Referanse: Sandvik, H. (2001) Hvor mange grener har livets stamtre? Klassekampen, 27. oktober, 30–31.

Hele artikkelen: © 2001 Hanno Sandvik. Artikkelen er den andre av en serie på to artikler på vitenskapssiden i Klassekampens lørdagsmagasin. Del 1 finner du her. Teksten som er gjengitt under, er ikke helt identisk med den som sto på trykk, fordi de redaksjonelle inn- (for ikke å si over-) grepene som skjedde før trykklegging, ikke er tatt med her (bl.a. ble tittelen endret til det meningsløse).

Farvel til kategoriene

Det er et utbredt fenomen at lærebøker – særlig for skolene, men også på universitetsnivå – halter etter forskningsfronten på opptil flere år. En forsinkelse på 50 år burde likevel være i drøyeste laget, skulle man tro, men det beskriver rimelig godt situasjonen i biologisk systematikk.

I min skoletid kunne livet på jorden inndeles i to riker – planteriket og dyreriket. Det sistnevnte omfattet encellede og flercellede dyr, mens planteriket omfattet grønne planter, diverse alger, bakterier og – med forbehold – soppene. I dag opererer de fleste lærebøkene med fem riker, men inndelinger med seks eller åtte riker har også sine tilhengere. Hvilken ny kunnskap har ført til denne økningen? Og hvilken kunnskap mangler vi ennå før vi endelig kan avgjøre om fem eller åtte riker er den korrekte inndelingen? Svaret (på begge spørsmål) er så skuffende som: ingen.
Grunnen er enkel: Det er ikke kunnskap i det hele tatt som bestemmer, men rent og skjært skjønn. Hvis jeg ønsker å opprette et system med tolv riker, er jeg i min fulle rett. Forrige lørdag har vi derimot sett at biologisk «slektskapsforskning» – som i fagspråket kalles fylogenetikk – er en objektiv vitenskap. Ved hjelp av overprøvbare kriterier slår den fast hvilke dyregrupper som er i nærmest slekt med hvilke andre, at sopp er nærmere beslektet med dyr enn med planter, osv.
Men hvordan går dette sammen? Hvis fylogenetikk er en vitenskap, hvorfor bygger rikene på skjønn? Det er to faktorer som forklarer dette: bruk av kunstige grupperinger og bruk av kategorier.
Den første grunnen til bruk av skjønn i systematikken har vi møtt for en uke siden: Mens fylogenetikken avslører reelle slektskapsgrupper ute i naturen, bruker systematikken til dels kunstige grupperinger. Systematikken trenger m.a.o. ikke å være noen tro gjengivelse av stamtreet. Dette illustreres av figuren, som viser tre forskjellige systemer som er avledet av det samme stamtreet. Alternativet til venstre benytter seg av kunstige grupperinger som beinfisk. Sitter man bare med dette systemet, er det ingen vei tilbake til stamtreet. Hvis man likevel prøver å rekonstruere stamtreet ut fra dette systemet, blir resultatet nødvendigvis feil (jf. stamtreet nederst i figuren).

Figur
Figur: Forskjellige systemer kan utledes fra virveldyrenes stamtre. Systemene kan bygges med eller uten definisjon av kunstige grupperinger, og med eller uten bruk av kategorier. Prøver man å finne tilbake til stamtreet fra system 1, som bruker kunstige grupperinger (beinfisk), blir resultatet feil (jf. enveispilene). Tall er antall arter. Dyrenavn i anførselstegn er fornorskinger av vitenskapelige navn.

For livets riker gjelder det samme som for virveldyrklassen beinfisk: Noen av rikene er kunstige grupperinger – i fem-rike-inndelingen gjelder dette «encellinger» (Protoctista) og bakterier (Prokaryota). Og hvis jeg først tillater to kunstige riker, kan det heller ikke finnes noen vitenskapelig grunn til å si at det er feil å slå sammen plante- og soppriket (som hver for seg er naturlige enheter) til ett (kunstig) rike.

