Dyrenes evolusjon
Oppdatering: Ernst Mayr er død
Den siste av nydarwinismens arkitekter er død. Den 3. februar i år gikk Ernst Mayr bort,
100 år gammel. Mayr var en av vår tids mest betydningsfulle biologer. Få andre har
satt så mye preg på evolusjonsbiologien gjennom hele den andre halvparten av det forrige
århundret som han. Av kolleger ble Mayr omtalt som «Darwins vaktbikkje» – en
uoffisiell ærestittel som først ble brukt på Thomas Henry Huxley.
Ernst Mayr ble født i den tyske alpelandsbyen Kempten. Han ga opp medisinstudiet
til fordel for zoologi, og dro etter fullført doktorgrad fra Berlin til New York i 1931 for
å bli konservator ved American Museum of Natural History. Senere vekslet han til Museum of
Comparative Zoology ved Harvard University, der han var fortsatte sin forskning til sin død.
Fuglene utgjorde hans hovedinteresse, og selv om det ikke er som ornitolog han vil bli husket best,
er han den personen på 1900-tallet som har beskrevet flest nye fuglearter.
På sine ornitologiske ekskursjoner til Stillehavet og Ny-Guinea mellom 1928 og
1930 begynte han å reflektere over artsdannelse og artsbegrepet. Hva en art er, hadde man
tidligere ikke hatt noen klare forestillinger om. Darwin hadde unngått dette
spørsmålet nesten fullstendig (han så på dem som nokså vilkårlig
definerbare enheter), og heller ikke i årtiene som fulgte hadde artsproblemet fått noen
særlig oppmerksomhet, for ikke å snakke om noen tilfredsstillende løsning. Dette
skulle endre seg i løpet av 1930- og 40-tallet. I løpet av denne perioden, som i
etterkant ble kjent som «den moderne syntesen», klarte en liten gruppe biologer å
fornye evolusjonsteorien ved å integrere Darwins opprinnelige teori med nye funn fra diverse
andre biologiske fagfelt. De viktigste bidragsyterne (og respektive fagfelt) var Ronald A. Fisher og
Theodosius Dobzhansky (genetikken), Gavin R. de Beer (embryologien), Julian Huxley og George G.
Simpson (paleontologien) og nettopp Ernst Mayr, hvis bidrag var å befeste systematikkens plass
i den nye teorien som nå er best kjent som nydarwinisme.
Som en del av dette, og i samarbeid med Dobzhansky og andre genetikere, formulerte Mayr
sin forestilling om hva slags enhet en art er: en gruppe av naturlige populasjoner som forplanter seg
med hverandre, og som forplantningsmessig er isolert fra andre slike grupper. Denne definisjonen er i
dag kjent som det biologiske artsbegrepet. Mange andre definisjoner har sett dagens lys i etterkant,
men disse er enten variasjoner over Mayrs definisjon eller definerer artsgrenser basert på
større eller mindre grad av skjønn. Sånn sett kan Mayr sies å ha vært
opphavsmannen til erkjennelsen av at arter er objektive, dvs. reelt eksisterende enheter i naturen.
Det var også denne innsikten som satte ham i stand til å besvare et annet
viktig problem, nemlig hvordan nye arter i det hele tatt kan oppstå. Hvis det som utgjør
en art, er genflyt, er det opprettelsen av en forplantningsbarriere mellom to populasjoner som
gjør dem til to nye arter. Mayrs teori på hvordan dette kunne skje, var at populasjonene
må ha vært adskilt over en viss periode, slik at evolusjonen kunne drive dem i hver sin
retning, inntil de hadde blitt så forskjellige at paringer mellom dem ikke lenger var mulige.
Dette ville gå spesielt raskt hvis den ene av populasjonene var liten og perifer. Denne
artsdannelsesmekanismen kalles allopatrisk spesiasjon og er i dag bredt anerkjent. Mayr forfektet
også synet på at dette var den eneste mulige artsdannelsesmekanismen, at arter altså
ikke kunne oppstå i sympatriske populasjoner, dvs. slike som hele tiden har mulighet for paringer.
Dette er et av de få punktene der Mayr tok feil. I dag vet man at både allo- og sympatrisk
artsdannelse forekommer.
Et av de andre punktene der Mayr ikke fikk oppslutning av kollegenes flertall, var i
«systematikkstriden», som var på sitt verste på 1960- til 1980-tallet. Her inntok
Mayr en posisjon som en av de mest markerte motstanderne av den fylogenetiske systematikken. Det er
imidlertid nettopp denne systematiske skolen som kom «seirende» ut av denne perioden. Det
sistnevnte gjelder for så vidt bare fagmiljøene rundt om i verden, ikke nødvendigvis
lærebøkene. Derfor er legfolks oppfatning av hva systematikk er, fortsatt sterkt preget av
Mayrs evolusjonære systematikk.
Mayrs fremragende betydning som evolusjonsbiolog er imidlertid fullstendig uberørt
av disse to punktene. I 80 år har hans publikasjoner beriket biologien, fremmet
evolusjonsforståelsen og bidratt til å løse diverse evolusjonsbiologiske
spørsmålsstillinger. Etter sin emeritering i 1975 kom Mayr dessuten med flere verdifulle
bidrag til biologisk idéhistorie, vitenskapshistorie og vitenskapsteori. Men han fortsatte
også å forklare og forsvare evolusjonstanken i både vitenskapelige og
populærvitenskapelige fora. De tre siste av hans tjue bøker skrev han i en alder på
over 90 år. Dette er bare ett av mange tegn på hans produktivitet. Han vil bli minnet som
en av evolusjonsbiologiens bærebjelker.
Lagt inn den 12.7.06.
Til bokens hjemmeside
|