Referanse: Sandvik, H. (2002) Myter om darwinismen – evolusjon, vitenskap og tautologi. Libra (Oslo) 30(4), 159–168.

Hele artikkelen: © 2002 Hanno Sandvik.

Myter om darwinismen
Evolusjon, vitenskap og tautologi

Darwinismen er – snart 150 år etter sin fødsel – fortsatt kontroversiell i mange kretser. Minst kontroversielt er den (naturlig nok?) i fagkretser: Blant evolusjonsbiologer er darwinismen, eller nydarwinismen for å være mer presis, stort sett akseptert som den for tiden beste forklaringen på det biologiske mangfoldets opphav. Upopulær er darwinismen derimot i noen fundamentalkristne miljøer, som heller stoler på en ordrett tolkning av skapelsesberetningen. Denne grovinndelingen i darwinisme og anti-darwinisme utelater imidlertid en betydelig form for evolusjonsforståelse: den goetheanistiske. Jeg vil i det følgende prøve å belyse og diskutere en del av ankepunktene som goetheanistiske biologer har imot darwinismen.¹

Hva er vitenskap?
Generelt er uenigheter som gjelder spesifikke vitenskapelige utsagn, vanskelig å diskutere hvis begge sider legger helt forskjellige ting i ordet «vitenskap». Derfor føler jeg det som mest naturlig å begynne med spørsmålet om hva vitenskap egentlig er for noe. Hvis det er her hoveduenigheten ligger, kan det være lite fruktbart å ville prøve å komme til bunns i konkrete vitenskapelige teorier.
    Jeg skal begynne med en opplevelse, som jeg hadde som deltaker i et doktorgradskurs i vitenskapsteori for biologer, og som i etterkant virker på meg å være nokså betegnende. I en diskusjon av «genreduksjonismen» tok en annen student ordet, som hadde tatt hovedfag på en human-sosiobiologisk oppgave. Hun fortalte hvor mye motstand mot temaet hun hadde opplevd, og anbefalte en artikkel som jeg hadde skrevet om sosiobiologi. I denne artikkelen hadde jeg argumentert for at ideen om at gener påvirker atferd, ikke er uforenlig med at også andre faktorer gjør det samme: Ingen biolog betviler miljøets effekt, få betviler en fri vilje (som tredje faktor). Og så skrev jeg: «En fjerde faktor kunne muligens være reinkarnasjon – altså at den gjenfødte sjelens karakter påvirker atferd.»² Etter å ha rost artikkelen min, vendte hun seg til meg og avsluttet: «Men jeg skjønner ikke hvorfor du nevnte reinkarnasjon. Det passer jo ikke inn.» Da jeg spurte henne om hvorfor det, var svaret: «Jeg trodde at evolusjonsteori og reinkarnasjon var uforenlige.» Jeg var så overrasket at jeg ble jeg svar skyldig.
    Senere gikk det opp for meg at bakgrunnen for hennes svar sannsynligvis var hennes syn på vitenskap generelt, og ikke på evolusjonsteorien spesielt. Jeg har en mistanke om at mange ser ut til å definere vitenskap ved et sett av anerkjente verktøy eller «tillatte» spørsmål – heller enn som en metode.³ Vitenskap blir så til «alt som kan undersøkes ved å bruke mikroskoper, kromatografi, gensekvensanalyse, teleskoper, etc.» Heldigvis er ikke dette synet representativ for forskere, ikke engang for «mainstream-forskere», og i hvert fall ikke for vitenskapsfilosofer.
    Det vitenskapssynet som er mest utbredt i dagens realfag, er i stedet i stor grad preget av Karl Popper, og går i all korthet på at utsagn må kunne være feil for å være vitenskapelige. Dette er fordi – selv om det egentlig er sannhet man er ute etter og ikke «feilhet» – et utsagn eller en teori kan være sann av to ulike grunner; man skiller her mellom nødvendig og faktisk sannhet. Et såkalt apodiktisk utsagn er sant med logisk nødvendighet: Det fins rett og slett ingen andre muligheter for hvordan saken kunne forholde seg. Tautologier, som f.eks. sirkelslutninger, er et eksempel på dette.
    Også såkalte assertoriske utsagn kan være sanne, men deres sannhet er et empirisk og ikke noe logisk spørsmål. Alle utsagn som inneholder informasjon om verdenen, er assertoriske, det vil si at de må testes før man kan anta at de er sanne. Det er denne testingen av hypoteser, dvs. av antatte sammenhenger eller forklaringer, som utgjør vitenskap.
