størrelser som forbruk, produksjon eller befolkningen. Heldigvis forholder det seg annerledes med vekst i immaterielle størrelser, slik som glede, helse og likeverd.
FNs bærekraftsmål nr. 8 fremmer «bærekraftig økonomisk vekst». Det gjør meg også mistenkelig. Imidlertid spesifiseres det at veksten skal være «i samsvar med forholda i dei respektive landa», og det er kun for verdens 50 minst utviklede land at FN faktisk tallfester en positiv vekst som mål.⁹ Man kan derfor si at FNs bærekraftsmål er forenlig med – eller faktisk krever – negativ vekst (degrowth) i de fleste, og spesielt de rikeste, land. Men det kan ikke tas for gitt at disse landenes politikere er villige og modige nok til å fremme politikken som skal til for å avskaffe veksten. Uten en årvåken offentlighet som holder de nasjonale beslutningstagerne i ørene og krever gjennomgripende endring, vil bærekraftsmålene forbli mål av den uoppnåelige sorten.
Andre deler av Thomassens argumentasjon får meg derimot til å stusse. Mener hun f.eks. virkelig at måten å begrense USAs imperialisme på, er å sikre at fattige land har høy befolkningsvekst, og at jenter derfor bør utdanne seg lite og gifte seg tidlig?¹⁰ I så fall er jeg rykende uenig. Bedre utdanning, tilgang til prevensjon og forbud av barneekteskap er viktige tiltak for å forbedre menneskers kår. Utbyttingen av fattige land må heller forhindres på andre måter, fortrinnsvis gjennom et levende demokrati, en kritisk presse – og nettopp utdanning.

Klimakur 2030
I Thomassens fremstilling av Norges klimapolitikk kan man få inntrykk av at (1) rapportene til FNs klimapanel (IPCC), (2) Parisavtalen, (3) klimakur 2030 og (4) den norske regjeringens klimapolitikk er én og samme sak. Slik er det ikke. (1) Ønsker man å unngå de verste scenariene som beskrives i IPCCs rapporter¹¹, må man iverksette mye mer omfattende tiltak enn det Parisavtalen legger opp til. (2) Parisavtalen¹² er bare det beste kompromisset landenes ledere klarte å komme frem til ved klimatoppmøtet i 2015. (3) Klimakur 2030¹³ foreslår på sin side ett (av mange tenkelige) sett med tiltak for å innfri Norges målsetning etter Parisavtalen. (4) Norske regjeringers politikk har ved tidligere anledninger vært milevis fra å innfri de klimapolitiske målsetningene som Stortinget har satt. Så langt tyder ingenting på at Solberg-regjeringen vil klare å nå målene i klimakur 2030 heller.
Når man forutsetter at «norsk klimapolitikk = klimakur 2030 = Parisavtalen = IPCC», kan det virke nærliggende å tro at man rammer den norske klimapolitikken ved å angripe IPCC. Men «ligningen» er uriktig og villedende. Jeg er hjertens enig med Thomassen i at flere av forslagene til klimakur 2030 er alvorlige feilprioriteringer, men det er verken Parisavtalens eller IPCCs skyld. Flere av forslagene i klimakur 2030 kan kritiseres på rent faglig grunnlag, nemlig for at de har større negative bieffekter enn den – tvilsomme – gevinsten. For det første har Thomassen helt rett i at «Tiltakene for å begrense klimaendringene har ingen ting med naturvern å gjøre.»¹⁴ Dermed strider klimakur 2030 direkte mot andre internasjonale målsettinger som Norge har forpliktet seg til, f.eks. å begrense tapet av naturmangfoldet. For det andre må enkelte av de foreslåtte tiltakene, slik som utstrakt nyplanting og gjødsling av skog, faktisk antas å ha negative klimaeffekter.¹⁵ Men ingen av disse forslagene stammer fra IPCC eller Parisavtalen. Å prioritere teknologiske løsninger fremfor energisparing og andre mer grunnleggende samfunnsomlegginger, er utelukkende basert på politiske valg som har blitt tatt av Norges Storting, regjering og direktorater. Ansvaret for disse valgene må plasseres der det hører hjemme: på norske beslutningstagere, ikke på FN eller deres klimapanel.
Et annet eksempel er landbruket. Mesteparten av landbrukets klimagassutslipp kommer fra kjøttproduksjon. Hos Thomassen høres det nesten ut som om et klimavennlig landbruk er uforenlig med biodynamisk gårdsdrift.¹⁶ Det motsatte er tilfellet: Hvis alle norske gårder hadde drevet biodynamisk, ville ikke landbruket ha stått for så store klimagassutslipp. Problemet er ikke noen kyr på beite. Problemet er det sterkt subsidierte industrilandbruket med altfor høye besetninger av dyr, som hovedsakelig spiser importert kraftfôr. På denne bakgrunn kunne man her ha dannet en allianse for et mer menneske-, dyre-, natur- og klimavennlig landbruk, som attpåtil ville ha ført til en høyere selvforsyningsgrad.

