Referanse: Sandvik, H. (2012) Det som må sies – bare ikke av en tysk forfatter? Adresseavisen, 16. april, 15.

Det som må sies – bare ikke av en tysk forfatter?

Den tyske litteraturnobelprisvinneren Günter Grass har skrevet et dikt om israelsk rustningspolitikk og vestlig dobbeltmoral (Süddeutsche Zeitung, 4.4.12). Det som hadde blitt betraktet som en helt legitim meningsytring i andre sammenhenger, utløser raseri når det kommer fra Grass. Er det fordi han er tysk? Er det fordi han er venstreintellektuell? Er det fordi han har innrømmet å ha blitt innkalt til SS som ungdom? Eller er det fordi det han påpeker er så ubehagelig?
Ifølge Siri Wahl-Olsens kommentar (Adresseavisen, 11.4.12) har Grass gått «over grensene for hva særlig en tysk forfatter kan tillate seg å si om Israel». Lar vi ikke nazismen og rasismen gå av med en smertelig delseier hvis vi stilltiende godtar at ens nasjonalitet skal bestemme hva man har lov til å si?
Wahl-Olsen følger dessverre opp med noen tvilsomme påstander om Grass, nemlig at han «meldte seg inn i Waffen-SS», at han omtaler seg selv som «overlevende» og dermed misbruker et ord som bør være forbeholdt ofre av holocaust, og at han «unnlater å nevne at det er Israels regjering han kritiserer, ikke folket». Det første er en noe tendensiøs måte å si på at han som 17-åring ble innkalt til SS. Det andre er en misforståelse av diktets første setning, der han snakker om overlevende i militære planspill, ikke om seg selv. Det siste er en merkelig påstand når han eksplisitt skriver at han «har og ønsker å beholde vennskapsbånd» til «landet Israel».
Grass’ budskap avfeies videre med at den består av «overdrivelser» og derfor «drukner i skrammel og bråk». Formen kan godt oppfattes som pompøst – det ligger nok i diktsjangeren. Men hvor er overdrivelsene? Det er, så vidt meg bekjent, korrekt at Israel har atomvåpen, at eksistensen av sådanne i Iran ikke er bevist, at atomvåpen har potensialet til å utslette et helt folk, og at Israel motsetter seg internasjonal kontroll av sitt atomprogram. Man kan være enig eller uenig i at denne virkeligheten formelig skriker etter forandringer, og at en opprettholdelse av status quo er vestlig dobbeltmoral. Men man kan neppe være uenig i at det er en virkelighetsbeskrivelse.
Situasjonen i Midtøsten vil ikke finne noen bærekraftig løsning når den blir diktert på Vestens premisser. Ideen om et internasjonalt og nøytralt kontrollorgan av atomprogrammene på begge sider av konflikten, er derfor et konstruktivt og spenstig forslag. At Grass tør å komme med det, til tross for at han vet at han står laglig til for hogg, vitner om mot. Å drukne debatten ved å mistenkeliggjøre opphavsmannen, er derimot det motsatte av konstruktivt.

Noter: Innlegget er en reaksjon på følgende kommentar:
– Wahl-Olsen, S. (2012) Slår på blikktrommen. Adresseavisen, 11. april, 16.
Mitt innlegg provoserte i sin tur frem et svar, der forfatteren tillegger Grass og meg meninger som verken han eller jeg har gitt uttrykk for (bl.a. at vi skulle mene at Israel ikke bare har mulighet til, men konkrete planer om å utrydde hele det iranske folk):
– Øyn, J. P. (2012) Hanno Sandviks blinde flekk. Adresseavisen, 18. april, 14.

[tilbake]