Referanse: Wærness, K., og H. Sandvik (2010) Tid for samarbeid. Klassekampen, 24. april, 27. Hele artikkelen: © 2010 Kari Wærness & Hanno Sandvik.
Tid for samarbeidHva kan biologer og samfunnsvitere lære av hverandre, etter hjernevasken? Debatten som Harald Eias «Hjernevask» har satt i gang er viktig. Samtidig
er det svært langt igjen før vi får en forståelse og respekt mellom
forskere fra ulike fagområder som kan hindre at slike debatter fortsetter å fortone
seg som rene skyttergravskriger. TV-programmets ensidige kritikk av enkelte norske samfunnsforskere
er heller ikke det beste utgangspunkt for en slik forandring. Allerede i 1977 forsøkte den meget anerkjente sosiologen Alice S. Rossi, feminist og president i den amerikanske sosiologiforeningen, å vekke sosiologenes interesse for kunnskap om nyere biologisk forskning. Hennes artikkel i det anerkjente tidsskriftet Daedalus representerer fremdeles et godt utgangspunkt for samarbeid om forskning om kjønnsforskjeller. Denne artikkelen fikk ingen gjennomslagskraft i kjønnsforskningen på det tidspunkt den kom, til tross for Rossis tyngde som kjønnsforsker. I stedet kom det som er kalt «den språklige vending» som en ny bølge i samfunnsvitenskapene. Sosialkonstruktivisme og poststrukturalistisk teori ble dominerende på flere områder, ikke minst innen kjønnsforskningen. Det betyr ikke at alle norske kjønnsforskere eller sosiologer i dag bekjenner seg til disse perspektivene i sin forskning, men at det er disse som er de mest synlige i den offentlige debatt. Om vi ønsker en bedre dialog mellom biologer og samfunnsforskere, kan det være
viktig for biologer å kjenne til samfunnsforskernes ulike teoretiske utgangspunkt og være
klar over at naturvitenskapenes større prestisje og tradisjonelt svake refleksjon over eget
teoretisk ståsted og etiske vurderinger er hindringer som må overvinnes. For
samfunnsvitere er det viktig å stille seg åpne til og prøve å forstå
hva dagens evolusjonsbiologiske perspektiv egentlig kan og ønsker å tilføre i
forståelsen av mennesket. For å utnytte dette potensialet, bør samfunnsforskere ta utgangspunkt i at
biologene ikke går ut fra at effektene av arv og miljø er additive, slik at «mer
biologi» betyr «mindre kultur» i forklaring av menneskelig atferd. Evolusjonsbiologen
tar i dag utgangspunkt i at arv og miljø er sammenflettet og gjensidig betingende. Geners
effekt er ikke fiksert. Effekten av våre medfødte tilbøyeligheter er plastiske,
fleksible og kontekstavhengige. Det er ikke slik at våre tilbøyeligheter er slått
på hele tiden. Vi går ikke rundt og er konstant sultne, kåte, tørste og
trette. Ulike tilbøyeligheter gjør seg gjeldende i ulike situasjoner og trigges av
ulike stimuli. Det er gjort mye spennende forskning av evolusjonsbiologisk inspirerte samfunnsforskere
som ser på variasjonen mellom kulturer i et evolusjonært lys. Det som kjennetegner
denne forskningen, er ikke nødvendigvis at de aksepterte samfunnsvitenskapelige forklaringene
kastes over bord. Tvert imot blir mange av disse forklaringene bekreftet, i tillegg til at de
utvides med et biologisk svar på spørsmålet om hvorfor kulturene varierer
på den måten de gjør. Ingen enkelt akademisk disiplin kan sies å være den beste for å forstå den menneskelige tilværelse, og all vitenskapelig kunnskap kan misbrukes politisk. Utfordringen er å få til bedre samarbeid på tvers av de ulike akademiske kulturer. Mediesamfunnets etterspørsel etter enkle og sensasjonelle forklaringer, som helst skal bidra til å underholde, er én kompliserende faktor i denne sammenhengen. Vi er imidlertid sikre på at fagene på sikt vil tjene på økt forståelse og samarbeid – som også innbefatter konstruktiv og informert kritikk – på tvers av disiplinene.
[tilbake] |