    Nå må man selvfølgelig innskyte at dette er en svært forenklet versjon av Poppers vitenskapsfilosofi. Grunnen til at mange forskere utenfor fysikken og kjemien er skeptiske til Popper, er at deres fagfelt ikke er vitenskap i streng popperiansk forstand. Det fordi Popper nevner flere kriterier for vitenskapelighet, bl.a. universell gyldighet. Utsagn om dyr er f.eks. ikke universelle, fordi de gjelder bare i en bitte liten del av universet, og bare for den lille delen av historien der dyr fantes på kloden vår. Sånn sett er det litt pussig at spesielt evolusjonsbiologer i stor grad har trykket Popper til sitt bryst,⁴ fordi de meste av evolusjonsbiologien ifølge Popper faktisk er et «metafysisk forskningsprogram».⁵
    Men – for å rydde opp i en utbredt misforståelse av Poppers filosofi – «metafysisk forskningsprogram» var faktisk som ros å regne, når det kom fra Poppers penn. Popper mente nemlig ikke at ikke-vitenskap eller metafysikk må unngås. Tvert imot, så var Poppers største bragd å ha gravlagt positivismen, den filosofiske skolen som trodde at man kunne (og måtte) klare seg uten metafysikk, og bare skulle bedrive «ren» forskning. Langt ifra å ha sett ned på alt som ikke er vitenskap, kan derfor Popper sies å ha gjenopprettet metafysikkens betydning. Men har var opptatt av at også utsagn innenfor det han kalte metafysikk, skulle være så eksplisitte og overprøvbare som mulig. Derfor skal jeg i det følgende – selv om jeg ser på meg selv som popperianer og deler kravene han stiller til «erkjennelsesfremmende» aktivitet – ikke bruke Poppers definisjon av ordet vitenskap. I likhet med mange vitenskapsfilosofer skal jeg også kalle statistiske lover, historiske og andre såkalte idiografiske hypoteser «vitenskap», så lenge de oppfyller Poppers minimumskrav om overprøvbarhet.
    Ifølge dette vitenskapssynet kan altså mye forskning godt være vitenskap, selv om det ikke faller inn under kategorien «mainstream-vitenskap». Jeg ser f.eks. ingen prinsipiell grunn til at lesing i Akasha-kronikken ikke skal kunne være vitenskap.⁶ Hvis Akasha-kronikken fins, og det er mulig å lære å lese i denne, så må ulike forskere kunne overprøve andres resonnement ved å «lese etter». Problemet, som jeg ser det, er at det ikke ser ut til å ha vært en eneste forsker siden Rudolf Steiner som har hatt evnen til å lese fra denne kronikken. Hvis så få forskerer har tilgang til denne kunnskapen, blir det veldig vanskelig i praksis å teste utsagn som baserer seg på Akasha-kronikken. Men de kan potensielt være vitenskapelige for det: Kanskje det kommer til å være en del av forskeres grunnutdanning om 600 år å lære å lese i Akasha-kronikken. Grensen for hva som til en gitt tid oppfattes som vitenskap og hva som metafysikk, trenger altså ikke å være uforanderlig.⁷
    Noe som derimot forbauset meg er Hjalmar Hegges karakterisering av goetheanisme som forsøk på å bedrive apodiktisk naturvitenskap.⁸ Jeg kan vanskelig se en apodiktisk biologi som noe annet enn en selvmotsigelse, men inntil biologien eventuelt har fremsatt sitt første apodiktiske utsagn, er spørsmålet for så vidt rent hypotetisk.
    Et mer alvorlig problem jeg ser ved goetheanistisk vitenskap, er dens for store tro på Goethes uttalelse «Man suche nur nichts hinter den Phänomenen; sie selbst sind die Lehre»⁹. Ifølge andre Goethe-sitater var han selv klar over at alle observasjoner er teoriladet.¹⁰ Her var han i så fall helt på linje med 1900-tallets store vitenskapsfilosofer, bl.a. Popper. I den grad goetheanismen trekker den konklusjon at det er en fordel å belyse et fenomen fra flest mulig sider, så er dette vitenskapsteoretisk sett ikke noe problem, tvert imot. Men i den grad noen av Goethes disipler trekker den konklusjon at veien å gå er å la være å tolke, så får man et problem: Å unngå bevisste tolkninger av observerte fenomener betyr kun at de ubevisste tolkningene tar kontrollen.¹¹
    Etter det jeg har sagt så langt, er det klart at en tautologi er ufalsifiserbar, og at «feilhet» forutsetter falsifiserbarhet. Derfor er det selvfølgelig litt pussig når enkelte kritikere i én og samme artikkel anklager darwinismen for å være begge deler.¹² Mener man at en teori er feil (falsifisert), så må den være falsifiserbar. Men i og med at begge anklagene, hver for seg, er alvorlige – selv om altså ikke begge kan være gyldige samtidig – skal jeg svare på begge. Først: er darwinismen – eller nærmere bestemt teorien om det naturlige utvalg – en tautologi?

