Referanse: Sandvik, H. (2000) Menneskets ansvar for drivhuseffekten. Adresseavisen (Trondheim), 8. juni, 14.

Menneskets ansvar for drivhuseffekten

KARBONDIOKSID (CO₂) er en gass som for tiden er mest kjent for å bidra til drivhuseffekten og dermed å være skadelig for klimaet. Det er selvsagt bra at dette faktum har kommet opp i vår bevissthet, fordi drivhuseffekten sannsynligvis er en av de største truslene vi står ovenfor. Dessverre kommer klimadebatten – med profesjonell hjelp, kan man få inntrykk av – av og til på avveie.

DET HEVDES f.eks. at «CO₂ er en forutsetning for liv på jorden.» Ja, selvfølgelig er det det: For det første trenger planter CO₂ for å leve. For det andre inngår CO₂ i en naturlig drivhuseffekt. Uten denne hadde klimaet på jorden vært for kalt til å kunne muliggjøre liv. Det stemmer også at de naturlige CO₂-utslippene er større enn de menneskeskapte. Men ingen av delene har noen som helst relevans for klimapolitikk. CO₂ inngår i en naturlig kretsløp: Naturen forbruker akkurat så mye CO₂ som den produserer. Dermed er de naturlige utslippene ufarlige, uansett størrelse, fordi det hersker en likevekt mellom naturlig produksjon og forbruk.
Problemet er at det menneskeskapte CO₂-utslippet kommer i tillegg til det naturlige, og at det derfor ikke fins noe tilsvarende CO₂-forbruk som kan kompensere menneskenes utslipp. Hvis man kunne få naturen til å forbruke mer CO₂, så hadde ikke dette vært så farlig, men det kan man ikke. (Bortsett fra at man kan plante skog, men det kan i beste fall utjevne tidligere rovbruk på skog, men neppe kompensere utslipp av fossilt CO₂).
Problemet ligger altså i at våre CO₂-utslipp forstyrrer en hårfin balanse i naturen, ikke i at CO₂ er giftig, eller i at vi slipper ut mer av det enn naturen selv gjør. Derfor vil heller ikke klimaforskere eller naturvernere «avskaffe» CO₂. Istedenfor er de bekymret for økningen i atmosfærens CO₂-konsentrasjon som en følge av menneskeskapte utslipp. Dette fordi en økning i CO₂-konsentrasjonen forsterker den – i grunnen som sagt også naturlige – drivhuseffekten.

EN ANNEN påstand er: «Norge står bare for noen promille av de globale menneskeskapte utslippene.» Også dette er helt sant – fem promille, for å være nøyaktig. Men det skulle jo bare mangle! Norges befolkning er da heller ikke på mer enn en halv promille av jordens befolkning. Når man har 200 land på jorden (eller hva det korrekte tallet for tiden måtte være), skulle det være veldig overraskende at ett land står for mer enn noen promille av utslippene. Men det må være lov til å spørre: hva så? Skal det bety at problemet ikke eksisterer? Dessverre er problemet der, uansett hvem som har ansvar for hvor mye av CO₂-utslippet. Og fordi erfaringer tilsier at ingen gjør noe hvis alle venter på alle andre, kan ikke Norge stå ved siden av og se på at andre land reduserer sin del av utslippet.
Men det viktigste poenget er uansett at det er feil å suggerere at Norges ansvar er like lite som vår andel av det globale utslippet: Vårt utslipp per hode er nemlig blant jordens høyeste. Som det går frem av ovennevnte tall, så er Norges CO₂-utslipp cirka ti ganger større enn man ville forvente ut ifra befolkningsstørrelsen.

DET SOM KLIMADEBATTEN tar mest skade av, er imidlertid useriøse påstander om at «drivhuseffekten ikke er bevist». Det blir ikke bedre av at noen som bruker dette «argumentet», forespeiler seriøsitet ved å bruke navn som «Nordisk Energi-Forum» (f.eks. Adresseavisen, 10.2. og 24.5.2000). I all korthet kan man si at «bevis» er et fremmedord for forskere. Vitenskapsfilosofer er i dag stort sett enige om at vitenskap ikke kan bevise noe som helst, bare motbevise hypoteser. At CO₂ er medansvarlig for drivhuseffekten, er en hypotese som man, til tross for iherdig testing, ikke har kunnet motbevise. Likevel vil ingen forsker gå ut og si at den er «bevist», fordi han eller hun da gjør seg latterlig i forskersamfunnet. Men dette betyr ikke at vi ikke trenger å ta hypotesen alvorlig. Også tidevannskalenderen og strømbryteren bygger på ubeviste hypoteser, som man likevel tar alvorlig.
Det er også nærmest sagt en selvfølgelighet at man alltid vil finne forskere som er uenige i en gitt hypotese, drivhuseffekten er intet unntak. Problemet er at det vil være for sent å redde klimaet hvis vi venter til den siste tvileren er overbevist om at det består en årsakssammenheng mellom CO₂ og klodens klima.
Man kan håpe at klimadebatten snart kommer på rett spor igjen og at klimapolitikken dermed kan konsentrere seg om det som er viktigst nå: å få redusert CO₂-utslippene i Norge.

Respons: Dette innleggets foranledning besto av flere innlegg ved P. Skipnes og P. Tande, som omtaler seg selv som «Nordisk Energi-Forum», på Adressas debattsider. Datoene for disse var:
– 10.2.2000, s. 20
– 24.5.2000, s. 15
– 5.6.2000, s. 15
– 6.6.2000, s. 22
– 26.6.2000, s. 15
Det sistnevnte var en respons på mitt innlegg, og her finner de to på enda mere sprøyt. Jeg begynte i sin tid å formulere starten på et tilsvar (men det kom aldri på trykk):
«Som barn sparket jeg ofte fotball med søsteren min. Av og til sa hun: ’Nå skal jeg sparke ballen helt opp til himmelen.’ Storebror som jeg var, pleide jeg å svare at ’det er ikke så høyt det, for himmelen begynner der bakken slutter.’ Det tok en del år, men en dag skjønte hun at jeg ikke bare sa det for å erte henne.
Denne samtalen ble jeg minnet om da Nordisk Energi-Forums Skipnes & Tande uttalte at, ok, mennesker slipper ut CO₂, men: ’Ut i atmosfæren kommer det bare ved overtrykk.’ Det er feil det, mine herrer, for atmosfæren begynner der eksosrørene slutter.»

Relaterte publikasjoner: mine to kronikker i Dagbladet (29.7.1999 og 12.12.2005).

[tilbake]