Referanse: Sandvik, H. (2006) Hvem er misantropen?
Morgenbladet, 2. juni, 16.
Hele artikkelen: ©
2006 Hanno Sandvik.
Hvem er misantropen?
MISANTROPI
Miljøetikk kan arte seg menneskefiendtlig. Ser man på mennesket
som roten til miljøødeleggelser, er det en reell fare for at man
glir over i et syn på hele menneskeheten som «moralsk bankerott».
Det fins enkelte miljøaktivister som har gått i denne fella, og
Frank Furedis essay om den nye misantropien (Morgenbladet 12. mai) inneholder et berettiget
oppgjør med denne holdningen. Men Furedi går lenger enn som så:
I hans tolkning blir alle miljøforkjempere misantroper. Analysen hans blir
derfor både simplistisk og farlig. Dessuten støter han fra seg mange
viktige allierte som nettopp prøver å forme en bedre fremtid.
Furedis frykt for misantropi går så langt at han ikke
bare bekjemper menneskeforaktende tolkninger. Han fornekter til og med
miljøetikkens faktagrunnlag. En realitetsbeskrivelse som både
samfunnsgeografer, naturvitere, miljøetikere og sosialøkonomer kan
enes om, er at alle jordens ressurser er begrenset og at utnyttelsesgrader heller
ikke kan øke i det uendelige. Dagens vestlige forbruk kan derfor verken
opprettholdes over lengre tid eller utvides til hele menneskeheten. Furedi
forkaster dette synet, men han gjør det uten noen som helst form for
argumentasjon. Hans forsøk på oppgjør forblir rent
semantiske: Motpartens beskrivelse blir gjengitt og forsøkt relativisert
ved å spe på med ord som «formentlig» og
«påstått». Men et slikt retorisk triks endrer ikke
virkeligheten.
Den logisk tvingende konklusjonen er at forsyningene med energi,
mat og andre råvarer før eller senere vil bryte sammen med mindre
forbruket reduseres. Dette kan skje på prinsipielt to måter: Forbruk
per hode eller antall hoder kan reduseres. Men Furedi ser på begge
løsninger som misantropiske: En reduksjon av forbruket er
«kulturpessimistisk», fordi dette «understreker menneskets
skyld». Reduksjonen av verdensbefolkningen er «anti-humanistisk»
fordi Thomas Malthus var inne på samme tanke, og fordi ulike malthusianere
har stått for ulike menneskefiendtlige syn opp gjennom historien.
Hvis vi hadde akseptert disse syltynne argumentene – hva
står vi igjen med da? Ikke et eneste verktøy til å begrense
utarmingen av jordens ressurser. Hvordan kan man i fullt alvor mene at dette vil
resultere i en filantropisk verden befolket av et voksende antall glade
mennesker? All tilgjengelig kunnskap tilsier at det motsatte vil være
tilfellet: en verden der befolkningen vil synke gjennom sult, sykdom og
konflikter om de siste ressursene. Allerede Malthus har skjønt dette i
1798 – og faktumet at han og noen av hans følgesvenner har trukket
umoralske konklusjoner fra dette, gjør ikke hans faktiske innsikt
mindre sann.
De fleste naturvitere og miljøetikere som argumenterer for
reduksjonen av verdensbefolkningen og/eller forbruket, gjør dette fordi
de ønsker at mennesker skal ha et godt liv, fri fra sult, sykdom og
konflikter. Hadde drap vært den eneste måten å redusere
befolkningen på og ødeleggelse den eneste måten å
redusere forbruket på, hadde jeg skjønt Furedis bekymringer.
Men befolkningen kan reduseres gjennom prevensjon og forbruket gjennom endrede
vaner og politiske og økonomiske insentiver. Hva er misantropisk ved
dette? Hva tilsier at jorden hadde vært et tristere sted med f.eks. tre
milliarder friske og selvforsynte innbyggere? Hvem er misantropen? Den som
våger å uttale upopulære sannheter for å skape en bedre
fremtid? Eller den som fornekter faktagrunnlaget og mistenkeliggjør alle
dem som jobber for utveier av ressurskrisen?
Noter: Innlegget er en reaksjon
på et essay i Morgenbladet:
– Furedi, F. (2006) Til kamp mot den nye misantropien. Morgenbladet, 12. mai, 16–18
[lenke,
tilbake opp].
[tilbake]
|