Er naturlig seleksjon en tautologi?
Teorien om det naturlige utvalg, naturlig seleksjon, er kjernen i Charles Darwins livsverk. Det har imidlertid hersket en del forvirring om hva teorien egentlig uttrykker. Formulerer man teorien slik:

    «Naturlig seleksjon er survival of the fittest. Og ’the fittest are those who survive’,»

• I den grad det produseres mer avkom enn det som kan overleve, vil det finne sted konkurranse mellom individer om miljøressursene.
• I den grad det fins variasjon mellom individers konkurranseevne, vil denne påvirke sannsynligheten for at individene etterlater seg avkom.
• I den grad denne variasjonen er arvelig, vil arveligheten føre til at egenskapene som gjør et individ godt tilpasset til et miljø, etterhvert sprer seg i populasjonen.

Hele denne prosessen fungerer etter akkurat samme «logikk» som f.eks. husdyravl, og det er for å fremheve denne parallellen til kunstig utvalg, at Darwin innførte begrepet naturlig utvalg.
    De fleste tautologi-anklager mot darwinismen baserer seg altså på en kombinasjonen av flere nokså simple misforståelser.¹⁶ Men la oss for fullstendighetens skyld fullføre argumentasjonen også for den korrekte versjonen av hva «naturlig seleksjon» står for: Hvis darwinismen er en tautologi, må de best tilpassede individene få mest avkom uansett hva empirisk forskning avslører om verdenen. Det vil si, slutningene må være sanne av logisk nødvendighet.
    Den første kommentaren til dette er: Det er ikke alltid de best tilpassede individene som får mest avkom. Darwinismen er – som alle biologiske lovmessigheter – en statistisk naturlov. Det vil si at et godt tilpasset individ i gjennomsnitt vil få mer avkom enn et dårlig tilpasset individ. Spørsmålet er altså om det fins en annen logisk mulighet for hvem som i gjennomsnitt får mest avkom, enn «de best tilpassede».
    En kommentar til før jeg kommer til konklusjonen min: Vi vet at ting faller ned, når vi slipper dem. Kan vi derfor si at gravitasjon er en tautologi? Selvfølgelig ikke, for rent logisk taler ingenting imot at ting skal kunne «falle» opp eller til siden. Det er kun vår empiriske forkunnskap som forteller oss at det faktisk ikke fins noen alternativer til at ting faller ned.
    Det samme gjelder for naturlig seleksjon. Hvis den virker som en tautologi, så fordi vi – ut ifra den biologiske forkunnskapen vi har – ikke kan tenke oss andre muligheter. Men rent logisk er de der, som vi skal se i avsnittet «Er darwinismen motbevist»: «De sykestes overlevelse» eller «de mest samarbeidsvilliges overlevelse» er to eksempler på teorier som er uforenlige med «de best tilpassedes overlevelse». Hvis de viser seg å være sanne, kunne de derfor brukes som motbevis mot darwinismen.

Er darwinismen falsifiserbar?
Selv om det altså er fort gjort å tilbakevise den egentlige tautologi-anklagen, fins det en kritikk som må tas mer på alvor: Darwinismen er ikke noen (logisk) tautologi, men likevel umulig å falsifisere, fordi «tilpassethet» i siste instans (i praksis) alltid må referere til «overlevelse». Kritikken fungerer slik:
    Vi kan i utgangspunktet godt definere «tilpassethet» på en måte som ikke refererer til individenes overlevelse. Vi kan f.eks. ta utgangspunkt i miljøkravene vi vet at arten møter, og så undersøke hvordan enkeltindividene ser ut til å kunne håndtere dem. For en byttedyrart vil vi anta at god kamuflasje øker tilpassetheten, for et rovdyr at god kondis gjør det samme, osv. Faktisk har man i økologien kommet så langt at man setter opp nokså nøyaktige (kvantitative) modeller for hvordan man forventer at en art skal se ut og oppføre seg, gitt det vi vet om artens miljø. Disse modellene kan så testes i felten. Ser vi at modellen passer med forutsigelsen vår, er vi tilfreds og antar at modellen stemmer. Men hva gjør vi når testen ikke bekrefter forutsigelsen vår? Det vanlige er at vi reviderer modellen. En slik modellrevisjon betyr at vi korrigerer vår opprinnelige antagelse om hva som utgjør tilpassethet, etter at vi har observert at det er individer med andre egenskaper enn forventet som overlever. Men det vil si at vi egentlig aldri vurderer bakgrunnsteorien vår – at det er de best tilpassede individene som overlever. Overlevelsen kommer inn bakveien under modellrevisjonen, og naturlig seleksjon kommer igjen farlig nær en sirkelargumentasjon.
