Referanse: Sandvik, H. (2002) Mennesket, moralen og genene! Klassekampen, 28. november, 19.

Hele artikkelen: © Hanno Sandvik 2002.

Det er ikke noe enkelt 1:1-forhold mellom (for å si det med Lars Svendsen):

Mennesket, moralen og genene!

Evolusjonsbiologien har etterhvert fått mange berøringspunkt med human- og samfunnsvitenskapene. Ett av de mest pirrende av disse er berøringspunktet med moralfilosofien. Den 22.11. delte Jon Ivar Skullerud noen veldig interessante og riktige tanker med Klassekampen-leserne. At f.eks. mange verdier har et biologisk opphav, og at vi ikke kan få en full forståelse av våre tilbøyeligheter og behov med mindre man benytter seg av biologisk kunnskap, har blitt nokså akseptert blant mange humane sosiobiologer.
    Dessverre (eller heldigvis?!) er ikke dette tilstrekkelig for Skulleruds konklusjon, at det går an å trekke normative slutninger fra biologiske fakta.

Evolusjonær etikk
Er/bør-dikotomien, som er navnet på skillet mellom faktiske og normative utsagn, innebærer imidlertid ikke at faktiske utsagn er irrelevante for normative sådanne.
    For det første trenger man en beskrivelse av situasjonen for i det hele tatt å kunne avgjøre hva som er den mest moralske handlingen der og da.
    For det andre kan man ikke være moralsk forpliktet til å gjøre ting som er fysisk umulig å gjøre.
    For det tredje er det nok en fordel i et moralsk dilemma å kunne forutsi langtidskonsekvensene av handlingsalternativene man har til rådighet. Derfor vil en moralsk handlende person aldri kunne klare seg uten faktiske utsagn. På alle disse tre områdene kan dessuten biologi bidra med mye. Det er/bør-dikotomien derimot innebærer, er at faktiske utsagn aldri kan være tilstrekkelige for en normativ slutning.
    At (mange) verdier «til syvende og sist [er] biologiske», er en korrekt observasjon, men den hører hjemme i en gren av filosofien som heter deskriptiv etikk, og ikke i den normative etikken. Man har oppdaget at mange av verdiene som er utbredt hos mennesker jorden rundt, kan forklares ganske enkelt ved å se på dem som tilpasninger til miljøet arten vår har levd i gjennom de siste par hundretusen år. Men det forteller oss ikke om det er rett at det er disse verdiene vi har. Å forklare verdiene er ikke det samme som å rettferdiggjøre dem.
    Skullerud er inne på dette når han sier at ikke alle tilbøyeligheter skal få utløp eller må oppmuntres, og at forskjellige behov kan komme i konflikt med hverandre. Dette viser nettopp at et «er» aldri er tilstrekkelig for et «bør».
    Vi kan ikke stole på at (1) alle verdier vi «trenger» eller som er ønskelige, faktisk er en del av vår natur, og enda mindre på at (2) vår prioritering av våre faktiske verdier er den mest moralske.

Grenseløst solidaritet
Det første problemet illustreres også ved at Skullerud er litt for optimistisk angående vår moralitet. Som Thomas Hylland Eriksen nevner fire sider tidligere i samme avis, har evolusjonsbiologer (med Richard Dawkins i spissen, selv om han ofte blir beskyldt for det motsatte) nettopp vist hvor vår frihet til å handle vennligsinnet kommer fra: Ved å se på gener som seleksjonens enheter, er det disse som må ta støyten når det gjelder konkurransen om overlevelsen. Dermed har andre nivåer i det biologiske kompleksitetshierarkiet, inkludert individene, større muligheter for å oppføre seg pent. Hadde enkeltindividene vært de eneste enhetene for naturlig seleksjon, hadde vi neppe sett evolusjonen av f.eks. gjensidig samarbeid og familiær samhold.
    Likevel er det grenser for hvor pen oppførsel man kan forvente kan oppstå gjennom evolusjon. Ubetinget solidaritet på tvers av folkeslag eller til og med artsgrenser er ikke blant egenskapene som kunne ha oppstått evolusjonært. Vi har, for å tilføye dette med en gang, både evnen til og det nødvendige følelsesapparatet for å utvikle ubegrenset solidaritet som en moralsk verdi. Men det er en evolusjonær umulighet at denne skal være medfødt (ellers hadde våre formødre rett og slett forsvunnet noen tusen generasjoner før oss). Det samme gjelder for det høyst moralske valget å ikke sette mer enn to barn til verden for å unngå ressursknapphet i både framtiden og andre deler av verden.
    Som sagt: Vi har evnen til å oppføre oss såpass moralsk. Og i mine øyne har vi ikke bare evnen, men også en moralsk plikt til å gjøre det. Denne konklusjonen ender man imidlertid ikke opp med hvis man ikke godtar en del verdier utover de som er medfødte.

Noter: Innlegget er en reaksjon på et tidligere innlegg i Klassekampens «darwinisme»-debatt:
– Skullerud, J. I. (2002) Lever sitt eget liv. Klassekampen, 22. november, 20 [tilbake opp].
– Marsdal, M. E. (2002) Det gjensidige mennesket [intervju med Thomas Hylland Eriksen]. Klassekampen, 22. november, 16–17 [tilbake opp].

Artikkelen min ble i sin tur besvart med det følgende innlegget:
– Skullerud, J. I. (2002) Medfødte menneskelige verdier. Klassekampen, 28. desember, 19–20.

[tilbake til publikasjonslisten]