Referanse: Wærness, K., og H. Sandvik (2010) Tid for samarbeid. Klassekampen, 24. april, 27.

Hele artikkelen: © 2010 Kari Wærness & Hanno Sandvik.

 

Tid for samarbeid

Hva kan biologer og samfunnsvitere lære av hverandre, etter hjernevasken?

Debatten som Harald Eias «Hjernevask» har satt i gang er viktig. Samtidig er det svært langt igjen før vi får en forståelse og respekt mellom forskere fra ulike fagområder som kan hindre at slike debatter fortsetter å fortone seg som rene skyttergravskriger. TV-programmets ensidige kritikk av enkelte norske samfunnsforskere er heller ikke det beste utgangspunkt for en slik forandring.
    Vårt utgangspunkt er at både biologi og samfunnsfag her i landet kan tjene på at vi debatterer videre ut fra interessen for temaet som nå er skapt. Det finnes mange eksempler på samarbeid i nyere internasjonal forskningslitteratur som det går an å forholde seg til. Når amerikansk sosiologi er blitt opptatt av evolusjonsbiologisk og adferdsgenetisk forskning, er det både for å finne ut hva slik tenkning eventuelt kan bidra med for å gi bedre sosiologiske forskningsresultater, men også for å kunne bidra med kritiske vurderinger av hvordan folks økende aksept av genetiske årsaksforklaringer påvirker oppfatninger av forskjeller mellom mennesker.

Allerede i 1977 forsøkte den meget anerkjente sosiologen Alice S. Rossi, feminist og president i den amerikanske sosiologiforeningen, å vekke sosiologenes interesse for kunnskap om nyere biologisk forskning. Hennes artikkel i det anerkjente tidsskriftet Daedalus representerer fremdeles et godt utgangspunkt for samarbeid om forskning om kjønnsforskjeller. Denne artikkelen fikk ingen gjennomslagskraft i kjønnsforskningen på det tidspunkt den kom, til tross for Rossis tyngde som kjønnsforsker. I stedet kom det som er kalt «den språklige vending» som en ny bølge i samfunnsvitenskapene. Sosialkonstruktivisme og poststrukturalistisk teori ble dominerende på flere områder, ikke minst innen kjønnsforskningen. Det betyr ikke at alle norske kjønnsforskere eller sosiologer i dag bekjenner seg til disse perspektivene i sin forskning, men at det er disse som er de mest synlige i den offentlige debatt.

Om vi ønsker en bedre dialog mellom biologer og samfunnsforskere, kan det være viktig for biologer å kjenne til samfunnsforskernes ulike teoretiske utgangspunkt og være klar over at naturvitenskapenes større prestisje og tradisjonelt svake refleksjon over eget teoretisk ståsted og etiske vurderinger er hindringer som må overvinnes. For samfunnsvitere er det viktig å stille seg åpne til og prøve å forstå hva dagens evolusjonsbiologiske perspektiv egentlig kan og ønsker å tilføre i forståelsen av mennesket.
    Biologer ønsker neppe å overta eller å avvikle noe annet fag. Ei heller vil biologer kreve at samfunnsvitere skal begynne studiet sitt med en mastergrad i biologi; eller påstå at biologi er relevant i alle spørsmål samfunnsvitere vil stille. Det evolusjonsbiologien kan bidra med er en forståelse av ulike tilbøyeligheter som påvirker menneskelige handlinger og valg, som igjen er med på å forme kulturer.

For å utnytte dette potensialet, bør samfunnsforskere ta utgangspunkt i at biologene ikke går ut fra at effektene av arv og miljø er additive, slik at «mer biologi» betyr «mindre kultur» i forklaring av menneskelig atferd. Evolusjonsbiologen tar i dag utgangspunkt i at arv og miljø er sammenflettet og gjensidig betingende. Geners effekt er ikke fiksert. Effekten av våre medfødte tilbøyeligheter er plastiske, fleksible og kontekstavhengige. Det er ikke slik at våre tilbøyeligheter er slått på hele tiden. Vi går ikke rundt og er konstant sultne, kåte, tørste og trette. Ulike tilbøyeligheter gjør seg gjeldende i ulike situasjoner og trigges av ulike stimuli.
    På samme måte som vår fysiologi påvirker hvilke tilbøyeligheter vi til enhver tid føler, vil også oppvekstmiljøet eller samfunnsstrukturer være årsaken til at medfødte tilbøyeligheter blir slått på eller av, forsterket, svekket eller modifisert. Hvilke sammenhenger en tilbøyelighet blir aktivert i, kan delvis forutsies gjennom biososiale teorier.

Det er gjort mye spennende forskning av evolusjonsbiologisk inspirerte samfunnsforskere som ser på variasjonen mellom kulturer i et evolusjonært lys. Det som kjennetegner denne forskningen, er ikke nødvendigvis at de aksepterte samfunnsvitenskapelige forklaringene kastes over bord. Tvert imot blir mange av disse forklaringene bekreftet, i tillegg til at de utvides med et biologisk svar på spørsmålet om hvorfor kulturene varierer på den måten de gjør.
    Hyppigheten av vold, fedres bidrag til oppdragelsen av barn og så videre er konsekvenser av samfunnsstrukturer. Ser man på tvers av samfunn, finner man at denne sammenhengen med samfunnsstrukturen kan forutsies evolusjonsbiologisk. Dermed blir de aksepterte samfunnsfaglige forklaringene supplert med utfyllende kunnskap og forankret i en større kontekst.
    Det er altså korrekt – for ikke å si trivielt – at et evolusjonsbiologisk perspektiv ikke kan erstatte den tunge veien via den historiske, økonomiske og sosiologiske faglitteraturen hvis man skal få en god forståelse av hva som foregår i et samfunn. Biologiske metoder er – og vil alltid være – altfor «grovkornede » til å kunne forklare samfunnsstrukturers finurligheter, og fullstendig uegnede til å forutsi historiske endringer. Men det er jo av den grunn det fins ulike akademiske disipliner! At de er ulike, trenger likevel ikke å bety at de ikke kan dra nytte av hverandre, og biologisk kunnskap kan klart berike forståelsen av menneskelige samfunn. På tilsvarende måte kan sosiologisk kunnskap om betydningen av sosial kontekst berike biologisk forskning.

Ingen enkelt akademisk disiplin kan sies å være den beste for å forstå den menneskelige tilværelse, og all vitenskapelig kunnskap kan misbrukes politisk. Utfordringen er å få til bedre samarbeid på tvers av de ulike akademiske kulturer. Mediesamfunnets etterspørsel etter enkle og sensasjonelle forklaringer, som helst skal bidra til å underholde, er én kompliserende faktor i denne sammenhengen. Vi er imidlertid sikre på at fagene på sikt vil tjene på økt forståelse og samarbeid – som også innbefatter konstruktiv og informert kritikk – på tvers av disiplinene.

 

[tilbake]