    Metoden har blitt rettferdiggjort ved å si at den evolusjonære økologiens mål er nettopp opprettelsen og forbedringen av slike modeller: Det er modellene, ikke selve tilpasningshypotesen, som testes i slike situasjoner.¹⁷ De fleste biologer ser ut til å være fornøyd med dette svaret. Men, som Ronald Brady helt berettiget spør:¹⁸ Når er det at tilpasningshypotesen testes?
    Svaret er at den faktisk aldri testes direkte. Derfor har flere filosofer og biologer konkludert med at naturlig seleksjon er ufalsifiserbar.¹⁹ Den mest utbredte holdningen, som jeg også selv sympatiserer med, argumenterer derimot slik: Biologiens forskningsobjekter er levende organismer og som sådan så uendelig mange ganger mer komplekse enn f.eks. fysikkens eller kjemiens forskningsobjekter. Å ville bruke de samme målestokkene for falsifiserbarhet i disse tre vitenskapene er derfor naivt. Hva som utgjør tilpassethet må nødvendigvis være forskjellig fra art til art, og hvordan skal vi mennesker driste oss til å kunne bedømme i detalj hva som er den beste miljøtilpasning for en annen art?! En definisjon av tilpassethet som passer alle arter, er derfor umulig, uten at dette har med darwinismens vitenskapsteoretiske status å gjøre.²⁰
    Selvfølgelig må vi helst unngå å bruke en feilaktig teori. Derfor trenger vi noen holdepunkter for å avgjøre om det er produktivt å fortsette med teorien om det naturlige utvalg, eller om vi må erstatte den med en annen bakgrunnsteori, som vi kan teste modellene våre imot. Det man pleier å gjøre i en slik sammenheng er at man vurderer om man, forenklet sagt, bruker mer energi på å «redde» bakgrunnsteorien med ad hoc-forklaringer enn man vinner ved å bruke den.
    Dette fortjener to kommentarer. For det første er ikke denne situasjonen spesiell for darwinismen. De fleste vitenskapelige teorier er blitt så omfattende at de ikke kan tilbakevises i løpet av en ettermiddags forsknings- eller tankearbeid. Dette gjelder ikke bare evolusjonsteorien, men i like stor grad fysiske og andre teorier som relativitetsteorien, drivhuseffekten, eller hva det måtte være. Det kan hende at det til enhver tid kun er ytterst få forskerer som i det hele tatt kan bedømme teoriens situasjon. Det kan også hende at det derfor tar lenger tid enn nødvendig før forskersamfunnet innser at de eventuelt holder på med en teori som burde ha blitt forkastet for lengst.²¹ Det kan imidlertid ikke bety at vi bør slutte å forske på forhold som er så komplekse at de trenger store teorier. Ellers måtte vi ha sluttet med å drive vitenskap en gang i Renessansetiden. For de nevnte teoriene, altså inkludert teorien om naturlig seleksjon, gjelder i hvert fall at deres produktivitet er så stor,²² og at tilfellene som må «bortforklares» så få i forhold til antall tester som gjennomføres, at forskningsmiljøene velger å fortsette med dem.
    For det andre er det nokså meningsløst å gi opp en teori før man har en bedre å bygge på. Selv om Brady kaller dette «den beste på sitt område»-feilslutningen,²³ er alternativet lite tiltrekkende – det hadde nemlig vært å innstille all forskning på f.eks. evolusjonær biologi inntil vitenskapsfilosofer har blitt enige seg imellom om bakgrunnsteorien(e)s status. Eller å innstille all forskning på (og alle tiltak mot) drivhuseffekten, inntil den siste tvileren er overbevist om at den fins (dvs. inntil havet har steget så mye at også USA og Norge står under vann).
    Nå er det selvfølgelig ingen triviell eller uomstridt sak om det fins en bedre teori enn det naturlige utvalg. Alternativene som har blitt foreslått av kritiske biologer med bl.a. antroposofisk bakgrunn, er imidlertid mindre falsifiserbare enn darwinismen. Det er derfor litt overraskende at det akkurat er antroposofer som bruker ufalsifiserbarhets-argumentet mot darwinismen. Falsifiserbarhet er et gradsspørsmål – jo flere observasjoner som teoretisk sett kan falsifisere en teori, desto mer falsifiserbar er den. Et fellestrekk for alle de antroposofiske alternativene (se nede) er at de godtar naturlig seleksjon som et faktum på noen områder eller i noen tilfeller, men ønsker å tilbakevise at darwinismen er den eneste forklaringen på evolusjonær endring. Dermed blir disse alternativene – ved at de godtar et større spekter av potensielle svar, og følgelig reduserer antallet potensielt falsifiserende observasjoner – automatisk mindre falsifiserbare.
