Referanse: Sandvik, H. (2010) Farlige saker? Klassekampen, 27. februar, 32–33.

Hele artikkelen: © 2010 Hanno Sandvik.

 

Farlige saker?

Skjebnen ligger i genene – men bare hvis man ignorerer dem.

Darwinisme og sosialisme har i visse kretser nærmest blitt betraktet som uforenlige ytterpunkter på en politisk skala. Darwinismen som sådan er imidlertid apolitisk. Spørsmålet er heller hvordan og av hvem den brukes (eller misbrukes). Men selv svaret på dette spørsmålet er ikke at darwinismen bare kan brukes av reaksjonære krefter – som mange debattanter antar med den største selvfølgelighet, f.eks. da Dagbladet i fjor fremstilte biologene som én av kulturkampens tre fortropper.
    Jeg tror at venstresidens skepsis mot darwinistiske forklaringer beror på en knippe grunnleggende misforståelser (som jeg har utdypet i Samtiden 4/2009). At vi har medfødte tilbøyeligheter innebærer f.eks. ikke at vår adferd er genetisk determinert. Darwinismen – og dens delgrener som evolusjonær psykologi – er ikke farlig for venstresiden. Tvert imot er det en farlig strategi å ignorere biologisk kunnskap. Jeg skal illustrere dette ved å se på biologiens forhold til feminismen og voldsforskningen. Det forutsetter å oppklarer feilslutninger av typen:

«Jenter ikke kan regne – det er en biologisk kjensgjerning. Derfor er det nytteløst å ville lære dem matte.»
    Når det gjelder faktagrunnlaget, er det arvelige kjønnsforskjeller i matematiske evner. Men forskjellene mellom kjønnene er mindre enn de innen kjønnene eller mellom ulike land. Dessuten har kjønnsforskjellene i mange land avtatt gjennom de siste par tiår. Det er altså tydelig at den arvelige komponenten bare en bit av en forklaring som også omfatter læring, miljø og kultur.
    Poenget er imidlertid at det ikke ligger noen normative føringer i å stadfeste at det foreligger en medfødt kjønnsforskjell i matematiske evner. Hva skulle denne føringen ha vært? At alt bør være som det er? Hvorfor skulle man godta en slik «regel»?
    Forskning på hjerte- og karsykdommer er ett av områdene der medisinsk forskning har kommet lengst, nettopp fordi man ønsker at ting ikke bør være som de er: Hjerteinfarkt er en vanlig dødsårsak (faktisk utsagn) – dette ønsker vi å forandre (normativt utsagn).
    Matematikkundervisning skiller seg ikke ut fra andre samfunnsspørsmål. Hvis målet er at gutter og jenter skal være like gode i matte etter endt skolegang, er det ikke helt uten betydning at de har ulike tilbøyeligheter i så måte. Det er også godt dokumentert at læring gjør en forskjell. Og denne effekten av læring blir mer, ikke mindre viktig hvis det foreligger medfødte kjønnsforskjeller i interessene og evnene. Uten læring ville forskjellene ikke ha forsvunnet. Med tilpassede læringsformer kan man derimot oppnå målet om like matematikkevner.
    Utgangsspørsmålet om forskjellens størrelse er av empirisk art. Spørsmålet er dessuten spesielt relevant hvis man har det som mål at matematikkevnene skal være like i de to kjønnene. Derfor er det tankevekkende at den fremherskende strategien gjør det motsatte: å bekjempe de empiriske funnene fordi man ønsker at gutter og jenter er like gode i matte. Det er ikke slik man oppnår samfunnsendringer.

Ofte får man(n) høre at man(n) «bare er ute etter å forsvare status quo», når man(n) nevner de evolusjonære årsakene for ulike kjønnsroller. Men motivasjonen for å jobbe for en likestilt verden blir ikke mindre av at man har en teori om hvordan verden har blitt urettferdig.
    Det som kjennetegner en darwinistisk feminist er bare at han eller hun stiller ett ytterligere spørsmål: Hva er patriarkatets biologiske opphav? Når det derimot gjelder mekanismene som opprettholder patriarkalske og kjønnsdiskriminerende forhold, er det ingen vesentlige forskjeller mellom det darwinistiske og standardsynet. Enda mindre ligger forskjellene i vurderingen om der er ønskelig å oppnå et mer likestilt samfunn.
    Likevel kan ikke forskjellen mellom darwinistiske og andre feminister betegnes som rent akademisk: Én forskjell kan også ligge i hvordan man best oppnår endring. For eksempel kunne en ikke-darwinistisk feminist anta at det holder å oppdra én generasjon med perfekt likestilte mennesker. Ifølge darwinistiske feminister vil ikke denne visjonen føre frem. I den grad kjønnsmønstre er medfødte, må hver nye generasjon jobbe med saken. Dette betyr på ingen måte at likestilling er et dødfødt prosjekt. Også vanlig folkeskikk må læres bort i hver bidige nye generasjon, uten at man gir opp av den grunn.
    Nyere forskning har vist at vi blir født med såkalte kjønnsskjemaer. Dette er ikke ensbetydende med at kjønnsrollene utelukkende «ligger i genene». Enda mindre betyr det at vi ikke kan endre kjønnsrollene. Men det betyr at barn kategoriserer sine observasjoner i henhold til kjønn, uavhengig (men ikke upåvirket) av om foreldrene eller omverdenen oppmuntrer til eller motvirker dette. Disse vitenskapelige funnene er vel å merke ikke uforenlige med at kjønnsroller kan være lærte. De er selvfølgelig både-og. Ved læring kan de medfødte kjønnsskjemaene endres, forsterkes, svekkes osv. Men læring er ikke en tilfeldig prosess som er likegyldig overfor læringsinnholdene. Evnen til læring er medfødt, og noen typer innhold læres betraktelig lettere og fortere enn andre. Også denne selektiviteten i læringen er medfødt.
    Vi kan lære et nærmest ubegrenset spekter av kjønnsroller. Men antakeligvis lærer vi noen kjønnsroller lettere enn andre. Og hvilke vi lærer lettest, er ikke upåvirket av kjønnet vi er født med. Sånn sett blir kjønnsrollene våre til gjennom en interaksjon mellom medfødte og lærte prosesser. De psykologiske funnene ikke er noen rettferdiggjørelse for tradisjonelle «kjønnskorrekte» leker. De er ikke noen rettferdiggjørelse for noe som helst, de er observasjoner. Ønsker man at begge kjønn kan utvikle et forhold til dukker og biler, bør begge få muligheten til å leke med begge deler. Så enkelt er det. Men det kan altså hende at det i seg selv ikke er nok for å få flere jenter til å bli bilmekanikere og gutter til å bli førskolelærere.