Kategorienes overflødighet
Dermed til punkt to: Bruk av kategorier introduserer skjønn. «Kategorier» betegner begrepene «rike», «rekke», «klasse», «orden», «familie» og «slekt» som svensken Carl von Linné innførte drøye 100 år før briten Charles Darwin lanserte sin evolusjonsteori. Derfor kan det nesten ikke overraske at disse kategoriene går heller dårlig sammen med slektskapsforskningen: Fylogenetikken avslører et vell av naturlige grupper, altfor mange til at hver av dem kan få sin kategori. For å bruke figuren som eksempel, så er ikke bare spadestører, stører, pansergjedder og egentlige beinfisker grupper som får støtte gjennom fylogenetisk forskning, men også spadestører + stører, pansergjedder + egentlige beinfisker, spadestører + stører + pansergjedder + egentlige beinfisker osv. Totalt finner man 23 naturlige grupper i figurens stamtre. Bare et fåtall av disse har norske navn.
Hva gjør man så når man har mange flere grupper enn kategorier? Man kan enten skape flere kategorier – hvilket da også har skjedd ved at man har tatt i bruk forstavelsene under-, over-, infra-, mikro- osv. Dette er vist ved hjelp av alternativet «system 2» i figuren. Et slikt kategori-virvar skaper imidlertid mer forvirring enn det hjelper. Derfor er det i realiteten slik at mange av gruppene som eksisterer ute i naturen, ikke har fått «æren» av å få bære en «kategorilapp». «Firfotinger» (Tetrapoda) er et eksempel på en slik gruppe: Den er mindre enn en rekke (fordi den er en del av underrekken virveldyr) og større enn en klasse (fordi den inneholder fire klasser). Jeg kunne like gjerne ha gjort «firfotingene» til en klasse. Da kunne ikke amfibier, krypdyr, pattedyr og fugler være klasser lenger. Men hva så? Det er ikke noen ting ved disse gruppene som tilsier at akkurat de må være klasser.
Og igjen gjelder det samme for rikene. Ingenting tilsier at flercellede dyr må være et rike. Det er en akkurat like rett eller gal avgjørelse som å utnevne gruppen «flercellede dyr + sopp» til et rike; eller «flercellede dyr med unntak av svamper».
Interessant nok mister man faktisk ingen som helst informasjon når man kutter ut kategorier, som en sammenligning av system 2 og system 3 i figuren viser: At stører er en familie, sier i seg selv ingenting. Først når jeg vet at stører er en familie innen mikrorekken strålefinnefisk, har jeg fått mer informasjon om denne gruppen (som f.eks. gjør det mulig å plassere stører i tilfellet jeg ikke har hørt om dem før). Den samme informasjonen får jeg imidlertid også når jeg simpelthen vet at stører er en delgruppe av strålefinnefiskene! Denne informasjonen kan jeg trekke ut av stamtreet eller ut av innrykkene i system 3 (jf. figuren), som begge klarer seg uten kategorier.
Grunnen til at man i det hele tatt bruker kategorier er – tradisjon: Man har bare alltid gjort det slik. Det fins imidlertid flere og flere systematikere som er lei av hele sulamitten og sier: Kategorier er vilkårlige, altså kan vi like gjerne droppe dem. Det fins mange millioner grupper av organismer, men ikke en eneste god grunn til å fremheve noen av dem som mer viktige enn andre. Vi bør heller konsentrere kreftene om å avdekke slektskapsforholdene dem imellom – dvs. stamtreet, «livets tre» – enn å bruke dem opp på verdiløse diskusjoner om man bør snakke om to eller fem eller 49 riker.
Ikke fordi der er galt å bruke kategorier; de uttrykker jo nettopp ikke noen ting og mangler dermed også evnen til å være feil! Hvis man er klar over dette, er det derfor ikke noe i veien med å bruke kategorier. Men blant ikke-biologer og særlig biologistudenter skaper kategoriene mest forvirring. Dette fordi man som lekperson tror at fagfolkene må ha lagt noe i begrepene, og derfor tolker meninger i kategoriene som disse ikke har.

Fylogenetikkens nødvendighet
Årsakene til denne situasjonen som nærmest inviterer enhver ikke-biolog eller vordende biolog til feiltolkninger, er at det fortsatt fins mange biologer som ikke er klare over forskjellen mellom fylogenetikk og systematikk. Før 1950 var disse to betegnelsene også omtrent ensbetydende, rett og slett fordi biologisk slektskapsforskning manglet en objektiv metode. Denne ble imidlertid innført av tyskeren Willi Hennig i 1950. Siden den gang burde man ha vært i stand til å unngå flere misforståelser.
At dette ikke har skjedd, er spesielt synd med tanke på at kunnskap om stamtrær i økende grad blir etterspurt av alle slags biologer. Det har nemlig gått opp for flere og flere biologer, i hvert fall ved forskningsfronten, at fylogenetikk er en veldig viktig vitenskap: Hele resten av biologien, inkludert f.eks. bevaringsbiologi, trenger faktisk kunnskap om slektskapsforholdene mellom artene det arbeides med. Dette er en utvikling som skjøt fart for ti år siden og som har gitt nytt innhold til genetikeren Theodosius Dobzhanskys berømte utsagn «I biologien gir ingenting mening uten i lys av evolusjonen.»
Ikke minst av den grunn er det på tide at biologene, 50 år etter Hennigs bok, tar innover seg at fylogenetikk faktisk er en respektabel vitenskap.

Litteratur:
Sandvik H (2001) Dyrenes evolusjon. Trondheim: Tapir. – Forfatterens nyutkomne bok drøfter den her diskuterte og andre sider ved systematikk og evolusjon.

[tilbake]