    Igjen ønsker jeg å fremheve at dette ikke utelukker at disse alternativene teoriene er korrekte. Det er veldig godt mulig at den av to teorier som er minst falsifiserbar, viser seg å være best. Men da må man for det ene først demonstrere dette. Og inntil dette er gjort, må man for det andre være litt forsiktig med å kritisere det mest falsifiserbare alternativet for å være ufalsifiserbar.

Er darwinismen motbevist?
Darwinismen er altså (i prinsippet) falsifiserbar. Det gjør at den potensielt er vitenskapelig – men nettopp også at den kan være falsifisert. Strengt tatt må man nå skille mellom «falsifisert» og «feil», for falsifikasjon er en sosiologisk hendelse – noe et forskersamfunn blir enig om – mens feilhet gjelder selve teorien.²⁴
    Svaret på spørsmålet «er darwinismen falsifisert?» er derfor strengt tatt (dvs. vitenskapssosiologisk sett): Nei, det er den ikke – det overveiende flertallet av forskersamfunnet er (faktisk) veldig fornøyd med den. Men det trenger altså ikke å bety at darwinismen er sann, for det fins flere teorier om evolusjon som er uforenlige med en enerådende darwinisme. Hvis (og når) disse andre teoriene skulle vise seg å tåle testingens lys, innebærer altså det at darwinismen måtte bli betraktet som motbevist.
    Én slik hypotese kan betegnes som «de mest samarbeidsvilliges overlevelse». Denne ideen skisseres bl.a. av Trond Skaftnesmo og legger vekt på samarbeid der darwinismen vektlegger konkurranse; metaforen om økosystemet eller superorganismen brukes som ledemotiv i evolusjonen; istedenfor å fremheve delenes (dvs. genenes eller individenes) egeninteresser, fremheves derfor samspillet mellom delene, som er underordnet en større helhet.²⁵ Så langt støttes hypotesen kun gjennom skisseaktige teoretiske overveielser. Men i mange tilfeller vil denne hypotesen resultere i både forutsigelser og tolkninger som klart avviker fra darwinismens. Sånn sett er det bare et godt begrunnet eksempel med etterfølgende test som skal til, for å se hvilken hypotese som får mest støtte. Jeg ser frem til en slik test.
    Den andre hypotesen som «taler Darwin midt imot» går på at mennesket har vært et mål for evolusjonen, heller enn dens tilfeldige biprodukt.²⁶ Hvis man kan vise at menneskets evolusjon har fulgt en større plan, som «jobbet frem» mot Homo sapiens sapiens, så er dette vanskelig å forene med Darwins evolusjonsteori. Denne skiller seg jo fra eldre evolusjonsteorier nettopp i at endring ikke lenger forklares ved målrettethet, men ved «opportunistiske» tilpasninger til (på lengre sikt uforutsigbare) miljøbetingelser. Teorien om «de mest menneskelignendes overlevelse» ville sant nok ikke kunne falsifisere darwinismen totalt. Dette fordi den nettopp og eksplisitt uttaler seg om menneskets evolusjon, dvs. om kun én nålevende art pluss artene som utgjorde våre stamfedre og -mødre gjennom de siste to milliarder år. Resten av det biologiske mangfoldet uttaler, etter alt jeg kan skjønne, ikke denne teorien seg om. Hvis darwinismen dermed beholder sin gyldighet for 99,99999 % av artene på jorden, vil jeg påstå at den likevel har en betraktelig forklaringsverdi. Men det ville selvfølgelig være av avgjørende betydning å avsløre at den ikke gjaldt for vår art (hvis den så ikke gjorde det).
    Disse to hypotesene håper jeg å kunne komme tilbake til ved en senere anledning, den førstnevnte i sammenheng med genreduksjonismen og den andre i sammenheng med stamtre-evolusjon.
    En tredje hypotese, som Skaftnesmo argumenterer for i Frihetens biologi, er at visse kroppsbygninger av estetiske årsaker ikke kan frembringes av darwinistisk evolusjon: «Kontekstkollisjoner» evolverer ikke, selv om de skulle være fordelaktige i darwinistisk forstand.²⁷ I mine øyne viser denne teorien om «de mest avbalansertes overlevelse» – i hvert fall foreløpig – en av svakhetene ved goetheanistisk argumentasjon: Teorien blir lite overprøvbar ved at den refererer til subjektive sanseerfaringer. Jeg har en viss mistanke om at former som oppfattes som kontekstkollisjoner, stort sett vil være de vi ikke har møtt under oppveksten. Vi hår møtt både hester og sjiraffer – være det hjemme, på ferie hos bestemor, i dyrehagen eller i billedbøker – slik at deres form oppfattes som «naturlig» (= kjent). Sånn sett blir det vanskelig å finne moteksempler: Vi kjenner mange dyr, og de fleste av dem vi ikke kjenner, ligner i formen på noen vi kjenner. Teorien må nesten testes med arter fra en annen verden eller med testpersoner som ikke har møtt dyr eller fremstillinger av dyr i oppveksten. Men hvis det er mulig å utvikle en forståelse av kontekstkollisjon hos dyr som er uavhengig av «det vi har vent oss til å se», så skal jeg vurdere teorien på nytt.
