Referanse: Sandvik, H. (2013) Vekst og humanisme.
Morgenbladet, 15. februar, 23.
Hele artikkelen: ©
2013 Hanno Sandvik.
Vekst og humanisme
Reaksjonene på Jørgen Randers’
utspill1 handler på overflaten
om å ta avstand fra hans politiske konklusjoner. Men flere av kritikerne
dokumenterer et gapende kunnskapshull om Randers’ faktiske premisser.
40 år etter den første Limits to growth-rapporten
får man fremdeles høre at en befolkning uten vekst mangler enhver
økonomisk realisme. Problemet er bare at business as usual mangler
enhver fysisk, matematisk, økologisk, geografisk, demografisk og klimatisk
realisme. Det er muligens ikke økonomisk lønnsomt å rette seg
etter naturlover, men hvor lenge skal vi late som om vi kan ignorere dem?
Det er jo ikke slik, som Sigve
Tjøtta2 og Morten
Jødal3 insinuerer
(Morgenbladet 1./8.2.2013), at advarslene [kun4] baseres på noen tall som mates inn
i en datamaskin. Det er snakk om helt basale kjensgjerninger: Vekst er eksponentiell.
Bak en konstant vekstrate skjuler det seg altså matematisk sett en
økning hvis hastighet også øker over tid.
Tjøtta og Jødal bruker mesteparten av sin spalteplass
på menneskers innovasjonsevne. Men ærlig talt: Ingen har betvilt
vår arts kreativitet! Problemet er at utnyttelsen av ressurser (fossil energi,
matjord osv.) også må øke minst eksponentielt, hvis den skal kunne
holde tritt med en økende befolkning, og det er en fysisk umulighet. Så
enkelt er det. Utnyttelsesgrader kan øke i kortere perioder, og hittil ukjente
nyvinninger kan føre til et og annet gledelig hopp i fremtiden òg, men
de kan ikke øke eksponentielt i lengre perioder. I hele den menneskelige
glansperioden som Tjøtta og Jødal beskriver, har faktisk forbruket av
ressurser økt. Det dokumenterer bedre enn noe at forbedrede teknologier nettopp
ikke klarer å holde tritt med eksponentiell
vekst.5
Den første som har påpekt det, var Malthus. Hans
løsning var å la de fattige sulte. Men det var fordi prevensjon var
uakseptabel på Malthus’ tid, og fordi han ville unngå verre katastrofer:
epidemier i en svekket befolkning og kriger om knappe ressurser. Som Jødal
påpeker, har vi så langt sluppet kollaps. Klodens bæreevne har
heldigvis vært større enn Limits to growth antok for
40 år siden. Jødal gjør bare feilen å overføre
dette til fremtiden. At uendret vekst vil medføre katastrofer, er det
imidlertid ingen som helst tvil om, spørsmålet er bare når
– om 50 år, 100 år, 200 år?
Selvfølgelig kan man overlate de nødvendige endringene
til våre etterkommere. Men de vil måtte løse et større
problem, og det med mindre ressurser, enn vi har i dag. Sigve Tjøtta presterer
å antyde at ønsket om å begrense befolkningsveksten er inhumant.
Hva er inhumant ved å ville unngå Malthus’ verste fremtidsscenarier?
Man unngår dem ikke ved å henge ut Malthus for hans 1700-talls-moral,
men ved å ta innover seg at han på det faktiske plan har beskrevet en
fysisk nødvendighet.
Løsningen handler delvis om et lavere forbruk og en bedre
fordeling. Her kommer vår kreativitet godt med. Men løsningen må
også handle om at færre barn blir satt til verden. Dette
målet kan nås på mange måter, og å insinuere at
tvangsaborter er den eneste, er uredelig. Antagelig er mye oppnådd med et
holdningsskifte. Økonomer og politikere omtaler fremdeles befolkningsvekst
som et gode, og store barnekull brukes som sosialt statussymbol. Et første
skritt er å motarbeide dette fokuset. Det handler jo ikke om at de barna som
faktisk blir satt til verden, skal mottas med mindre kjærlighet. Tvert imot,
det handler om å ta disse barnas fremtid på alvor.
Noter:
1 Sætre, S. (2013)
Ekstrem-Randers
[intervju med J. Randers]. Morgenbladet, 25. januar, 2–3.
2 Tjøtta, S. (2013)
Dr. Strangelove.
Morgenbladet, 1. februar, 20.
3 Jødal, M. (2013)
Er klokka to
på tolv? Morgenbladet, 8. februar, 17.
4 Ordet «kun» har jeg tilføyd i etterkant.
5 De siste tre setningene i dette asvnisttet
var blitt klippet vekk i versjonen som kom på trykk.
[tilbake opp |
tilbake til litteraturlisten]
|