I voldsforskningen kan biologiske tilnærminger også lett forårsake irritasjon: Biologer kan da ikke mene at gener forklarer mer enn sosiokulturelle, økonomiske og geografiske faktorer? Selvfølgelig ikke. Biologiske forklaringer skal ikke brukes istedenfor de sosiale.
    Darwinistene aksepterer «miljøforklaringene» fullt ut, men de stopper ikke der. De ønsker å forklare miljøforklaringene. Hvorfor fører visse samfunnsforhold til økende og andre til synkende kriminalitet? Hvorfor er de voldsrelaterte kjønnsrollene som de er? I noen kriminologers øyne skriker disse sosiale forklaringene i sin tur etter bakenforliggende forklaringer. Med de biososiale teoriene som har blitt utviklet over de siste 40 år, kan nettopp slike spørsmål analyseres. De kan verken forutsi når et samfunn endrer seg eller i hvilken retning. Men gitt en bestemt samfunnsendring kan de forutsi hvordan den gjennomsnittlige menneskelige atferden vil respondere.
    Det er viktig å forstå at en darwinistisk kriminologi ikke antar at kriminelle er bærere av en genfeil som determinerer kriminell atferd. Tvert imot antar evolusjonære psykologer at alle mennesker er utstyrt med det samme grunnsettet av arvelige disposisjoner. En slik medfødt tilbøyelighet kan «slås på» i alle mennesker – men bare i visse situasjoner. Således er tilbøyeligheten til aggresjon til stede i alle mennesker, men i gjennomsnitt sterkere utpreget hos menn enn kvinner. Beredskapen til faktisk å bruke aggresjonen, avhenger i sin tur av mange bevisste og enda flere ubevisste faktorer. Om man føler en bestemt tilbøyelighet, er avhengig av hva man har opplevd tidligere i sitt liv. Og om man følger tilbøyeligheten, er igjen et helt annet spørsmål. En tilbøyelighet er aldri noen unnskyldning – verken i rettssalen eller overfor offeret.
    Ifølge evolusjonspsykologer hører det f.eks. til våre medfødte tilbøyeligheter at menn under visse betingelser kan utøve vold mot ektefeller eller samboere. Jeg kan lite om forebygging av vold. Men noe forteller meg at den rådende strategien – å tie i hjel at tilbøyeligheten ligger der, og å snakke om «tragedier» i etterkant – ikke nødvendigvis er den best egnede. Kanskje det er bedre å advare om våre mørke sider? Jo mer man er bevisst på at man har tilbøyeligheter, hvilke man har og når, desto bedre kan man kontrollere, styre og overstyre dem. Skjebnen ligger m.a.o. bare i genene hvis vi ignorerer dem.

Biologi er ikke farlig – men det kan være en farlig strategi å ignorere biologien. Biologien kan verken løse problemer (det må politikken stå for) eller ikke gi oss normer (det må moralfilosofien stå for) – men biologien kan hjelpe oss i å finne ut hvorfor vi har de problemene vi har, og hvordan vi kan oppnå en løsning på et sosialt problem (som forutsetter at etikken og politikken har formulert et mål).
    Med tanke på hva biologien har blitt misbrukt til tidligere, er bio-skepsisen forståelig, men det har aldri vært en god strategi å fortrenge en virkelighetsbeskrivelse fordi man ikke liker den. Det er nettopp denne holdningen som åpner for misbruk: Misbruk av kunnskap er mulig for alle som kan fremstille sin ønskede politiske løsning som en nødvendig konsekvens av hvordan virkeligheten nå en gang er («there is no other alternative», som det het i thatcherismen). For å forhindre misbruk må venstresiden være informert om faktaforholdene, også biologiske sådanne, slik at man kan ta til ordet for alternative politiske løsninger, som baserer seg på den samme virkeligheten.
    Biososiale teorier kan forklare hvorfor visse typer samfunnsproblemer har en tendens til å dukke opp igjen og igjen, f.eks. sosiale forskjeller, kjønnsdiskriminering, rasisme, miljøødeleggelser, nepotisme eller vold. I disse analysene ligger også kimen til å løse problemene. Den biologiske kunnskapen er på ingen måte en tilstrekkelig forutsetning – og det er heller ikke gitt at den alltid utgjør en nødvendig forutsetning – for å løse problemene. Men det kan hende at man sparer seg en del tilbakeslag ved å jobbe med menneskets natur og ikke imot den – ikke ved å tilpasse målene, men ved å tilpasse veien dit.

 

[tilbake]