Referanse: Sandvik, H. (2001) Hvor sosial er darwinismen?
Klassekampen, 3. mars, 29.
Hele artikkelen: © 2001 Hanno Sandvik.
Hvor sosial er darwinismen?
Tabloidavisene elsker overskrifter som «utroskap genetisk betinget». Når «fem på gata» blir spurt om hvorfor menn snur seg etter vakre kvinner, svarer fire av dem at «det ligger i genene og er derfor helt uforskyldt». Ifølge en del reportasjer synes darwinisme å være et attraktivt «livssyn» blant dagens ungdom.
Før i tiden var man stolt av å være menneske og dermed å være hevet over dyrenes driftsdominerte atferd. I dag skryter man av å være styrt av sine animalske drifter. Hva er det som skjer? Noen kritiske stemmer legger skylden på evolusjonsbiologien, og hevder at den har fått en for stor betydning i samfunnet. Men problemet er heller det motsatte: Kvinnen og mannen på gata kan ikke for mye om evolusjon, men altfor lite. Det er forståelig at det kan være vanskelig å henge med i biologiens begrepsvirvar. Men når man kan lese «at Charles Darwins lære og sosiobiologisme ble brukt av nazistene», så er det mer enn én ting som har gått i surr. Derfor skal jeg først avklare noen begreper:
Darwinisme
Som darwinisme betegnes Charles Darwins teori om at biologiske arter er foranderlige og at slike evolusjonære endringer skyldes det naturlige utvalg (naturlig seleksjon). Blant de ting som Darwin aldri har sagt er imidlertid at «de sterkeste artene overlever.» Han mente at de best tilpassede individene har størst sannsynlighet for å få mye avkom, slik at deres egenskaper, såfremt de er arvelige, vil bli bevart i senere generasjoner. På denne måten kan arter endre seg slik at de blir tilpasset (adaptert) til det miljøet de lever i.
Nydarwinismen oppsto i løpet av den første halvparten av det forrige århundret, og er per i dag fundamentet for det meste av biologien. Den var en syntese av Darwins teori og genetikkens funn som Darwin ikke ante noe om. Her er noe av det mest betydningsfulle det at vi i dag vet hvordan arv foregår, og at f.eks. ervervede egenskaper ikke går i arv.
Sosialdarwinisme
Med sosialdarwinisme i vid forstand – eller med biologisme, som er omtrent synonymt – kan man betegne ethvert forsøk på å tolke darwinismens resultater som relevante for sosiale normer eller for andre samfunnsspørsmål. Denne definisjonen sier i seg selv lite om på hvilken måte en sosialdarwinist vil bruke evolusjonær kunnskap, og om han eller hun har et rasistisk, et antirasistisk, et sexistisk eller et feministisk menneskesyn.
Den eneste formen for sosialdarwinisme hvis mål og ideologi har blitt klart formulert, var imidlertid en rasistisk sådan. Denne sosialdarwinismen i egentlig forstand ble grunnlagt av Herbert Spencer på slutten av 1800-tallet og kan sies å ha vært forløperen for nazistenes eugeniske ideologi.
Spencer og nazistene brukte evolusjon som en metafor for samfunnets utvikling. At denne strømningen kalles for sosial«darwinisme» er interessant nok temmelig villedende, fordi man i dag måtte betegne Spencers (og nazistenes) forståelse av evolusjon som udarwinistisk og til og med antidarwinistisk. Den var med andre ord bygd på flere misforståelser som allesammen ble tilbakevist av både Darwin og dagens nydarwinister. Den viktigste misforståelsen i denne sammenheng er at tilpassethet ikke er det samme som styrke. Styrke kan være en bra tilpasning i noen miljøer i noen sammenhenger, men det gjelder også intelligens, lathet, flittighet, godt hørsel, trofasthet, troløshet, eller omtrent alt av egenskaper man måtte ønske å finne på.
Når dette er sagt om sosialdarwinisme, så kan vi slå fast
at sosialdarwinisme i egentlig forstand ikke er forenlig med darwinismen,
at personen Charles Darwin ikke var sosialdarwinist (i noen forstand), og
at de færreste av dagens evolusjonsbiologer er sosialdarwinister.
Sosiobiologi
Sosiobiologi som sådan fantes ikke før 1975, utgivelsesåret av Edward Osborn Wilsons likelydende bok. Det som i dag kalles for sosiobiologi, ble vanligvis kalt atferdsøkologi før, og dreier seg om å forklare dyrenes (sosiale) atferd som evolusjonære tilpasninger til miljøet de lever i. Atferdsøkologi har vært et veldig suksessrikt forskningsprogram, i den forstand at den har belyst mange former for atferd som man ikke kunne forklare før.
Problemene begynner først i kapittel 27, for å si det slik (med referanse til Wilsons bok), dvs. når man forsøker å gjøre med mennesker det samme som man lenge har gjort med andre dyr. Det er dette vi skal se nærmere på i resten av innlegget, men skal, før jeg går videre, først merke oss
at sosiobiologi bygger på en nydarwinistisk evolusjonsforståelse,
at sosiobiologi ikke bygger på noen form for sosialdarwinisme,
at nazistene verken kjente til eller hadde hatt noe særlig bruk for sosiobiologi.