Feil om klima
Dessverre har Thomassens forsøk på å kritisere norsk klimapolitikk gitt seg utslag i flere faktafeil om IPCC. Dette er som sagt feil skyteskive, siden IPCC presenterer klimaforskningens status quo, mens det er nasjonale politikere som staker ut landenes klimapolitikk. For kort å korrigere de grøvste feilene, er ikke IPCC en «blanding av forskere og politikere.»¹⁷ Det er kun forskere som skriver IPCCs rapporter, og deres eneste oppgave er å gi en oppdatert oversikt over forskningen på feltet. Hvis man mener at IPCC har vært ubalansert eller selektiv, bør det være en grei sak å peke på de fagartiklene som er utelatt eller forvrengt. Politikere blir først involvert når IPCC-rapportenes «sammendrag for beslutningstagere» skal skrives, men alle som ønsker det, kan hoppe over sammendragene og lese originalrapportene.
At IPCC skal ha «valgt CO₂ som klimasynderen»,¹⁸ er en besynderlig formulering. IPCCs rapporter gir en detaljerte oversikt over faktorene som påvirker klima. At menneskeskapte utslipp av klimagasser er ansvarlig for mesteparten av den inneværende globale oppvarmingen, og at CO₂ er den mest betydningsfulle enkeltsubstansen blant disse gassene, er basert i solid empirisk forskning. IPCC kunne ikke ha «valgt» en annen faktor, fordi det ikke hadde vært dekning for et slik valg i faglitteraturen.
Til slutt er jeg usikker på hva Thomassen mener med at det «i vitenskapelige forsøk ikke [har] vært mulig å verifisere dette postulatet» om «CO₂ som årsak til temperaturøkningen».¹⁹ Forestillingen om at empirisk vitenskap kan verifisere (bevise) sammenhenger i naturen, utgjorde kjernen i positivismen, som ikke lenger har noen tilhengere. Vitenskap kan i beste fall falsifisere (motbevise) hypoteser.²⁰ Klimaeffektene av CO₂ og andre gasser har blitt testet og målt utallige ganger – både i laben, i felt og gjennom modellering av (paleo)klimatologiske dataserier –, og de har kommet styrket ut av alle disse forsøkene. Til gjengjeld har samtlige alternativforklaringer som så langt har blitt foreslått, faktisk blitt motbevist.

Verdensregjeringen
I lys av Libra-heftets tittel, «Individ og stat», er det mulig å lese artiklene som en advarsel mot for mektige overnasjonale organisasjoner. Slik jeg forstår Thomassen, mener hun at FN allerede er for mektig. Det er underlig, siden FN ikke har anledning til å tvinge stater til noe som helst. Når det er sagt, er demokratiunderskuddet på overnasjonalt nivå en bekymring jeg deler. Men jeg mener at demokratisk kontroll av overnasjonale organisasjoner er en bedre løsning på dette enn fornektelsen av globale problemer.
Ifølge artiklene konspirerer det amerikanske militæret, World Economic Forum, Rockefeller Foundation, Miljøpartiet De Grønne og en rekke andre organisasjoner for å bruke klima som brekkstang for avskaffelsen av nasjonale demokratier. Selv om det skulle være et fnugg av sannhet i dette (noe jeg sterkt betviler), er det en avsporing, av tre enkle grunner:
• Om og hvorfor global oppvarming finner sted, er empiriske spørsmål, ikke politiske.
• Om og hvordan man ønsker å unngå de verste utslagene av global oppvarming, er derimot politiske spørsmål. For Norges del besvares de av Stortinget og regjeringen, noe vi kan påvirke gjennom bl.a. en kritisk offentlighet, organisasjonsarbeid og valg.
• Sist, men ikke minst, kan Norge faktisk ikke bli underlagt en verdensregjering, med mindre våre folkevalgte vedtar akkurat det med tre fjerdedels flertall.
Jeg håper at antroposofien fortsetter å arbeide for en menneskevennlig fremtid. Som «oppropet for systemendring»²¹ illustrerer, kan og bør økofilosofien og FN være viktige allierte i dette arbeidet, spesielt FNs bærekraftsmål, klimapanel og naturpanel.

Noter
¹ T.M. Thomassen: FNs bærekraftsmål. Libra, 48(4), 2020. [opp]
² T.M. Thomassen: Klimakur 2030. Libra, 48(4), 2020. [opp]
³ J. Winther: Økofilosofi som samtidens religion. Libra, 48(4), 2020. [opp]
⁴ A. Næss: Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Universitetsforlaget 1974. [opp]
⁵ S. Kvaløy [Setreng]: Økokrise, natur og menneske. En innføring i økofilosofi og økopolitikk. Tapir 1976. [opp]
⁶ Positivismen ble motbevist av K. Popper: Logik der Forschung. Springer 1934.[opp]
⁷ Winther, økofilosofi, s. 28. [opp]
⁸ Winther, økofilosofi, s. 30. [opp]
⁹ Se delmål 8.1 på https://www.regjeringen.no/id2590182 [opp]
¹⁰ Thomassen, bærekraftsmål, s. 44. [opp]
¹¹ IPCC: Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (4 bind). Cambridge University Press 2013. (https://www.ipcc.ch/reports/) [opp]
¹² https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2015-12-12-32 [opp]
¹³ Miljødirektoratet mfl.: Klimakur 2030. Tiltak og virkemidler mot 2030. Rapport M-1625 | 2020. (http://www.miljodirektoratet.no/klimakur) [opp]
¹⁴ Thomassen, bærekraftsmål, s. 52 (hennes utheving). [opp]
¹⁵ M.O. Kyrkjeeide mfl.: Karbonlagring i norske økosystemer. NINA temahefte, 76b, 2020. (https://hdl.handle.net/11250/2655582) [opp]
¹⁶ Thomassen, klimakur, s. 56. [opp]
¹⁷ Thomassen, klimakur, s. 53. [opp]
¹⁸ Sst. [opp]
¹⁹ Sst. [opp]
²⁰ Popper, Logik. [opp]
²¹ Gjengitt i Libra, 48(4), 2020. [opp]

[tilbake]