Referanse: Sandvik, H. (2001) Kvinner, lavtlønnsyrker og biologi. Nordlys, 13. august, 16.

Hele artikkelen: © 2002 Hanno Sandvik.

Kvinner, lavtlønnsyrker og biologi

At det fins viktige biologiske forskjeller mellom kjønnene, er neppe noen revolusjonerende nyhet. Om det imidlertid også fins slike forskjeller når det gjelder menneskelig atferd, er et spørsmål som kan sette sinnene i kok. For de fleste biologer er det hevet over all tvil at vår atferd bærer preg av vår evolusjonære forhistorie. I og med at kjønnene hadde nokså forskjellige «oppgaver» gjennom de siste par hundretalls millioner av år, vil det også være trivielt at dette resulterer i forskjellige atferdsmønstre mellom kjønnene. Så langt råder det enighet i de biologiske fagmiljøene. Som biolog kan man nesten bare trekke på smilebåndet når man ser at enkelte kvinnesaksaktivister påstår at arv og evolusjon ikke har noe å si for atferd. Derfor kan det godt være på sin plass å påpeke denne feilen (som f.eks. Torfinn Brønseth har gjort i Nordlys den 6.8.). Det er likevel en ting jeg er mer bekymret for enn misforståelsene til noen kvinnesaksaktivister: misbruk av faget mitt (biologi). For selv om Brønseth har sitt på det tørre når han i sitt innlegg skriver at «biologiske forskjeller mellom kjønnene resulterer i atferdsforskjeller», er han på veldig tynt is når han antyder at lønnsforskjeller mellom kjønnene er et uforanderlig biologisk faktum.
    Apropos is: Er det vann eller kuldegrader man trenger for å lage is? Vannselgeren vil si: Det er vann man trenger. Fryseboksprodusenten vil si: Tull, man trenger kuldegrader. Resten av oss har nok skjønt svaret: ja takk, begge deler. Likeså med atferd. Stalinister, enkelte kvinnesaksretorikere samt noen flere mener: Det er bare miljø og oppvekst som bestemmer atferd. Nazister, 1930-tallets eugenikk-bevegelse samt noen flere svarer: Tull, bare gener har noe å si. Biologene rister på hodet og skjønner ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig å forstå at alle karaktertrekk, inkludert atferdsmønstre, påvirkes av både gener og miljø.
    Dermed tilbake til Brønseths «forsvar» for biologien: Så avgjort har arv noe å si for atferd. Men hvorfor tror han at kvinnesaksretorikere tar feil når de sier at alt er mulig å forandre? Selvfølgelig kan vi påvirke atferd! Genene determinerer ikke våre handlinger, de bare påvirker følelsene og driftene våre og dermed også sannsynligheten for at vi oppfører oss på en bestemt måte i en bestemt situasjon. Miljø eller kultur er verken mer eller mindre viktig enn gener, det er rett og slett alltid involvert uansett. Å ignorere dette, betyr bare at vi velger å la oss påvirke av det miljøet som er (og det er mannsdominert, hevder feministene – og kan til og med påberope seg biologenes støtte for dette utsagnet), istedenfor av det miljøet vi ønsker oss. For i tillegg til arv og miljø kan – i hvert fall når det gjelder arten menneske – atferd påvirkes av bevisstheten vår. Vi kan tenke på fremtidige konsekvenser av våre handlinger, både på oss selv og på andre, og rette atferden vår etter dette. Vår evne til bevisst tenkning er også en del av arten menneskets biologiske arv.
    Dette leder videre til et kanskje enda viktigere poeng: Hvordan verden ser ut og hvordan vi vil at den skal se ut, er to ganske forskjellige spørsmål. Biologien (samt andre naturvitenskaper) kan fortelle oss hvordan verden ser ut, eller hva som er «naturlig». Biologien kan derimot ikke fortelle oss hvordan verdenen bør se ut. Dette er tumleplassen for moralfilosofene, politikerne og andre samfunnsengasjerte, ikke for naturvitere. Det er f.eks. unaturlig for mennesket å adoptere fremmede barn eller å forflytte seg fortere enn 30 km/h. Men betyr det at vi bør la være? Adopsjon er en høyst moralsk atferd. Å forflytte seg fortere enn 30 km/h er bredt akseptert (om enn muligens umoralsk med mindre man bruker sykkel...). Hva er altså vitsen med å skjære all «unaturlig» atferd over en kam? Skillelinjen går ikke mellom «naturlig»/«unaturlig», men mellom moralsk/umoralsk, ønskelig/uønskelig, og lignende.
    Hva kan man altså si om påstanden om «at det er viktige biologiske forskjeller mellom kjønnene som kan forklare at kvinner som gruppe har lavere gjennomsnittslønn enn menn»? Som biolog vil jeg si: Ja, det fins «biologiske forskjeller mellom kjønnene»; og, ja, disse vil påvirke oss «slik at kvinner velger omsorg foran karriere» – med den presiseringen at det siste er et statistisk, og ikke et absolutt utsagn, og at dette gjelder under «miljøbetingelsene» i dagens samfunn. Lønnsspørsmål ligger derimot helt utenfor biologiens kompetanseområde. Karriere er bedre lønnet enn omsorg fordi lønningene bestemmes av de med karriere (les: mest menn), ikke fordi dette er en naturlov. Det er akkurat like forenlig med biologiens funn å ville opprettholde slike lønnsforskjeller, som det er å ville endre dem. Spørsmålet er nemlig ikke av biologisk art i det hele tatt, men av moralsk art:
    Ønsker vi et samfunn, der omsorg lønnes dårligere enn karriere? Som biolog svarer jeg: «Hvorfor i all verden spør du meg som biolog? Kanskje du får et svar når du spør meg som samfunnsengasjert menneske.» Som samfunnsengasjert mennesket svarer jeg: «Nei. Hvorfor i all verden skulle vi godta et slikt samfunn?»

Noter: Innlegget er en reaksjon på et tidligere innlegg:
– Brønseth, T. (2002) Kvinner «på mote» – menn paria. Nordlys, 6. august, 35 [tilbake opp].

[tilbake til publikasjonslisten]