Referanse: Sandvik, H. (2002) Vennskap, hat og Midtøsten. Nordlys, 12. juni, 26.

Vennskap, hat og Midtøsten

Mange følger nok med forferdelse med i utviklingene i Midtøsten, i hvert fall etter avisenes debattsider å dømme. Noe som imidlertid er litt vanskelig å forstå i mine øyne, er at konflikten blir så veldig svart-hvitt i noen leserinnlegg.
Det første som slår meg, er at det åpenbart fins flere som tror at man ikke kan være en jødenes og en palestinernes venn samtidig. Jeg vil heller si: tvert imot! Hvis man er en sann venn av én av dem og ønsker dem langvarig fred og et bærekraftig samfunn, må man samtidig sørge for at også den andre parten får sine grunnleggende behov dekket og sine rimelige krav oppfylt.
Derfor kan jeg ikke helt skjønne at det finnes noen som forsvarer palestinske terroraksjoner mot sivile jøder. Man kan muligens forstå motivasjonen bak, men man kan ikke rettferdiggjøre terroren. På samme måte har jeg vanskelig for å skjønne at det finnes noen som forsvarer Israels undertrykkelse av og krigføring mot sivile palestinere. Også dette kan man muligens forstå, men ikke rettferdiggjøre. Hva er det så med argumentene som brukes? Jeg har sett både moralske, legitimitets-, historiske og bibelske argumenter i debatten.

Moralske argumenter
Det mest brukte moralske argumentet er at det er forkastelig å kritisere Israel fordi jøder har vært forfulgt av nettopp oss europeere. Dette bygger på en rekke enkle misforståelser: For det første er ikke alle jøder sionister; for det andre er ikke alle sionister for bruk av militær makt; for det tredje er ikke alle sionister som er for bruk av militær makt, også for å bryte krigs- og folkeretten. Man kan utmerket godt kritisere Israels brudd på menneskerettigheter uten å være det minste kritisk til jøder som folk. Det samme gjelder selvfølgelig for palestinere. Bruker man akkurat samme type logikk på hjemlige forhold, blir absurditeten ganske tydelig: Blir man f.eks. en Norgeshater når man kritiserer fiskeripolitikken til statsråd Svein Ludvigsen? Selvfølgelig ikke, man kunne til og med være en partifelle og likevel være uenig i politiske spørsmål med enten enkelte regjeringsmedlemmer eller hele regjeringen.
Interessant nok anklages kritikere av israelsk politikk ofte for skjult jødehat. I den grad det virkelig skulle ligge jødehat bak Israel-kritikken til enkelte personer, er dette utvilsomt forkastelig. Tankekorset ligger i mine øyne i at de mest (og åpent) hatefulle leserinnleggene jeg har sett i denne saken, var skrevet av Israels venner: Det har blitt ytret at det er greit å legge uskyldige palestineres hus i grus fordi andre palestinere begår terroraksjoner. Og Tyskland har blitt betegnet som «sykt folk» fordi enkelte tyskere har våget å kritisere Sharon. I begge tilfellene blir et helt folk dømt pga. enkeltpersoners handlinger eller ytringer, noe som er en klart rasistisk tenkemåte (jf. nazistenes kollektive avstraffelser).
Et annet poeng burde nevnes i forbifarten: Også palestinerne har vært et undertrykt og forfulgt folk (om enn i mindre grad enn jødene – hvis slikt i det hele tatt kan og bør måles). Å bøte på én lidelseshistorie ved å forlenge en annen, synes å være en merkelig strategi.

Legitimitetsargumentet
Av og til kan man lese at Sharon er demokratisk valgt og har flertallet av folket sitt bak seg. Det er vanskelig å se hvordan dette skal kunne brukes som argument. Også Hitler var folkevalgt og hadde, så lenge det varte, sørgelig nok stor støtte i det tyske folk. At dette skulle være en formildende omstendighet for nazistenes herjinger, nekter jeg å godta. Like lite kan Sharons støtte i befolkningen fortelle oss om hans regjering bryter menneskerettigheter eller ikke. For å finne ut av det, må man ikke se på hvordan Israels ledere har kommet til makten, men på hva de bruker makten sin til.

Historiske argumenter
Å si at et folk har en historisk rett til et visst geografisk område, fører dessverre ingen vei. Til det er det altfor mange områder på kloden vår som to, tre eller enda flere folk har historiske tilknytninger til. At det kunne bli fred i områder som Alsace eller Syd-Tirol, var nettopp fordi de involverte nasjonene klarte å sette en strek over historien (hhv. franskmenn og tyskere; italienere, ladinere og østerrikere).

Bibelske argumenter
Den siste kategorien som er igjen, er bibelske argumenter – som «jødene har fått dette landet av Gud». Problemet er imidlertid at konflikten pågår mellom en gruppe som tror på dette og en gruppe som ikke tror på det. Ifølge palestinernes religion er ikke jøder noe spesielt utvalgt folk. Hadde det vært slik, hadde argumentet holdt stikk. Men konflikten består nettopp i at to nasjoner med ulike religioner står mot hverandre. Da går det ikke an å si: «Kjære part A, dere må jo bare skjønne at motpartens religion forteller at dere ikke kan bo her.» Det er nettopp for slike tilfeller at man har skapt internasjonale konvensjoner og en folkerett som er uavhengig av religion, etnisitet osv. Ellers hadde konflikter av denne typen vært prinsipielt uløselige (med mindre man godtar folkemord som en løsning). Å bare godta folkeretten i den grad den er forenlig med Bibelen, betyr i praksis en avskaffelse av folkeretten.

[tilbake]