Referanse: Sandvik, H. (2010) Hva er en biologisk far? Morgenbladet, 19. februar, 18.

Hele artikkelen: © 2010 Hanno Sandvik.

Hva er en biologisk far?

Som biolog får jeg frysninger når jeg hører rent genetiske fedre bli omtalt som «biologiske fedre». Biologi er så mye mer enn genetikk. Selv har jeg vært så heldig at min sosiale far også har vært min fysiologiske far (han laget mat til meg), min økologiske far (han formet mitt oppvekstmiljø), min etologiske far (hans forbilde og oppdragelse har preget min adferd) og min morfologiske far (han påvirket mine idrettsvalg og dermed min kroppsbygning). Derimot har min genetiske far ikke bidratt mer enn nettopp gener. Han var en hyggelig kar – men min biologiske far har han aldri vært. Også her har jeg vært heldig: Kanskje min genetiske far hadde spilt en større rolle i min bevissthet – og ikke minst min underbevissthet – hvis jeg aldri kunne ha truffet og «ufarliggjort» ham. Uansett definerer jeg ikke meg selv via mine gener, men via mine holdninger, og ser derfor ikke på min genetiske far som en avgjørende del av livet mitt.
    Det jeg ofte lurer på, er om biologien tillegges en rolle denne verken har eller kan ha. Sant nok, vi kan åpenbart ikke arve øyenfargen til vår ikke-genetiske far. Men det meste i far–barn-relasjonen har overhode ingenting med gener å gjøre. Det fins ikke noe medfødt behov for å vite om sitt genetiske opphav. Det som går i arv er gener, ikke interesse for gener. Det kan godt hende at interessen for ens røtter bunner i medfødte disposisjoner – men det å tolke røtter som ensbetydende med gener, må heller ses på som en mote, som er både av nyere dato og kulturskapt. Dermed vil jeg ikke bortforklare mange barns ønske om å få vite mer om sine genetiske fedre. Kulturskapte behov er akkurat like reelle som medfødte. Men det spørs om det hjelper å fremstille dette behovet som en naturlov.
    Kanskje denne trenden er en konsekvens av en dobbel biologisk misforståelse: troen på at biologi kan forsyne oss med en totalforklaring på tilværelsen, koblet med en sammensausing av ultimate (bakenforliggende) og proksimate (nærmestliggende) årsaker – der gener bare inngår i de førstnevnte, men ikke i de sistnevnte. (Jf. mitt essay «Kunsten å misforstå» i Samtiden 4/2009.)
    Det har vært givende å følge debatten om fantombarn og sædgivere, og å sette seg inn i de ulike sidenes perspektiv. Selv har jeg så langt ikke klart å gjøre opp min mening – ikke minst fordi det etiske dilemmaet som jeg føler, ikke har vært berørt: Er det forsvarlig å bidra til den svake befolkningsveksten i den vestlige verden, når denne ut fra et globalt ressursperspektiv er et mye større problem enn u-landenes sterke befolkningsvekst? Det er bare ett av mange spørsmål i denne debatten som tillater mer enn ett svar.

[tilbake]