    Et litt bisart forsøk på motbevis skal nevnes til slutt: For Markus Lindholm er det et «undervurdert [...] evolusjonsbiologisk problem» at sommerfugllarver vokser best på «småvokste, svekkede eller sykelige [planter enn på] de frodige og robuste», at det altså ikke hersker noen «’krig’ om de yppigste plantene larvene imellom». Han fortsetter med en kanadisk inuit-legende, som handler om at «caribouene og ulvene [er] ett, for caribouen gir ulven mat, og ulven sørger for at caribouen blir stor og fet [ved å drepe de svake, syke og gamle!].»²⁸ Det dette viser mest av alt, er kanskje at inuitene har skjønt mer av darwinismen enn enkelte biologer. For hva er dette ellers enn et glimrende eksempel på naturlig seleksjon? Darwinismen hadde tvert imot fått et alvorlig problem hvis ulven hadde tatt de største caribouene, eller hvis larvene hadde spist de friskeste plantene – da hadde man hatt et uomtvistelig tilfelle av «de sykestes overlevelse»: De sykeste plantene og caribouene hadde overlevd. Åpenbart kan det av og til være enklere å sluke biologiske erkjennelser når de kommer fra urfolk enn når de kommer fra Darwin...
    Selv om dette neppe kan tas seriøst som et «problem» for darwinismen, viser det, om ikke annet, at alternativer til «de best tilpassedes overlevelse» er tenkelige.

Er nydarwinismen motbevist?
I tillegg til de nevnte forsøkene på falsifikasjon kan man nevne en annen, uavhengig måte. Hvis man demonstrerer at ervervede egenskaper kan gå i arv eller at mutasjoner kan være rettet, har man motbevist en sentral antagelse, om ikke av darwinismen, så i hvert fall av nydarwinismen. Det er nettopp det enkelte biologer forsøker ved å henvise til undersøkelsene av John Cairns og hans medarbeidere. Heller ikke disse funnene – rettere sagt, deres tolkning – er imidlertid allment akseptert i forskersamfunnet.²⁹ De følgende to punktene er interessante:
    For det første er fenomenet kun beskrevet hos én bakterieart. Det er selvfølgelig mulig at det rett og slett ikke har blitt oppdaget i andre arter, kanskje fordi det rådende paradigmet ikke tillater å lete etter slike fenomener. Evnen til å få rettede mutasjoner ville imidlertid ha representert en veldig stor fordel (evolusjonært sett): Det må for de fleste arter være en fordel å tilpasse seg til miljøet så fort som mulig; og tilfeldige mutasjoner trenger utvilsomt mer tid for å frembringe tilpasninger, enn rettede mutasjoner, for ikke å snakke om arv av ervervede egenskaper. Tatt i betraktning denne kjensgjerningen, er det veldig vanskelig å forestille seg at en slik evne skulle ha blitt oversett: Hvis mange arter har evnen til å få rettede mutasjoner, burde man forvente at de gjør utstrakt bruk av denne evnen. Det er ikke tilfellet. Jeg tipper at det hovedsakelig er derfor fagfolk velger å ikke stole på Cairns m.fl.s tolkning.
    Det andre aspektet er at man ikke kjenner til noen mekanisme som kan forklare rettede mutasjoner (og heller ikke hvordan ervervede egenskaper skal kunne gå i arv). Også dette kan selvfølgelig endre seg i fremtiden, når (og hvis!) man eventuelt får mer kunnskap om saken. Foreløpig ser ikke spørsmålet ut til å være særlig relevant, selv om man ikke av den grunn må gi opp dette sporet for all fremtid.
    Men selv hvis det altså skulle vise seg at rettede mutasjoner fins, og/eller at ervervede egenskaper kan gå i arv, ville ikke dette motbevise darwinismen i egentlig forstand. Det ville tvert imot bety at Darwins originalhypotese fikk fornyet og større betydning, fordi han selv gikk ut ifra at naturlig seleksjon kom i tillegg til, og ikke i stedet for, arv av ervervede egenskaper. Den sistnevnte teorien ble nemlig ikke motbevist før i 1883, ett år etter Darwins død.³⁰ At denne nye teorien ble satt i sammenheng med evolusjonsteorien, skjedde ikke før på 1930/40-tallet, da darwinisme og (bl.a.) genetiske funn ble sammenfattet til den «moderne syntesen» (dvs. nydarwinismen).

