Referanse: Sandvik, H. (2010) Rask hjerneknask. Morgenbladet, 5. mars, 28–29. Hele artikkelen: © 2010 Hanno Sandvik.
Rask hjerneknaskHarald Eias «Hernevask»-program har omsider nådd tv-skjermene. Eias rollebytte fra klovn til vitenskapsformidler ser ut til å ha gått nokså knirkefritt, sannsynligvis fordi han ikke gjør noe forsøk på å ikle seg en dosentrolle, men opptrer som nysgjerrigper. Som folkeopplysning fungerer dette sannsynligvis bedre enn en påkostet BBC-serie, fordi Eia lykkes med å koble selv de internasjonale ekspertene til konkrete, mer eller mindre særnorske spørsmålsstillinger. Hjernedvask. De første reaksjonene på innholdet kan beskrives
som en blanding av overraskelse og lettelse over at programmet ikke var mer
kontroversiell. Så langt ligger det mest oppsiktsvekkende ved serien i at
den har klart å sette i gang en såpass opphetet debatt såpass
lenge før den kom på lufta. (Det er snakk om hele ni måneder!)
Samtidig har denne debatten – ironisk nok – nettopp demonstrert hvor
sårt Norge trenger et program som tar opp de spørsmålene
Harald Eia stiller. Samfunnsfaglige debattanter har produsert innlegg etter
innlegg som hevdet at biologien enten er deterministisk og totalitær og
derfor må bekjempes, eller mangler enhver kompetanse til å uttale
seg om Homo sapiens. Hvert enkelt av disse innleggene var en ufrivillig
bekreftelse på hvor nødvendig programmet faktisk er, og at noen
samfunnsvitere har en jobb å gjøre for å komme à jour med
dagens biologi. Hjerneplask. Eias opplevelser er ikke unike. Jeg husker f.eks.
sosialantropologistudenten (ved en annen norsk utdanningsinstitusjon enn der Eia
føler å ha blitt hjernevasket) som ønsket å ta noen
studiepoeng i evolusjon, men som fikk forbud mot dette kurset av sin professor.
Likevel reiser det åpenbare oppfølgingsspørsmålet seg,
hvor reell denne rollefordelingen mellom kulturåpne biologer og biofobe
kulturvitere faktisk er. Er det noe Eia har skapt for å få frem poengene
sine, eller er den representativ for sine respektive fagmiljøer? Gjerne rask. I medias tilfelle innebærer biofobien at vrengebildet av
biologi opprettholdes. Symptomatisk i så måte var f.eks. Dagbladets
Martine Aurdal da hun i fjor tok tak i Harald Eias utsagn om at «det er lurt
å ta høyde for [et medfødt hevnbehov] når vi lager
lover»¹ for å spørre:
«Vil Eia gjøre blodhevn lovlig?»²
Hvorfor spurte hun ikke: «Vil Eia forebygge lynsjjustis?»?
Eller: «Ønsker Eia et økt straffenivå for seksuelle
overgrep?»? Sannsynligvis ble hun ikke slått av tanken at også
disse konklusjonene – samt ubegrenset mange andre –
kan utledes av de samme biologiske premissene. Slikt spres et bilde av biologi som en
høyrevridd vitenskap med et statisk og deterministisk menneskebilde, mens faget i
realiteten er empirisk (og dermed apolitisk) og ser på mennesker som plastiske og
fleksible.
Noter: Sitatene har følgende referanser:
[tilbake]
|