Referanse: Sandvik, H. (2010) Farlige saker?
Klassekampen, 27. februar, 32–33.
Hele artikkelen: ©
2010 Hanno Sandvik.
Farlige saker?
Skjebnen ligger i genene – men bare hvis man ignorerer dem.
Darwinisme og sosialisme har i visse kretser nærmest blitt betraktet
som uforenlige ytterpunkter på en politisk skala. Darwinismen som sådan
er imidlertid apolitisk. Spørsmålet er heller hvordan og av hvem den
brukes (eller misbrukes). Men selv svaret på dette
spørsmålet er ikke at darwinismen bare kan brukes av reaksjonære
krefter – som mange debattanter antar med den største
selvfølgelighet, f.eks. da Dagbladet i fjor fremstilte biologene som
én av kulturkampens tre fortropper.
Jeg tror at venstresidens skepsis mot darwinistiske forklaringer beror
på en knippe grunnleggende misforståelser (som jeg har utdypet i
Samtiden 4/2009). At vi har medfødte
tilbøyeligheter innebærer f.eks. ikke at vår adferd er genetisk
determinert. Darwinismen – og dens delgrener som evolusjonær psykologi
– er ikke farlig for venstresiden. Tvert imot er det en farlig strategi å
ignorere biologisk kunnskap. Jeg skal illustrere dette ved å se på
biologiens forhold til feminismen og voldsforskningen. Det forutsetter å
oppklarer feilslutninger av typen:
«Jenter ikke kan regne – det er en biologisk kjensgjerning. Derfor
er det nytteløst å ville lære dem matte.»
Når det gjelder faktagrunnlaget, er det arvelige
kjønnsforskjeller i matematiske evner. Men forskjellene mellom kjønnene
er mindre enn de innen kjønnene eller mellom ulike land. Dessuten har
kjønnsforskjellene i mange land avtatt gjennom de siste par tiår.
Det er altså tydelig at den arvelige komponenten bare en bit av en forklaring
som også omfatter læring, miljø og kultur.
Poenget er imidlertid at det ikke ligger noen normative føringer
i å stadfeste at det foreligger en medfødt kjønnsforskjell i
matematiske evner. Hva skulle denne føringen ha vært? At alt bør
være som det er? Hvorfor skulle man godta en slik «regel»?
Forskning på hjerte- og karsykdommer er ett av områdene der
medisinsk forskning har kommet lengst, nettopp fordi man ønsker at ting
ikke bør være som de er: Hjerteinfarkt er en vanlig
dødsårsak (faktisk utsagn) – dette ønsker vi å forandre
(normativt utsagn).
Matematikkundervisning skiller seg ikke ut fra andre
samfunnsspørsmål. Hvis målet er at gutter og jenter skal være
like gode i matte etter endt skolegang, er det ikke helt uten betydning at de har
ulike tilbøyeligheter i så måte. Det er også godt dokumentert
at læring gjør en forskjell. Og denne effekten av læring blir mer,
ikke mindre viktig hvis det foreligger medfødte kjønnsforskjeller i
interessene og evnene. Uten læring ville forskjellene ikke ha forsvunnet.
Med tilpassede læringsformer kan man derimot oppnå målet om like
matematikkevner.
Utgangsspørsmålet om forskjellens størrelse er av
empirisk art. Spørsmålet er dessuten spesielt relevant hvis man
har det som mål at matematikkevnene skal være like i de to kjønnene.
Derfor er det tankevekkende at den fremherskende strategien gjør det motsatte:
å bekjempe de empiriske funnene fordi man ønsker at gutter og
jenter er like gode i matte. Det er ikke slik man oppnår samfunnsendringer.
Ofte får man(n) høre at man(n) «bare er ute etter å
forsvare status quo», når man(n) nevner de evolusjonære årsakene
for ulike kjønnsroller. Men motivasjonen for å jobbe for en likestilt
verden blir ikke mindre av at man har en teori om hvordan verden har blitt urettferdig.
Det som kjennetegner en darwinistisk feminist er bare at han eller hun
stiller ett ytterligere spørsmål: Hva er patriarkatets biologiske
opphav? Når det derimot gjelder mekanismene som opprettholder patriarkalske
og kjønnsdiskriminerende forhold, er det ingen vesentlige forskjeller mellom det
darwinistiske og standardsynet. Enda mindre ligger forskjellene i vurderingen om der er
ønskelig å oppnå et mer likestilt samfunn.
Likevel kan ikke forskjellen mellom darwinistiske og andre feminister
betegnes som rent akademisk: Én forskjell kan også ligge i hvordan man best
oppnår endring. For eksempel kunne en ikke-darwinistisk feminist anta at det holder
å oppdra én generasjon med perfekt likestilte mennesker. Ifølge
darwinistiske feminister vil ikke denne visjonen føre frem. I den grad
kjønnsmønstre er medfødte, må hver nye generasjon jobbe med
saken. Dette betyr på ingen måte at likestilling er et dødfødt
prosjekt. Også vanlig folkeskikk må læres bort i hver bidige nye
generasjon, uten at man gir opp av den grunn.
Nyere forskning har vist at vi blir født med såkalte
kjønnsskjemaer. Dette er ikke ensbetydende med at kjønnsrollene utelukkende
«ligger i genene». Enda mindre betyr det at vi ikke kan endre kjønnsrollene.
Men det betyr at barn kategoriserer sine observasjoner i henhold til kjønn, uavhengig
(men ikke upåvirket) av om foreldrene eller omverdenen oppmuntrer til eller
motvirker dette. Disse vitenskapelige funnene er vel å merke ikke uforenlige med at
kjønnsroller kan være lærte. De er selvfølgelig både-og.