Human sosiobiologi
Mennesket er en vanskelig art for evolusjonsbiologer, bl.a. fordi vi lever i et miljø som skiller seg radikalt fra det miljøet arten vår ble tilpasset til. Steinaldersamfunnet er bare latterlige 300 generasjoner siden, dvs. at evolusjonen ikke har rukket å tilpasse oss til den hverdagen vi faktisk opplever. Hvis en sosiobiolog konkluderer med at et gitt menneskelig atferdstrekk er en evolusjonær tilpasning, så snakker hun derfor for det første om en tilpasning til miljøet i steinalderen. For det andre betyr «tilpasning» at det må finnes et genetisk grunnlag for atferdstrekket, men grunnlag betyr ikke determinering. Og det er sannsynligvis her kjernen til de fleste misforståelsene ligger:
Alle trekk som går i arv, uansett om det dreier seg om en øyenfarge eller et atferdsmønster, påvirkes også av miljøet. Sosiobiologer vil altså ikke hevde å ha funnet «et gen for sidesprang» som fører til utroskap uansett miljø. Istedenfor postulerer de at det må finnes et genetisk grunnlag som øker sannsynligheten for sidesprang under visse miljøbetingelser.
Dessuten er mennesket i den – etter alt vi vet unike – situasjonen at ikke bare miljø og arv påvirker vår atferd, men også vår bevissthet. Vi kan velge å handle i tråd med våre verdier, istedenfor å handle i tråd med våre drifter. Men driftene våre eksisterer fortsatt, de har ikke blitt borte bare av den grunn at hjernekapasiteten har økt de siste par millioner av år.
Man må heller ikke forestille seg at genene detaljstyrer atferd. De påvirker atferd på mye mer indirekte (og subtile) måter, nemlig ved å påvirke motivasjonen. Det at vi føler velbehag etter noen handlinger, men ikke etter andre, er noe som vi må regne med ligger til en viss grad i genene. Når man f.eks. ser på ønsket om å få barn, så er det dette ønsket – og ikke om eller når eller med hvem man har den aktuelle samleien som skal til – som «ligger i genene». Når jeg her snakker om «drifter», mener jeg altså egentlig den underbevisste motivasjonen bak handlinger, som vi kan reflektere over, arbeide med og sette grenser for, men som vi også ureflektert kan «leve ut».
På denne indirekte måten sørger nok arveanleggene våre for at man kan klare seg ganske bra, selv om man velger å leve «på autopilot». Vi kan både overleve og få mange barn hvis vi vil stole fullt og helt på driftene våre. Men at det skal være den eneste muligheten, er ikke noe som følger av biologien. Selv om sosiobiologer ville ha funnet ut at utroskap var naturlig, så antyder de ikke med dette at utroskap er riktig. Sosiobiologi er en naturvitenskap og kan som sådan bare levere «er»-utsagn. «Bør»-utsagn er det etikken som leverer, og det er ingenting som tilsier at regelen «alt bør være slik det er» er en millimeter mer logisk enn regelen «alt bør være slik det ikke er.»
Men sosiobiologer sier som sagt heller ikke at «utroskap er naturlig». De kan i beste fall slå fast at utroskap var naturlig i visse situasjoner under steinaldersamfunnets miljøbetingelser. Hvis man velger å identifisere seg med det, ok, da signaliserer man at man lever på steinalder- eller kanskje ape-nivået. Det samme når man uttaler: «at jeg snur meg etter kvinner, er uforskyldt fordi det er genetisk betinget.» Det man da faktisk sier er: «jeg er fullstendig styrt av drifter og stoler heller på dem enn å bruke hjernen.»
Grunnen for at så mange er villige til å erstatte bevissthet med drifter, må ligge i en slags uvilje til å ta ansvar for egne handlinger. Man kan for så vidt i sin tur komme opp med evolusjonære forklaringer for hvorfor mange åpenbart synes det gjør fysisk vondt å tenke selv. Det kan f.eks. ha vært en – evolusjonært sett – bra strategi å følge «lederdyrets» avgjørelser uten å tenke seg om. Da er sjansen størst for å bli og forbli et akseptert gruppemedlem. Men heller ikke en slik forklaring er en unnskyldning for å faktisk oppføre seg slik.
I denne trangen etter noen å skylde på har av en eller annen grunn biologien fått rollen som totalforklaring på tilværelsen. Mer kunnskap om evolusjon ville vært en kjærkommen måte å bekjempe denne misforståelsen på. Bare en som ikke har oversikt over hva evolusjonsbiologien innebærer, kan tro at en evolusjonær forklaring erstatter rettferdiggjørelsen for en handling, eller at den til og med kan gjøre et verdigrunnlag overflødig. Ledende evolusjonsbiologer har vist at det motsatte er tilfellet. Den mye – og til urette – utskjelte forfatteren av Det egoistiske genet, sosiobiologen Richard Dawkins, oppmuntrer f.eks. til å bruke hjernen for å arbeide imot genenes tyranni. Men det lykkes vi bare med når vi tar innover oss at genene faktisk fortsatt har makt over oss, og hva den består i. Derfor er det dobbelt synd å ignorere det sosiobiologer kan fortelle oss om vår art.
[tilbake]
|