Referanse: Sandvik, H. (2006) Hvem er misantropen? Morgenbladet, 2. juni, 16.

Hele artikkelen: © 2006 Hanno Sandvik.

 

Hvem er misantropen?

MISANTROPI

Miljøetikk kan arte seg menneskefiendtlig. Ser man på mennesket som roten til miljøødeleggelser, er det en reell fare for at man glir over i et syn på hele menneskeheten som «moralsk bankerott». Det fins enkelte miljøaktivister som har gått i denne fella, og Frank Furedis essay om den nye misantropien (Morgenbladet 12. mai) inneholder et berettiget oppgjør med denne holdningen. Men Furedi går lenger enn som så: I hans tolkning blir alle miljøforkjempere misantroper. Analysen hans blir derfor både simplistisk og farlig. Dessuten støter han fra seg mange viktige allierte som nettopp prøver å forme en bedre fremtid.
    Furedis frykt for misantropi går så langt at han ikke bare bekjemper menneskeforaktende tolkninger. Han fornekter til og med miljøetikkens faktagrunnlag. En realitetsbeskrivelse som både samfunnsgeografer, naturvitere, miljøetikere og sosialøkonomer kan enes om, er at alle jordens ressurser er begrenset og at utnyttelsesgrader heller ikke kan øke i det uendelige. Dagens vestlige forbruk kan derfor verken opprettholdes over lengre tid eller utvides til hele menneskeheten. Furedi forkaster dette synet, men han gjør det uten noen som helst form for argumentasjon. Hans forsøk på oppgjør forblir rent semantiske: Motpartens beskrivelse blir gjengitt og forsøkt relativisert ved å spe på med ord som «formentlig» og «påstått». Men et slikt retorisk triks endrer ikke virkeligheten.
    Den logisk tvingende konklusjonen er at forsyningene med energi, mat og andre råvarer før eller senere vil bryte sammen med mindre forbruket reduseres. Dette kan skje på prinsipielt to måter: Forbruk per hode eller antall hoder kan reduseres. Men Furedi ser på begge løsninger som misantropiske: En reduksjon av forbruket er «kulturpessimistisk», fordi dette «understreker menneskets skyld». Reduksjonen av verdensbefolkningen er «anti-humanistisk» fordi Thomas Malthus var inne på samme tanke, og fordi ulike malthusianere har stått for ulike menneskefiendtlige syn opp gjennom historien.
    Hvis vi hadde akseptert disse syltynne argumentene – hva står vi igjen med da? Ikke et eneste verktøy til å begrense utarmingen av jordens ressurser. Hvordan kan man i fullt alvor mene at dette vil resultere i en filantropisk verden befolket av et voksende antall glade mennesker? All tilgjengelig kunnskap tilsier at det motsatte vil være tilfellet: en verden der befolkningen vil synke gjennom sult, sykdom og konflikter om de siste ressursene. Allerede Malthus har skjønt dette i 1798 – og faktumet at han og noen av hans følgesvenner har trukket umoralske konklusjoner fra dette, gjør ikke hans faktiske innsikt mindre sann.
    De fleste naturvitere og miljøetikere som argumenterer for reduksjonen av verdensbefolkningen og/eller forbruket, gjør dette fordi de ønsker at mennesker skal ha et godt liv, fri fra sult, sykdom og konflikter. Hadde drap vært den eneste måten å redusere befolkningen på og ødeleggelse den eneste måten å redusere forbruket på, hadde jeg skjønt Furedis bekymringer. Men befolkningen kan reduseres gjennom prevensjon og forbruket gjennom endrede vaner og politiske og økonomiske insentiver. Hva er misantropisk ved dette? Hva tilsier at jorden hadde vært et tristere sted med f.eks. tre milliarder friske og selvforsynte innbyggere? Hvem er misantropen? Den som våger å uttale upopulære sannheter for å skape en bedre fremtid? Eller den som fornekter faktagrunnlaget og mistenkeliggjør alle dem som jobber for utveier av ressurskrisen?

 

Noter: Innlegget er en reaksjon på et essay i Morgenbladet:
– Furedi, F. (2006) Til kamp mot den nye misantropien. Morgenbladet, 12. mai, 16–18 [lenke, tilbake opp].

 

[tilbake]