Min intensjon med denne gjennomgangen var å komme med konstruktiv kritikk av goetheanistiske tilnærminger til evolusjonsbiologien. Jeg håper at den oppfattes som sådan. Mange av de nevnte tankene er friske og interessante, men trengs ofte å gjøres mer eksplisitt før de kan bidra til en mer helhetlig evolusjonsforståelse.

Noter:
1) Jeg må her dessverre begrense meg til å presentere kun et utvalg av de punktene jeg hadde ønsket å trekke frem. Det er intensjonen min å fortsette dette bidraget med to ytterligere artikler, men det er foreløpig ikke avklart om og evt. når de kommer til å stå i Libra. Artikkel 2 skal bl.a. handle om gendeterminismen. Artikkel 3 er ment å omhandle fylogenesen, altså «stamtre-evolusjonen». [Kommentar (2021): Oppfølgingsartiklene har det så langt ikke blitt noe av.] [tilbake opp]
2) H. Sandvik: «Gen-mennesket,» Klassekampen, 19. september 1998, Magasin, s. 12–13 [gjengitt i T. Skaftnesmo og H. Sandvik: «En tankeutveksling om darwinismen,» s. 107–124 i Ariadne Årbok 1998 (red. T. Skaftnesmo, G. Straube og A. Nicolaisen), Oslo 1998]. [tilbake opp]
3) H. Hegge («Søkelys på vitenskapsteorien,» Morgenbladet, 25.1., 30.1., 4.2. og 7.2.1980 [gjengitt i Essays og debatt om filosofi og vitenskap, Oslo 1993]) har kommet til en lignende konklusjon. Men ved å gi inntrykk av at all ikke-goetheanistisk vitenskap nødvendigvis må være reduksjonistisk, deterministisk osv., utelukker han og andre antroposofer samtidig mange andre former for vitenskapelig aktivitet; jf. W. Schad: «Biologisches Denken,» Elemente der Naturwissenschaft, bd. 5, 1966, s. 10–19 [gjengitt i Goetheanistische Naturwissenschaft. Band 1 (red. W. Schad), Stuttgart 1982]; H. Hegge: «Noen vitenskapsteoretiske spørsmål belyst ved Goethes naturvitenskap,» Norsk Filosofisk Tidsskrift, bd. 2, nr. 2, 1967, s. 1–24 [gjengitt i Essays]. [tilbake opp]
4) Et fremragende oppgjør med dette finner man hos D.L. Hull: «Karl Popper and Plato’s metaphor,» Advances in Cladistics, bd. 2, 1983, s. 177–189. [tilbake opp]
5) K.R. Popper: «Intellectual autobiography,» s. 3–181 i The philosophy of Karl Popper (red. P.A. Schilpp), La Salle 1974. [tilbake opp]
6) jf. R. Steiner: «Aus der Akasha-Chronik,» Lucifer gnosis, nr. 14–35, 1904–08 [GA 11; 1. bokutgave: Dornach 1936; norsk overs.: Fra Akasha-kronikken, Oslo 1957]. [tilbake opp]
7) T. Settle: «Six things Popper would like biologists not to ignore,» Biology and Philosophy, bd. 11, 1996, s. 141–159. [tilbake opp]
8) Hegge: «Vitenskapsteoretiske spørsmål.» [tilbake opp]
9) «Søk ikke noe bak fenomenene; det er jo de selv som kan lære oss noe,» J.W.v. Goethe: «Sprüche in Prosa,» nr. 916 i Steiners nummerering (Goethes naturwissenschaftliche Schriften, Band 4, Abteilung 2, Berlin 1897). [tilbake opp]
10) «Den høyeste innsikt er å begripe at det allerede ligger en teori i de faktisk gitte fenomener,» sst., nr. 165. [tilbake opp]
11) Et eksempel er L. Jollys utsagn at gule og blå blomsters farge lett kan forstås ut ifra bladenes grønnfarge («På opplevelsesferd i planteriket,» Steinerskolen, bd. 58, nr. 2, 1996, s. 1–6). Denne feiltagelsen skyldtes sannsynligvis at kunnskapen om fargelæren (ubevisst) tok overhand etter at kunnskapen om plantenes fargestoffer (bevisst?) ble fortrengt. (Bladenes grønnfarge skyldes ikke en blanding av gule og blå fargestoffer, men klorofyllets egen farge.) [tilbake opp]
12) f.eks. T. Skaftnesmo: «Darwin og de to kulturer,» Libra, bd. 25, 1998, s. 110–114; d.s. i Sandvik og Skaftnesmo: «Tankeutveksling.» [tilbake opp]
13) M. Lindholm: Jordens ansikt, Oslo 1996, s. 80. Feilen er så alvorlig fordi den ikke bare tillegger «fitness» en farlig ensidig og biologisk villedende betydning, men dessuten tilskriver biologien den evne å fortelle oss hva som er rett eller galt. [tilbake opp]
