Dyrenes evolusjon

Oppdatering: Ernst Mayr er død

Den siste av nydarwinismens arkitekter er død. Den 3. februar i år gikk Ernst Mayr bort, 100 år gammel. Mayr var en av vår tids mest betydningsfulle biologer. Få andre har satt så mye preg på evolusjonsbiologien gjennom hele den andre halvparten av det forrige århundret som han. Av kolleger ble Mayr omtalt som «Darwins vaktbikkje» – en uoffisiell ærestittel som først ble brukt på Thomas Henry Huxley.
    Ernst Mayr ble født i den tyske alpelandsbyen Kempten. Han ga opp medisinstudiet til fordel for zoologi, og dro etter fullført doktorgrad fra Berlin til New York i 1931 for å bli konservator ved American Museum of Natural History. Senere vekslet han til Museum of Comparative Zoology ved Harvard University, der han var fortsatte sin forskning til sin død. Fuglene utgjorde hans hovedinteresse, og selv om det ikke er som ornitolog han vil bli husket best, er han den personen på 1900-tallet som har beskrevet flest nye fuglearter.
    På sine ornitologiske ekskursjoner til Stillehavet og Ny-Guinea mellom 1928 og 1930 begynte han å reflektere over artsdannelse og artsbegrepet. Hva en art er, hadde man tidligere ikke hatt noen klare forestillinger om. Darwin hadde unngått dette spørsmålet nesten fullstendig (han så på dem som nokså vilkårlig definerbare enheter), og heller ikke i årtiene som fulgte hadde artsproblemet fått noen særlig oppmerksomhet, for ikke å snakke om noen tilfredsstillende løsning. Dette skulle endre seg i løpet av 1930- og 40-tallet. I løpet av denne perioden, som i etterkant ble kjent som «den moderne syntesen», klarte en liten gruppe biologer å fornye evolusjonsteorien ved å integrere Darwins opprinnelige teori med nye funn fra diverse andre biologiske fagfelt. De viktigste bidragsyterne (og respektive fagfelt) var Ronald A. Fisher og Theodosius Dobzhansky (genetikken), Gavin R. de Beer (embryologien), Julian Huxley og George G. Simpson (paleontologien) og nettopp Ernst Mayr, hvis bidrag var å befeste systematikkens plass i den nye teorien som nå er best kjent som nydarwinisme.
    Som en del av dette, og i samarbeid med Dobzhansky og andre genetikere, formulerte Mayr sin forestilling om hva slags enhet en art er: en gruppe av naturlige populasjoner som forplanter seg med hverandre, og som forplantningsmessig er isolert fra andre slike grupper. Denne definisjonen er i dag kjent som det biologiske artsbegrepet. Mange andre definisjoner har sett dagens lys i etterkant, men disse er enten variasjoner over Mayrs definisjon eller definerer artsgrenser basert på større eller mindre grad av skjønn. Sånn sett kan Mayr sies å ha vært opphavsmannen til erkjennelsen av at arter er objektive, dvs. reelt eksisterende enheter i naturen.
    Det var også denne innsikten som satte ham i stand til å besvare et annet viktig problem, nemlig hvordan nye arter i det hele tatt kan oppstå. Hvis det som utgjør en art, er genflyt, er det opprettelsen av en forplantningsbarriere mellom to populasjoner som gjør dem til to nye arter. Mayrs teori på hvordan dette kunne skje, var at populasjonene må ha vært adskilt over en viss periode, slik at evolusjonen kunne drive dem i hver sin retning, inntil de hadde blitt så forskjellige at paringer mellom dem ikke lenger var mulige. Dette ville gå spesielt raskt hvis den ene av populasjonene var liten og perifer. Denne artsdannelsesmekanismen kalles allopatrisk spesiasjon og er i dag bredt anerkjent. Mayr forfektet også synet på at dette var den eneste mulige artsdannelsesmekanismen, at arter altså ikke kunne oppstå i sympatriske populasjoner, dvs. slike som hele tiden har mulighet for paringer. Dette er et av de få punktene der Mayr tok feil. I dag vet man at både allo- og sympatrisk artsdannelse forekommer.
    Et av de andre punktene der Mayr ikke fikk oppslutning av kollegenes flertall, var i «systematikkstriden», som var på sitt verste på 1960- til 1980-tallet. Her inntok Mayr en posisjon som en av de mest markerte motstanderne av den fylogenetiske systematikken. Det er imidlertid nettopp denne systematiske skolen som kom «seirende» ut av denne perioden. Det sistnevnte gjelder for så vidt bare fagmiljøene rundt om i verden, ikke nødvendigvis lærebøkene. Derfor er legfolks oppfatning av hva systematikk er, fortsatt sterkt preget av Mayrs evolusjonære systematikk.
    Mayrs fremragende betydning som evolusjonsbiolog er imidlertid fullstendig uberørt av disse to punktene. I 80 år har hans publikasjoner beriket biologien, fremmet evolusjonsforståelsen og bidratt til å løse diverse evolusjonsbiologiske spørsmålsstillinger. Etter sin emeritering i 1975 kom Mayr dessuten med flere verdifulle bidrag til biologisk idéhistorie, vitenskapshistorie og vitenskapsteori. Men han fortsatte også å forklare og forsvare evolusjonstanken i både vitenskapelige og populærvitenskapelige fora. De tre siste av hans tjue bøker skrev han i en alder på over 90 år. Dette er bare ett av mange tegn på hans produktivitet. Han vil bli minnet som en av evolusjonsbiologiens bærebjelker.

 

Lagt inn den 12.7.06.

Til bokens hjemmeside