Referanse: Sandvik, H. (2002) Ultradarwinistiske argumenter. Klassekampen, 14. november, 20.

Ultradarwinistiske argumenter

Linda M. Rustad blander kortene nokså grundig når hun snakker om fortolkingen av menneskekroppen og om kroppens utvikling, skriver Hanno Sandvik.

Kjønnsforsker Linda M. Rustad (Klassekampen 8. november) har utvilsomt rett i at ingen beskrivelse av virkeligheten, kropper inkludert, er fortolkningsfrie. Videre har hun utvilsomt rett i at kroppen ikke er statisk og derfor kan utvikle seg.
Men når hun på det grunnlaget tror å kunne avvise sosiobiologenes beskrivelse av menneskekroppen som et «steinalderrelikt», klarer hun ikke å holde individualutvikling og evolusjon fra hverandre: Når kroppen ikke er statisk, innebærer dette at den utvikler seg i løpet av livet til et enkeltmenneske.
Hva slags kropp vi blir født med, er derimot et ganske annet spørsmål: Dette er en størrelse som kun kan endre seg i evolusjonens løp. (Man kan tilføye at sistnevnte setning ikke lar seg relativisere med fortolknings-argumentet: Det er godt mulig at vi aldri får en fortolkningsfri beskrivelse av hva slags kropp vi blir født med, men dette er et problem som nettopp bare gjelder kroppens beskrivelse og ikke selve kroppen.)
Forvirringen blir tydelig i utsagnet at «det er meningsløst å si at [kroppens utvikling] er tusenvis av år treigere [enn kulturens].» Hvordan skal man tolke det? Hvis hun her mener kroppens fortolkning, så kan den selvfølgelig endre seg akkurat like rask som kulturen, fordi fortolkning er et kulturelt fenomen.

Tar tid
Hvis hun derimot mener kroppen an sich, så er jeg spent på hvilke evolusjonsmekanismer Rustad mener å kunne hoste opp, som ville muliggjøre en så rask endring. Evolusjon tar tid. Steinalderen er så lite som 500 generasjoner siden, m.a.o. et «evolusjonært mikrosekund». Hvis kroppene våre skal ha endret seg i løpet av denne tiden, må den naturlige seleksjonens makt sannelig være en god del større en biologer tør (og har grunn til) å anta. I tillegg til tidsaspektet (tiden som har gått, er for kort) kommer et argument om seleksjonens styrke: Framveksten av kultur har begrenset virkningen av naturlig seleksjon mer og mer.
En vanlig kritikk mot sosiobiologi har vært at den tillegger naturlig seleksjon for mye makt. Denne tendensen ble av motstanderne kalt for adaptasjonisme fordi samtlige egenskaper hos levende organismer (angivelig) ble tolket som tilpasninger. I realiteten er ikke naturlig seleksjon allmektig, og det er få – om noen – biologer som bekjenner seg til en slik rendyrket adaptasjonisme. Likevel har sosiobiologer etter denne kritikken blitt mer forsiktige med tilpasningshypotesene sine, og stort sett utbasunerer de ikke lenger påstander om at «egenskap X eller atferdstrekk Y er en tilpasning til miljøbetingelse Z, og har blitt til ved naturlig seleksjon,» med mindre de først har testet denne hypotesen grundig.
Det pussige med Rustads sosiobiologi-kritikk er dermed at hun impliserer at sosiobiologer ikke er adaptasjonistiske nok! Hvis kritikken hennes er alvorlig ment, er hun – ved å hevde at naturlig seleksjon har nærmest ubegrenset makt og hastighet – faktisk mer ultradarwinistisk enn den mest ihuga sosiobiologen.

Bortfortolkninger
Rustads ekstreme relativisme får henne også til å slå fast at sammenhengen mellom testosteron og aggresjon (kun?!) eksisterer som fortolkning. Hvis det hun mener er at de respektive forskningsresultatene bygger på fusk, bør hun si det. Hvis hun mener at det ikke fins noen berettigelse for empirisk vitenskap fordi alt er fortolkning, så kan man godt diskutere dette. Men å late som om dette kun rammer sosiobiologi, mens andre natur- og samfunnsfag går fri, er et litt for enkelt triks.

Mediakritikk
Til slutt må det fremheves at avstanden til biologene i «biologisme»-spørsmålet ikke er så stor som Rustad kanskje tror. Jeg er fullstendig enig i hennes definisjon av biologisme («biologi brukt normativt»), og i at biologisme må bekjempes. Men kritikken av biologismen trengs ikke å rettes mot biologer. Biologer er nokså fremmede for slike tankeganger – i hvert fall i dag, med minnene om hva faget vårt har vært misbrukt til i det forrige århundret. Kritikken av biologismen må rettes mot media, som sannelig tegner et deterministisk menneskebildet med en gang man nærmer seg biologiske tolkninger av menneskelig atferd. Jeg tør påstå at det nettopp er det totale fraværet av biologisk kompetanse, som gjør at media formidler dette bildet.

Noter: Innlegget er en reaksjon på et tidligere bidrag til Klassekampens intervjuserie om evolusjon og mennesket:
– Kolmannskog, H. (2002) Meiningslause mytar [intervju med Linda M. Rustad]. Klassekampen, 8. november, 18 [tilbake opp].

Rustad hevnet seg ved å kalle meg for positivist (det verste jeg vet om!):
– Rustad, L. M. (2002) Ikke enten eller. Klassekampen, 18. november, 15.

[tilbake til publikasjonslisten]