14) C. Darwin: On the origin of species by means of natural selection, or the preservation of favoured races in the struggle for life, 6. utg., London 1866, 3. kap. [tilbake opp]
15) inkludert Spencers egen, som han bygget sin sosial«darwinisme» på, og som ble brukt som rettferdiggjørelse for bl.a. nazistenes raseforskning. Med tanke på disse konsekvensene kan det nesten ikke være viktig nok å fremheve at sosial«darwinismen» til tross for navnet sitt ikke har noen ting med darwinisme å gjøre. [Kommentar (2021): Jeg står fremdeles inne for den andre av disse to setningene, men ser nå på den første som en grov overforenkling (jf. min artikkel fra 2013)] [tilbake opp]
16) En samling med referanser på både anklager og motbeviser finner man hos R.H. Brady: «Natural selection and the criteria by which a theory is judged,» Systematic Zoology, bd. 28, 1979, s. 600–621. [tilbake opp]
17) J. Maynard Smith: «Optimization theory in evolution,» Annual Review of Ecology and Systematics, bd. 9, 1978, s. 31–56. [tilbake opp]
18) R.H. Brady: «Natural selection,» s. 612. [tilbake opp]
19) f.eks. R.N. Brandon: «Adaptation and evolutionary theory,» Studies in History and Philosophy of Science, bd. 9, 1978, s. 181–206; Brady: «Natural selection;» d.s.: «Dogma and doubt,» Biological Journal of the Linnean Society, bd. 17, 1982, s. 79–96. [tilbake opp]
20) f.eks. M.B. Williams: «Falsifiable predictions of evolutionary theory,» Philosophy of Science, bd. 40, 1973, s. 518–537; R. Dawkins: «Universal Darwinism,» s. 403–425 i Evolution from molecules to men (red. D.S. Bendall), Cambridge 1983; M.T. Ghiselin: Metaphysics and the origin of species, Albany 1997. [tilbake opp]
21) Det er derfor at vitenskapelig fremgang – rent faktisk – ofte skjer ved plutselige paradigmeskifter, og ikke gradvis (T. Kuhn: The structure of scientific revolutions, Chicago 1962). For å forsvare Popper mot enda en feiltolkning, så betyr imidlertid ikke dette at Popper har tatt feil og Kuhn hadde rett. Poppers vitenskapsfilosofi er normativ, mens Kuhns er deskriptiv. De kan således ikke settes opp mot hverandre som alternativer. [tilbake opp]
22) For en innføring med mange slående eksempler se J.R. Krebs og N.B. Davies: An introduction to behavioural ecology, Oxford 1981. [tilbake opp]
23) Brady: «Natural selection,» s. 617. [tilbake opp]
24) Denne forskjellen var veldig viktig for Popper, noe som gjør det ganske uforståelig at mange filosofer ser ut til å tro at Popper var en «naiv falsifikasjonist» (angivelig i motsetning til Imre Lakatos). Popper var selvfølgelig klar over at også falsifikasjon kan være feil og dermed ikke endelig. Dette rokker imidlertid ikke ved asymmetrien mellom verifiserbare og falsifiserbare utsagn: En negativ test må resultere i noe – enten at («forgrunns»)hypotesen eller at hjelpeteoriene (bakgrunnsantagelsene) forkastes, selv om valget av hva som forkastes i et gitt tilfelle, i etterkant kan vise seg å ha vært feil. [tilbake opp]
25) T. Skaftnesmo: «Økologi og genetikk,» s. 42–67 i Ariadne Årbok 1996 (red. T. Skaftnesmo, A. Nicolaisen og G. Straube), Oslo 1996; Sandvik og Skaftnesmo: «Tankeutveksling.» [tilbake opp]
26) Skaftnesmo: «Darwin,» s. 113. [tilbake opp]
27) T. Skaftnesmo: Frihetens biologi, Oslo 2000, s. 38–43. [tilbake opp]
28) Lindholm: Jordens ansikt, s. 168f., uth. i orig. [tilbake opp]
29) J. Cairns, J. Overbaugh og S. Miller: «The origin of mutants,» Nature (London), bd. 335, 1988, s. 142–145; Skaftnesmo (Frihetens biologi) bruker f.eks. artikkelen, men uten å henvise til debatten som fulgte (Nature, bd. 336, 1988, s. 21f. og 525–528). [tilbake opp]
30) A. Weismann: Über die Vererbung, Jena 1883. [tilbake opp]

[tilbake]