Ved læring kan de medfødte kjønnsskjemaene endres, forsterkes, svekkes
osv. Men læring er ikke en tilfeldig prosess som er likegyldig overfor
læringsinnholdene. Evnen til læring er medfødt, og noen typer innhold
læres betraktelig lettere og fortere enn andre. Også denne selektiviteten i
læringen er medfødt.
Vi kan lære et nærmest ubegrenset spekter av kjønnsroller.
Men antakeligvis lærer vi noen kjønnsroller lettere enn andre. Og hvilke vi
lærer lettest, er ikke upåvirket av kjønnet vi er født med.
Sånn sett blir kjønnsrollene våre til gjennom en interaksjon mellom
medfødte og lærte prosesser. De psykologiske funnene ikke er noen
rettferdiggjørelse for tradisjonelle «kjønnskorrekte» leker.
De er ikke noen rettferdiggjørelse for noe som helst, de er observasjoner.
Ønsker man at begge kjønn kan utvikle et forhold til dukker og biler,
bør begge få muligheten til å leke med begge deler. Så enkelt
er det. Men det kan altså hende at det i seg selv ikke er nok for å få
flere jenter til å bli bilmekanikere og gutter til å bli
førskolelærere.
I voldsforskningen kan biologiske tilnærminger også lett forårsake
irritasjon: Biologer kan da ikke mene at gener forklarer mer enn sosiokulturelle,
økonomiske og geografiske faktorer? Selvfølgelig ikke. Biologiske forklaringer
skal ikke brukes istedenfor de sosiale.
Darwinistene aksepterer «miljøforklaringene» fullt ut, men de
stopper ikke der. De ønsker å forklare miljøforklaringene. Hvorfor
fører visse samfunnsforhold til økende og andre til synkende kriminalitet?
Hvorfor er de voldsrelaterte kjønnsrollene som de er? I noen kriminologers
øyne skriker disse sosiale forklaringene i sin tur etter bakenforliggende forklaringer.
Med de biososiale teoriene som har blitt utviklet over de siste 40 år, kan nettopp
slike spørsmål analyseres. De kan verken forutsi når et samfunn endrer
seg eller i hvilken retning. Men gitt en bestemt samfunnsendring kan de forutsi hvordan
den gjennomsnittlige menneskelige atferden vil respondere.
Det er viktig å forstå at en darwinistisk kriminologi ikke antar at
kriminelle er bærere av en genfeil som determinerer kriminell atferd. Tvert imot antar
evolusjonære psykologer at alle mennesker er utstyrt med det samme grunnsettet
av arvelige disposisjoner. En slik medfødt tilbøyelighet kan «slås
på» i alle mennesker – men bare i visse situasjoner. Således er
tilbøyeligheten til aggresjon til stede i alle mennesker, men i gjennomsnitt sterkere
utpreget hos menn enn kvinner. Beredskapen til faktisk å bruke aggresjonen, avhenger i
sin tur av mange bevisste og enda flere ubevisste faktorer. Om man føler en
bestemt tilbøyelighet, er avhengig av hva man har opplevd tidligere i sitt liv. Og om
man følger tilbøyeligheten, er igjen et helt annet spørsmål.
En tilbøyelighet er aldri noen unnskyldning – verken i rettssalen eller overfor
offeret.
Ifølge evolusjonspsykologer hører det f.eks. til våre
medfødte tilbøyeligheter at menn under visse betingelser kan utøve vold
mot ektefeller eller samboere. Jeg kan lite om forebygging av vold. Men noe forteller meg at
den rådende strategien – å tie i hjel at tilbøyeligheten ligger der,
og å snakke om «tragedier» i etterkant – ikke nødvendigvis er den
best egnede. Kanskje det er bedre å advare om våre mørke sider? Jo mer man
er bevisst på at man har tilbøyeligheter, hvilke man har og
når, desto bedre kan man kontrollere, styre og overstyre dem. Skjebnen ligger
m.a.o. bare i genene hvis vi ignorerer dem.
Biologi er ikke farlig – men det kan være en farlig strategi å
ignorere biologien. Biologien kan verken løse problemer (det må politikken
stå for) eller ikke gi oss normer (det må moralfilosofien stå for) –
men biologien kan hjelpe oss i å finne ut hvorfor vi har de problemene vi har, og
hvordan vi kan oppnå en løsning på et sosialt problem (som forutsetter
at etikken og politikken har formulert et mål).
Med tanke på hva biologien har blitt misbrukt til tidligere, er
bio-skepsisen forståelig, men det har aldri vært en god strategi å
fortrenge en virkelighetsbeskrivelse fordi man ikke liker den. Det er nettopp denne holdningen
som åpner for misbruk: Misbruk av kunnskap er mulig for alle som kan fremstille
sin ønskede politiske løsning som en nødvendig konsekvens av hvordan
virkeligheten nå en gang er («there is no other alternative», som det het
i thatcherismen). For å forhindre misbruk må venstresiden være informert
om faktaforholdene, også biologiske sådanne, slik at man kan ta til ordet for
alternative politiske løsninger, som baserer seg på den samme virkeligheten.
Biososiale teorier kan forklare hvorfor visse typer samfunnsproblemer har en
tendens til å dukke opp igjen og igjen, f.eks. sosiale forskjeller,
kjønnsdiskriminering, rasisme, miljøødeleggelser, nepotisme eller vold.
I disse analysene ligger også kimen til å løse problemene. Den biologiske
kunnskapen er på ingen måte en tilstrekkelig forutsetning – og det er heller
ikke gitt at den alltid utgjør en nødvendig forutsetning – for å
løse problemene. Men det kan hende at man sparer seg en del tilbakeslag ved å
jobbe med menneskets natur og ikke imot den – ikke ved å tilpasse
målene, men ved å tilpasse veien dit.
[tilbake]
|