Referanse: Sandvik, H. (2012) Darwinistisk humanisme.
Morgenbladet, 7. desember, 37.
Hele artikkelen: ©
2012 Hanno Sandvik.
Darwinistisk humanisme
Markus Lindholms bok Evolusjon har skapt en del reaksjoner hos fagbiologer.
Bildet som formidles gjennom Morgenbladets vinkling og i flere
innlegg* er at
«standard-biologer» misliker boken for det den prøver
å tilføre biologien. Det er misvisende. Bokens hovedproblem
er at den underslår kunnskap: Den utelater «standard-biologiens»
(darwinismens) svar på en lang rekke spørsmål, slik at leseren kan
få inntrykk av at Lindholms perspektiv trengs for å tette de formentlige
hullene.
Det er rett og slett ikke korrekt at darwinismen fornekter viktigheten av
læring, av epigenetikk, av at organismer er med på å skape sitt
miljø, av samevolusjon mellom kultur og gener, eller av mekanismene som
regulerer genaktivitetene. Noe av dette er pensum ved alle biologiinstitutter; noe
er underbelyst – og jeg er enig med Lindholm i at det
fortjener å bli løftet frem – men ikke desto mindre solid
forankret i darwinismen.
Det finnes ikke én adferd (eller annen fysiologisk prosess) som
er detaljstyrt av gener. Eksemplene som Lindholm gir på dette er derfor
kanskje tankevekkende for legfolk, men selvfølgeligheter for enhver darwinist.
Derimot er alle prosesser i kroppen påvirket av arvelige disposisjoner.
Gener setter blant annet grensene for hvordan vi påvirkes av miljø og
kultur.
Boken inneholder mange interessante historier om læring.
Hensikten er åpenbart å vise at evner ikke er genetisk determinert.
Men de samme historiene dokumenterer samtidig noe Lindholm utelater: Vi kunne
ikke ha lært disse evnene, hvis ikke nettopp genene våre hadde
åpnet helt konkrete tidsvinduer i vår individualutvikling der vi er
mottagelig for denne typen læring. Lindholms påstand om at
læring og gener utgjør en «motsetning» er derfor feil.
Evne til læring er en evolusjonær tilpasning, som er blitt selektert
for på de områder der det var en fordel å være fleksibel.
På områder der slik plastisitet hadde vært ufordelaktig, er
læringsevnen blitt selektert mot.
Evolusjonsforståelsen som Lindholm angriper i boken, kan
betegnes som «den råestes overlevelse» – men denne har ingen
tilhengere blant biologer. Darwinister mener at de best tilpassede overlever
best (og forplanter seg mest), og dette er ytterst sjelden råtassene. Derfor
fremstiller ikke selvmedisinering, samarbeidsvilje, eggcellens «screening»
av sædceller, omforming av omgivelsene eller unngåelse av åpen
konflikt noen «vanskelighet» eller «utfordring» for naturlig
seleksjon. Slike evner gir bedre overlevelse for de involverte (og/eller deres
slektninger) og vil derfor etter standardforståelsen av evolusjon selekteres
frem.
Bokens andre store problem er metaetisk: Lindholm ser ikke ut til
å forstå er/bør-dikotomien. For det første avleder han
selv flere normative konklusjoner fra rent deskriptive premisser. Verre er at han
anklager en rekke kolleger for konklusjoner de tar avstand fra (Darwin, Schmidt,
Ghiselin, Dawkins, Bongard & Røskaft og muligens flere, hvis
bøker jeg ikke har lest). Hans dokumentasjon består av sitater
som er rene faktabeskrivelser. Leser man de siterte bøkene utover det som
Lindholm har fanget mellom sine anførselstegn, ser man imidlertid at
forfatterne ikke konkluderer slik Lindholm insinuerer.
Samtidig forklarer dette Lindholms angrep mot en rekke empiriske
funn: Hvis «er» er lik «bør», og man ønsker
å ende opp med en bestemt moralsk konklusjon, har man ingen annen utvei
enn å så tvil om faktagrunnlaget. Men det er en empirisk
kjensgjerning at vi for eksempel ikke har evolvert en kjærlighet
til hele menneskearten. Ifølge evolusjonens mekanismer vil en slik
altomfattende kjærlighet aldri kunne evolvere. Derimot har vi
evolvert evnen til kjærlighet, og det er bare kulturen som
begrenser dens objekt. Vi kan altså utmerket skape en kultur der vi
bryr oss om hele menneskeheten eller biosfæren. Det er det vi bør
jobbe for, i stedet for å skyte budbringerne som forklarer hvorfor vi
dessverre ikke får drømmesamfunnet vårt gratis levert av
den naturlige seleksjon.
Noter:
Artikkelen og innleggene det refereres til er:
– H. Hegdal og G.-P. Sætre (2012)
Evolusjon
med skylapper. Morgenbladet, 23. november, 19.
– E. Tunstad (2012)
Overser
det vesentligste. Morgenbladet, 23. november, 50–51.
– K. Meisingset (2012)
Humanistisk
korstog eller mainstream biologi? Morgenbladet, 30. november, 18–19.
– S. Njálsson (2012)
Kan vi
lære noe nytt? Morgenbladet, 30. november, 20.
– S. Karterud (2012)
Evolusjon
og kultur. Morgenbladet, 30. november, 20.
Respons: To senere innlegg refererte til mitt:
– A. Bolsø (2012)
Er og bør.
Morgenbladet, 14. desember, 24.
– M. Lindholm (2012)
Biologiske
frirom. Morgenbladet, 21. desember, 32.
[tilbake opp |
tilbake til publikasjonslisten]
|