Referanse: Sandvik, H. (2002) Om tyskere og nazister, jøder og sionister. Nordlys, 13. februar, 40.

Hele artikkelen: © Hanno Sandvik 2002.

Om tyskere og nazister, jøder og sionister

Er Tyskland, med sin historie av jødeforfølgelse, berettiget til å kritisere Israel? – Et veldig interessant spørsmål. Å diskutere det, forutsetter imidlertid en viss kjennskap til forholdene i både Tyskland og Midtøsten.
    Når man derimot bygger sin kunnskap om et helt land (f.eks. Tyskland) utelukkende på en tabloidavis’ (f.eks. VG’s) omtale av én artikkel i et frittalende magasin (f.eks. Der Spiegel), kan resonnementet lett bære litt skjevt av sted. Det er da også det det gjør, når Tordis-Irene Mathiassen (Nordlys 1.2.02) kritiserer Der Spiegels sammenligning av Sharon med Hitler. La meg derfor svare på noen av hennes fremstillinger, før jeg kommer tilbake til utgangsspørsmålet.

1) Tyskland
Ifølge Mathiassen benekter «tyskerne» å ha hatt ansvaret for, eller å ha gjort noe grusomt under krigen(e). Dessuten sprer «tyskerne» denne oppfatningen av tysk uskyld «i alle former for skoler rundt om i verden.» – Med 13 års tysk skolegang, 25 års tysk bosted og 32 års tysk statsborgerskap å støtte meg på, må jeg kunne si at jeg ikke har vært borti en mer realitetsfjern beskrivelse av tysk etterkrigshistorie.
    Ingen tysk regjering etter 1945 har på noen måte latt det være den minste tvil om at Tyskland har vært alene og fullt ansvarlig for krigen, og at forfølgelsen av jøder og andre minoriteter var enestående i sin grusomhet (en «historisk singularitet»). Tysk utenrikspolitikk har bedt om unnskyldning hos og prestert det utrolige å forsone seg med samtlige av de okkuperte og ellers skadelidende stater og nasjoner. Så mye om det «offisielle Tyskland».
    Jeg – som er født 25 år etter krigen av foreldre som ikke en gang hadde rukket å bli skolemodne ved krigens slutt – har blitt stor i et samfunn der begrepet om den «kollektive skyld» preget alt fra undervisning til politikk. Jeg vet om få land som bruker så mange timer av skoletiden sin til en så kritisk gjennomgang av landets historie. Nevn ett eneste land ved siden av Tyskland, Tordis-Irene Mathiassen, der borgerne ikke behersker nasjonalsangen, der man ikke identifiserer seg med flagget sitt, der man helst holder seg inne på nasjonaldagen, av redsel for å bli ansett som å være stolt av sin nasjonalitet. Sånn sett kan tyskere virkelig ses på som «et sykt folk» – om enn med et ganske annet fortegn enn slik Mathiassen bruker uttrykket. Den eneste sammenhengen der det er nokså allment akseptert å bruke et nasjonalt symbol, er å vifte med tyske flagg under idrettsarrangementer. Men det å heise et tysk flagg i hagen, eller å si høyt: «Jeg er stolt av å være tysk,» blir sett på som et sikkert tegn på å være nazist, og er dermed faktisk fullstendig utenkelig for vanlige tyskere. Dette fordi selv min generasjon føler å bære den «kollektive skyld» for krigens grusomheter.

2) Israel
Statsminister Ariel Sharon blir ikke, som Mathiassen åpenbart tror, kritisert for å ha okkupert Israel, men for ikke å gi tilbake okkuperte områder som ifølge FN skulle danne grunnlaget for en palestinsk stat, og for brudd på menneskerettigheter ovenfor befolkningen i disse områdene.
    Når dette er sagt: Er Tyskland berettiget til å blande seg opp i denne konflikten? Svaret kommer an på hva man har lært av krigen. Hvis man har lært at tyskere er onde og jøder snille, lar man Sharon holde på. Dette er strategien til konservative kretser i Tyskland (ikke fordi de virkelig tror de selv er onde, men fordi de da slipper å gi støtte til muslimer), til Sharon (sist uttalt i Die Zeit, 27.12.01) og til bl.a. Mathiassen (om enn med forskrudde argumenter).
    Hvis man derimot har lært av krigen at frasen «indre anliggender» aldri mer får være et argument for å la en stat gjøre det den vil med sine minoriteter og okkuperte områder, må man prøve å stoppe Sharon. Dette er holdningen som er mest utbredt i mer progressive kretser i Tyskland. Denne innebærer at Tyskland har en spesiell plikt til å være på vakt overfor nasjonalistiske stater, uansett om det dreier seg om en nazistisk eller en militant sionistisk variant av nasjonalisme.
    Personlig støtter jeg det sistnevnte synet (uten at dette altså nødvendigvis gjenspeiler flertallsmeningen i Tyskland). Hvis det ikke allerede har blitt tydelig, presiserer jeg gjerne at en sammenligning mellom Hitler og Sharon i et slikt syn bygger på at begge drev/driver med etnisk rensning – noe som ifølge tysk lærdom fra krigen ikke kan godtas. Sammenligningen er ikke ment å regne omfanget eller grusomheten av disse etniske rensningene opp mot hverandre. Den uttrykker dermed heller ikke noe ønske om å relativisere eller forminske eller nekte for den tyske krigsskyld. Tvert imot.

Noter: Innlegget er et tilsvar på et tidligere innlegg:
– Mathiassen, T.-I. (2002) Tyskerne og israelerne. Nordlys (Tromsø), 1. februar, 20 [tilbake opp].
Sharons uttalelser kan leses etter her:
– Joffe, J. (2001) "Das ist Arafats letzte Chance" [Interview mit Ariel Sharon]. Zeit (Hamburg), 27. Dezember, 3. [Her uttaler Sharon: "Wir wissen, was den Juden im Zweiten Weltkrieg angetan worden ist. Sie in Deutschland oder Europa sollten deshalb nicht einmal versuchen, uns zu Konzessionen zu bewegen, nur weil Arafat irgendwelche Versprechungen abgibt. Solche Ratschläge werden wir nicht akzeptieren. Vielleicht würde das mit einem anderen Premier funktionieren. Aber nicht mit mir. Nicht mit mir." (Eller på norsk: «Vi vet hva jødene har blitt utsatt for under andre verdenskrig. Dere i Tyskland eller Europa bør derfor ikke en gang prøve å få oss til å komme med innrømmelser, bare fordi Arafat avgir noen løfter. Slike råd kommer vi ikke til å lytte til. Kanskje det hadde funket med en annen statsminister. Men ikke med meg. Ikke med meg.») Tilbake opp]
Der Spiegels sammenligning, som åpenbart var bakgrunnen for et VG-oppslag (men som ikke berøres av min mer generelle diskusjon), kan leses etter her:
– Augstein, R. (2001) Arafat kennt Tunis bereits. Spiegel (Hamburg), 17. Dezember [tilbake opp].

[tilbake til publikasjonslisten]